Den nye bibliotekstrategien mangler tydelige ambisjoner for skolebiblioteket

– Vet du, det beste rådet jeg har fått, fikk jeg av en nonne – det heter «begynn».

Det er onsdag morgen i et helt vanlig klasserom i Bergen. På vinduene drypper regnet på sedvanlig vestlandsk vis. Vi har besøk av Bjørn Sortland, forfatter og nyutnevnt professor i skrivekunst ved Norsk barnebokinstitutt. Han vekker elevene ved å gi dem en skriveøvelse, tar resolutt tak i en bok han har skrevet, river sidene ut, og ber dem om å stryke ut ord. Av begrensingens kunst oppstår det nye ord i nye sammenhenger. Snart har vårt lille skriveverksted avfødd nye, smått modernistiske dikt som skrives på tavla.

For meg er det magi å være vitne til forfattere og formidlere som kommer inn i et klasserom, får kontakt med elevene og inspirerer dem til å tenke at akkurat de kan leke med språket og skape noe originalt der og da.

Som skolebibliotekar leser jeg regjeringens nye bibliotekstrategi «Rom for demokrati og dannelse» med stor interesse. Hvordan vil det påvirke mitt arbeid som kommunal bokpusher, hvor jeg hver dag forsøker å åpne den rette boka for den rette leseren, samarbeide tett med lærere og støtte opp om det viktige lesestimuleringsarbeidet som gjøres i klasserommet hver dag? Og hvordan kan dette verdidokumentet legge premissene for flere kreative prosjekter, slik at vi også om to eller fire år kan arrangere skrivekurs med en lokal forfatter som kan gi elevene en opplevelse og en time de forhåpentlig vil bære med seg lenge etter at skoleklokka ringer ut.

Verken inspirasjon eller handlekraft

Det er positivt at Utdanningsdirektoratet vil videreføre tilskuddordningen fra 2018 hvor kommuner kan søke midler for å styrke skolebibliotekene gjennom prosjekter og personalressurser. Det er også bra at Kulturrådet viser muskler på vegne av skolebibliotekene og etablerer et prøveprosjekt hvor også skolebibliotek skal få den nyeste norske barnelitteraturen gjennom Innkjøpsordningen.

Ved endt lesning av strategidokumentet, blir jeg imidlertid dessverre verken fylt av inspirasjon eller handlekraft.

Strategidokumentet slår fast viktigheten av velfungerende skolebibliotek, men mangler samtidig klare tiltak for å få bukt med hovedutfordringen: de ekstremt store forskjellene fra skolebibliotek til skolebibliotek i Norge. Jeg har møtt kolleger fra nabokommunen som hadde henholdsvis avsatt en halv og en hel time til arbeid med skolebibliotek (!). Hvordan skal de ha mulighet til å oppfylle noen av de visjonene som formuleres fra hovedstaden?

I stedet er det som om strategien resignert konstaterer at ressursene er nødt til å være skjevt fordelt. Eksempelvis i avsnittet om bruk av Nasjonalbibliotekets nettsted «bibliotekutvikling»: «denne muligheten vil spesielt være et tilskudd til mindre bibliotek og skolebibliotek som har knapt med tidsressurser og ressurser til å sende sine ansatte på kurs».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

retten til et godt skolebibliotek

Et blikk mot den svenske bibliotekstrategien «Demokratins skattkammare – förslag til en nationell biblioteksstrategi» (2019) viser at svenskene slår langt mer tydelig og visjonært fast at: «Varje elev i grundskola och på gymnasiet skal ha likvärdig tilgång til en välfungerande skolbiblioteksverksamhet».

Hvorfor kan ikke Norge være like dristige i målsetningene? Vi må begynne med lovfeste elevenes rett til et godt skolebibliotek med kompetente litteraturformidlere. Tidsressursen bør ikke variere fra en halv time til full stilling avhengig av hvilken skole man jobber på.

For å utvikle skolebibliotekene nasjonalt, vil det også være nødvendig at hver kommune forplikter seg til å lage en plan for skolebibliotekene. Selv jobber jeg i en kommune som dessverre ikke har valgt å søke på midlene fra Utdanningsdirektoratet. Når det kun er folkebibliotek som kan søke prosjektstøtte fra Nasjonalbiblioteket, faller man da som skolebibliotekar mellom to stoler til tross for at notatboken er full av ideer til prosjekter.

Samtidig jobber jeg på en skole som satser på skolebibliotek med egen bibliotekar i 60 prosent stilling.  Jeg har et godt innkjøpsbudsjett som gjør at jeg kan kjøpe inn og presentere den ferskeste barnelitteraturen og ikke minst  –  være ute på trinnene for å formidle litteratur hver eneste uke. Som skolebibliotekar har man en unik mulighet til å treffe alle elevene, også de som ikke selv oppsøker et offentlig bibliotek.

Jeg mener bibliotekstrategien hadde tjent på å satse mer på å bygge opp skolebibliotekene i hver kommune, og ikke la det være helt tilfeldig om skolen har et velfungerende bibliotek eller ikke. Den nye bibliotekstrategien legger opp til utstrakt samarbeid mellom folkebibliotek og skolebibliotek. Dette er vel og bra, men jeg opplever det som vel så viktig å først styrke skolebiblioteket innenfra.

Ved å tilby og formidle ny litteratur, litteratur som berører og som forteller oss noe om å vokse opp i Norge i dag, eller et annet sted i verden, ved å utfordre fantasien og skape empati, felleskap og tilhørighet, kan et godt skolebibliotek gjøre barn og unge både mer lesekompetente og mindre ensomme.

Styrk skolebibliotekene innenfra, kom igjen, Trine Skei Grande, vi må gjøre som nonnen til Bjørn Sortland sa, vi må begynne nå!