Den som vinner tiden – taper verden

«Tidskisten» utspiller seg på to tidsplan; på det første tidsnivået har vi et avansert forbrukersamfunn en gang i fremtiden der man har masseprodusert såkalte tidskister. Går man inn i en slik kiste og lukker den, kobler man seg ut av tiden.

Når man kommer ut av kisten er man selv uforandret, mens alle andre har blitt eldre. Hvis man blir lei eller bekymret for økonomiske kriser, politiske konflikter og krig kan man alltids gå inn i tidskisten og programmere den automatisk til å åpnes når krisen er over. Problemet er bare at krisen aldri er over. Det finnes alltid noe galt og derfor forsvinner stadig flere voksne og barn inn i sine masseproduserte tidskister.

På «Tidskistens» andre tidsnivå, fortiden, fortelles det om kongen Dímon og hans datter som er så vakker og uskyldig at kongen ikke holder ut tanken på at hun en gang vil bli gammel og mer erfaren. Han annonserer over hele riket at han vil gi en stor sum penger til den som kan forsikre at prinsessen alltid vil forbli like ung og vakker. En gruppe dverger bringer ham en kiste de har laget av edderkoppsilke, der veven er så tett at tiden ikke kan trenge inn i kisten.

Makt og arroganse

Det finnes mange lag med assosiasjoner, kritikk og filosofi i Andri Snær Magnasons roman. Den viser blant annet en sterk økologisk kritikk, i det at kongen misbruker sin makt til å forhindre naturen i å gå sin gang. Dette fører aldri til noe godt i folkesagnene og mytenes verden. Mange myter handler om den ulykken som rammer folk hvis de i sitt overmot ser seg selv som likestilt med gudene, og prøver å fornekte sin avhengighet av naturen. I folkesagn og eventyr kan det å leve i århundrer, til og med for evig, være ikke bare en velsignelse, men også en forbannelse. Folkesagnet om helten Starkaður forteller at Odin og Tor slåss om hvem som skal få Starkaðurs lojalitet. Når ingen av dem kan få den, resulterer det i at begge gudene forbanner ham. Akselererende kryssforbannelser gjorde at helten fikk leve i 300 år, men hans liv skulle preges av motsigelser, lidelse og ensomhet. Sånne gudegaver kan man godt være foruten!

En annen symbolikk vi finner i «Tidskisten» er bilder på pervertert makt. Det finnes både direkte og indirekte paralleller mellom kongens gale ambisjoner på fortidsnivået og det senkapitalistiske forbrukersamfunnets galskap som vi står overfor på romanens samtids-og fremtidsnivå. Der er folk helt åpne for tilbud som gjør livet litt mer behagelig og mindre smertefullt, men alle vet at det koster. Skal vi bare ha det beste og slippe alt det kjedelige og onde, må vi åpne lommeboka, det sier seg selv. I «Tidskisten» manipulerer styresmaktene den informasjonen folket har tilgjengelig, for å få dem til å følge maktens vilje. Informasjonen som blir gitt er ikke basert på løgn – folket er ikke dumme – den baseres på halvsannhet. Man fortier de ugunstige opplysningene som egentlig forandrer hele bildet. Det er disse halvsannhetene reklamefolket i boka bruker når de selger tidskistene. Først bygger man opp angsten for at alt går mot en katastrofe, at økonomien er dårlig og vil bli verre, eller som statssekretæren sier: «exceldokumentene ville grått hvis de kunne». Det sies at andre stormakter venter i kø for å angripe, hvis vi ikke verner om landet. Når borgerne så er blitt tilstrekkelig engstelige, forvirrede og nervøse tilbys de en tidskiste.

Det er ikke vanskelig å se bokas politiske og etiske dimensjoner, men den inneholder også en veldig spennende fortelling som vil fange de unge leserne. Prinsessen får en hemmelig venn, og de sniker seg ut om natten slik at hun kan få se virkeligheten. Problemet er at da får hun også vite hvordan hun er blitt presentert og tolket av dronningens rådgiver og at folket har begynt å hate henne. Det fører til en vill flukt med en uventet slutt.

Barnet som fortjener alt – eller barnet som får altfor mye…

Man kan spørre seg selv om «Tidskisten» rommer en kritikk mot de voksnes moderne ambivalens overfor barn og barndom. Kong Dímon lar andre bygge en falsk og konstruert verden rundt prinsessen for å bevare hennes skjønnhet og uskyld. Men har det noen gang vært mulig å bevare uskylden hos et ungt menneske? Er den mangelen på kunnskap og bevissthet som blir skapt ved å holde informasjon borte fra barnet gjennomførbar, uten at noen avslører barnets vilje og begjær? Det er det som skjer når den onde rådgiveren stiger frem og begynner å tolke den sovende prinsessens holdning overfor byboernes gaver/ofre. Hun provoserer folket ved sin passivitet, «hun får alt», likevel er hun aldri fornøyd med det de gir. Borgerne får en mistanke om at prinsessen ikke er det lydige, snille barnet de hadde trodd hun var. Myten om dette perfekte barnet kan være bakgrunnen for den manglende toleransen og de voksnes irritasjon overfor barnet, ikke minst overfor sine egne ufullkomne barn.

«Tidskisten» er en representant for en ny type crossover-bøker, som etter min mening fortjener det beste fra begge verdener. Barn blir i denne romanen tatt på alvor som politiske og etisk interesserte, og som tenkende mennesker. Det kunne godt være flere slike bøker.

Anmeldelsen ble først presentert på barnebokkritikk.no 18.8.2014.