Denne boken ble pandemiens store ungdomssnakkis i USA

Sist sommer flyttet jeg fra Brooklyn til Manhattan. Det var ikke en livsendrende hendelse – Park Slope og Upper West Side er ikke helt ulike nabolag. De er veletablerte, fulle av barnefamilier og seniorer, med lav kriminalitet og høyst liberale holdninger. De fleste har lys hud.

Men New York er en kompakt by. Like nord for Upper West ligger det tradisjonelt svarte Harlem, lenge kjent for borgerrettighetsbevegelse, kriminalitet og hip hop – og grundig gentrifisert siden det. Og like øst for Park Slope ligger Bedford-Stuyvesant, eller Bed-Stuy, nabolaget som svarte familier flyttet til da Harlem allerede på 30-tallet begynte å bli trangt og dyrt.

«Blackouts» hjemmebane

Mange av de viktorianske byvillaene her, såkalte brownstones, har lenge huset velstående svarte newyorkere – og gjør det fortsatt. Selv om galopperende boligpriser har skviset ut en del av den svarte befolkningen, har det ikke gått i nærheten av så voldsomt for seg som i «hippere» nabolag som Williamsburg. I 2000 oppga omtrent tre av fire i Bed-Stuy at de identifiserte seg som svarte eller afroamerikanske. I dag er omtrent 30 prosent av innbyggerne svarte – ikke så langt fra andelen i byen generelt.

Hvorfor denne byhistorieleksjonen? Fordi ungdomsboken Blackout handler om et knippe svarte ungdommer som alle møtes på en gatefest i Bed-Stuy etter en dag med strømbrudd i byen. Og fordi jeg, en hvit kvinne på Upper West Side, ikke egentlig kjenner deres historie. Klisjeen om New York som en smeltedigel er upresis. Nabolagene, mikrosamfunnene og de kulturelle gruppene kan være påfallende avskåret fra hverandre, og det er lett å forbli inne i sin egen boble. Bøker som Blackout er med på å åpne dørene mellom dem.

Sitrende dramatikk

Blackout er en bok bestående av flere fortellinger, ført i pennen av seks forfattere:  Dhonielle Clayton, Tiffany D. Jackson, Nic Stone, Ashley Woodfolk, Nicola Yoon og Angie Thomas. 

For norske lesere er kanskje sistnevnte mest kjent. Hun skrev bestselgeren The Hate U Give, en fortelling om en ung jente som opplever at bestekameraten blir skutt og drept av politiet. Boken ble også til film i 2018. The Hate U Give gikk hodestups inn i hvordan fordommer om vold, narkotika og ressurssvakhet preger svarte ungdomsmiljøer, også innad i dem selv. Den belyste på en sjeldent god måte hvilken spagat det setter ungdommene i når de prøver å navigere i voksenlivet. Motstand kan se ut som opprør, som kan se ut som «skyldig» i et fordomsfullt samfunn.

Blackout er på mange måter det motsatte. I stedet for å løfte opp problemer og vri og vende på dem, er det en samling varme, sitrende, ungdommelig dramatiske kjærlighetshistorier. 

På spill

I Nic Stones «Når maskene faller» er vi på subwayen når strømmen går. JJ får øye på skolekameraten Tremaine et stykke bort i vognen, med øynene knepet igjen og et anfall av klaustrofobi på vei. JJ, som føler seg utenfor både fordi han ikke er så gira på basket, og fordi han ikke er så interessert i jenter, må ta seg sammen og få med seg den vettskremte Tremaine gjennom den mørke tunnelen og tilbake på perrongen. Innrømmelser følger, overraskelser også, og snart er de to på vei til festen sammen.

Samtidig, på en dobbeltdekker turistbuss i Chinatown, sitter en skoleklasse fra Mississippi fast i trafikken. Angie Thomas forteller historien om Kayla, som er sammen med Tre’Shawn, men forelsket i Micah. Det er klassisk skoletur-drama, hvor alt kan skje mellom setene, og det føles som hele livet står på spill. Vendepunktet kommer i form av en klok bussjåfør (og newyork-liberal: «Er det en gutt? Eller en jente? Eller en ikke-binær person?») som antyder at det alltid finnes et godt alternativ, nemlig en selv.

Dhonielle Clayton blir med en bokorm inn på hovedbiblioteket ved Bryant Park på jakt etter verdens beste bok og motet til å fortelle kameraten sin hva hun føler for ham. Ashley Woodfolks Nella er skeiv og har kjærlighetssorg, men finner håp når hun møter karismatiske Joss på bestefarens seniorbolig. Og en Ryde-tur blir til mer enn en transportetappe når Grace og Seymour finner tonen i Nicola Yoons historie.

Målgruppen er viktigst

Men det er Tiffany D. Jacksons «Den lange vandringen» som holder boken sammen. Mellom de andre historiene følger vi Tammi og Kareem, uforløste ekskjærester og snart college-studenter, i etapper mens de motvillig tar følge fra Harlem til Bed-Stuy. På veien snubler de over misforståelser, sjalusi, lengsel og til slutt forsoning.

Hudfarge er ikke et tema, i alle fall ikke som stort annet enn en selvfølgelighet. Poenget, slik forlaget legger det frem, er å presentere store kjærlighetshistorier med unge svarte protagonister. Først og fremst fordi det er godt litterært stoff, men også fordi det ikke finnes så fryktelig mye av det fra før. Litteraturhistorien er spekket med kjærlighetshistorier, men de fleste av dem – i alle fall av de mest kjente – er mellom hvite elskere. Forfatterne som bidrar i denne antologien er alle med på å forandre hva som synes gjennom sine bestselgende ungdomsbøker. I Blackout møtes de i felles hyllest. I dedikasjonen står det: «Til svarte ungdommer over hele verden. Deres historier betyr noe. Dere er et lys i mørket.»

Med andre ord er denne boken ikke skrevet for meg. Jeg vet ikke hvordan det er å være svart ungdom, hverken i Norge eller i New York. Dermed kan jeg heller ikke si hvordan boken vil treffe målgruppen sin. Jeg håper egentlig noen vil spørre dem og skrive om det, eller be dem om å skrive selv. Jeg er i alle fall interessert i å høre om det.

Hverdagskjærlighet

Det jeg kan si noe om, er historiene. Karakterene, dramaet, settingen, spenningen. For selv om noe av utgangspunktet er spesifikt (svarte ungdommer i bymiljø), er kjernen universell (ungdomskjærlighet).

Big love stories, etterlyste Dhonielle Clayton da hun presenterte boken på et morgenshow på kanalen CBS. En liten innvending først: Historiene i Blackout er ikke Big love stories. I alle fall ikke i klassisk forstand. De er små og alminnelige, sånne som voksne humrer av og kanskje tenker tilbake på med en viss flauhet. Formatet tvinger på en måte historiene til det. Så korte noveller i en realistisk setting legger noen begrensninger på hvor episk ting kan bli. Det er ikke plass til seks Stormfulle høyder eller Anna Karenina-er på knappe 300 sider.

Men storheten ligger i hverdagsligheten. Forfatterne, selv om de fleste av dem ikke har skrevet renskårne kjærlighetshistorier før, har klart å kapre de alltoppslukende, kompliserte følelsene som følger med forelskelse i tenårene. Tammis indre stemme, som kjefter på henne når hun tillater seg å nyte en berøring fra Kareem, er så gjenkjennelig. Og Nellas angst over hvordan hun kunne ha trodd at hun og Bree var sammen, er hjerteskjærende. Ingen av historiene får store, dramatiske scener. I stedet skjer ting i det små, i samtaler, berøringer, og håpefulle følelser som våkner.

New York City Love

Kjærligheten ligger dessuten ikke bare i de romantiske forholdene. Flere av historiene inkluderer foreldre og besteforeldre, og gir en sterk følelse av samhold over generasjoner. Kareem er redd for hvordan bestemoren sin takler strømbruddet, og det er Tammis mor som sjekker for ham. Den kloke bussjåføren ser ut til å være Tammis far, og Kaylas tur til New York har ekkoer av foreldrenes tur til storbyen i 2003 – da Kayla var i morens mage. 2003 var dessuten året for et annet stort strømbrudd som rammet hele det nordøstlige Amerika og gjorde at 55 millioner mennesker var uten strøm i opptil to dager. Kayla har hørt historien om hvordan foreldrene måtte gå over Brooklyn Bridge for å komme seg tilbake til hotellet.

Slik knytter Blackout bånd både mot tidligere generasjoner og tidligere hendelser. Også byen New York spiller en stor rolle, både som romantisk backdrop, sosialt grunnlag og dramatisk twist. Settingene er helt konkrete: Mørkleggelsen av byen gjør den aggressiv og full av motstand, subwayer som står, trafikk som korker seg, klimaanlegg som ikke virker. Men det gir også et uventet pusterom for ungdommene, en anledning til å finne frem til sine sanne jeg. Det er gøy for alle som har satt sine ben i byen, eller bare har sett det på TV.

(Jeg mistenker imidlertid at oversetter ikke har vært så mye i byen. Hovedbiblioteket ligger på 5th Avenue, ikke 5th Street, og jeg ser ikke helt hvordan Tammi og Kareem skulle kommet seg fra Columbus Circle til Brooklyn Bridge via 11th Street.)

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Blir Obama-serie

Det er egentlig synd at historiene er så korte. For det er først når de nærmer seg slutten at man har begynt å bli kjent med personene. Jeg lurer på hvordan det går med JJ og Tremaine når maskene faller, og meet-cuten mellom Grace og Seymour er en super opptakt til et større drama. Det er frustrerende å ha investert tid i å bli kjent med alle beboerne på gamlehjemmet til Nellas bestefar uten å få noe tilbake for det. Kanskje er det et gjennomgående problem for antologier. Kanskje er det et tegn på at forfatterne er vant til lengre formater. Uansett er det en tilgivelig svakhet. Å ville ha mer er bedre enn å ville ha mindre.

Mer vil også amerikanerne ha av Blackout. Boken ble den store YA-snakkisen da den kom i 2021, og nå har Netflix gått inn for å lage en serie basert på historien. Bak står Higher Ground, et produksjonsselskap med særlig fokus på mangfold etablert av Michelle og Barack Obama i 2018. 

– Michelle og jeg er veldig glade for partnerskapet med Netflix – vi håper å kultivere og kuratere talentfulle, inspirerende, kreative stemmer som evner å fremme empati og forståelse mellom mennesker, sa den tidligere presidenten i forbindelse med lanseringen av selskapet.

Blackout er ikke en komplett motvekt til alle de hvite kjærlighetshistoriene der ute. Den tar heller ikke for seg de spesifikke utfordringene man møter på som melaninrik minoritetsungdom. I stedet viser den en måte å tenke mangfold på uten å overproblematisere. Det er et viktig perspektiv som ofte blir borte mangfoldsdebatten: Det er mange ting som skiller oss, mange situasjonsbetingede utfordringer. Blackout er en bok om og for svarte ungdommer. Men kjærligheten i den er åpen for alle.