Denne lesekonkurransen har fått 100 000 barn til å lese over én million bøker

Ballongene henger i taket og omlag 40 oppmøtte barn blir lovet boller og juice.

– Ikke brus? spør en.

Nei, men diplomer.

Bibliotekenes kampanje Sommerles er over for i år. Gjennom spill og poengscore har over 100.000 barn over hele landet lest til sammen over én million bøker. På Deichman Torshovs avslutningsfest, har forfatter og illustratør Anna Fiske dukket opp som en annonsert overraskelse.

Men før noe som helst skal feires – hva er egentlig strategien bak Sommerles.no, og hva er resultatene?

Stigende leseglede

Pernilla Slotte Hjermann er rådgiver ved Vestfold fylkesbibliotek og sto i bresjen da Sommerles startet som et kampanjesamarbeid for bibliotekene i Vestfold i 2012. Siden har det blitt en digital kampanje og etter hvert et nasjonalt prosjekt. Hjermann er fremdeles prosjektleder for Sommerles.no.

–  Vi så ikke akkurat for oss en nasjonal sommerlesekampanje da vi begynte!

Hjermann forteller at prosjektet i Vestfold aldri ble gitt som noe oppdrag, men var et resultat av en merkevarebygging av Vestfoldbibliotekene. De første årene utviklet de konseptet med egne midler.

–  For å kunne betale de som hadde ansvar for de tekniske løsningene ville vi utvide til å inkludere de nærmeste fylkene vi allerede hadde et samarbeid med. Med gode, digitale løsninger, oppdaget vi raskt at det ikke var så mye som skulle til for løfte prosjektet til et nasjonalt nivå, sier Hjermann.

I snitt har barna som har deltatt lest omlag 11 bøker hver. I fjor deltok i underkant av 60.000 barn, et tall som er nesten dobla i år.

Hjermann legger til at kampanjen i år i snitt engasjerte cirka 26 prosent av elevene fra første til syvende klasse i de kommunene som deltar. Det er en økning med 5,6 i elevprosent fra i fjor.

–  Har du tro på at prosjektet vil gi noen varig effekt på barns lesevaner utover kampanjetiden?

–  Vi ser at det stiger voldsomt i sommermånedene. Da har bibliotekene enorme utlånstall, før det går tilbake til normalen. Vi kan ikke se noen umiddelbar effekt på hvordan barn vil bruke bibliotekene ellers i året, men vi tror barna vil huske lesegleden fra Sommerles, og at dette på sikt har noe å si.

Hjermann understreker at de aller fleste barna leser vanlige papirbøker under kampanjen. De har også utviklet et system som gjør det mulig for yngre elever å samle poeng på lik linje som de eldre, og slik bli stimulert til å lese mer. En yngre elev vil for eksempel få flere poeng for en gitt bok, enn en elev som er eldre.

Å bruke elementer fra dataspill, «gamification», har ifølge Hjermann vært en strategi for å nå dem som trenger en ekstra dytt. Av de deltagende i Sommerles er 40-45 prosent gutter – noe som ikke har vært selvsagt.

Likevel er det vanskelig å fastslå om kampanjen når ut til flere enn dem som allerede er glade i å lese. Gjennom et forskningsprosjekt i samarbeid med Møreforskning, med midler fra Forskningsrådet og Nasjonalbiblioteket, håper Hjermann at å kunne finne ut noe av effekten av Sommerles. En pilotstudie i to kommuner i Møre og Romsdal har blant annet kartlagt barnas leseferdigheter før og etter Sommerles.no.

–  Vi har også sendt ut spørreskjemaer til foreldre til alle barn som har deltatt og er i ferd med å sende ut tilsvarende til både bibliotek og skoler. Vi kan altså vente oss å se mer av effekten når rapporten kommer til våren. Foreløpig vet vi bare at tilbakemeldingene fra de foresatte er veldig gode, sier Hjermann.

– Kan poengtellingen skape en kunstig motivasjon?

– Det er umulig å måle hvor gleden ligger, om det er i spillet eller lesingen. Det er heller ikke så lett å skille, for de to er i denne sammenhengen avhengige av hverandre. Vi så at «analoge» kampanjer hvor barna kun har registrert bøker de hadde lest på en liste, ikke lenger fungerte, så det var uansett ikke lenger et alternativ, sier Hjermann og legger til:

– Denne sommeren har noen bibliotek meldt at det nesten har vært for mange barn på biblioteket!

Grunnleggende psykologi

Spillutvikler Are Sundnes har jobbet mye med spillmekanismer i forbindelse med blant annet markedsføring og pedagogikk. Begrepet «gamification» beskriver han som at man tar noe som i utgangspunktet ikke er et spill, og tillegger det spillmekanismer. Dette kan brukes til å skape motivasjon og framdrift, og engasjere grupper som i utgangspunktet ikke ville vært spesielt interessert.

Sundnes forklarer at spilleffektene ofte innebærer noen grunnleggende psykologiske mekanismer. De viktigste er kanskje impulsen til å ville samle på ting, og ønsket om belønning.

–  Belønningen trenger ikke nødvendigvis være noe annet enn å oppnå en høy poengsum og en fin grafikk, sier Sundnes.

Han peker på kafeenes klippekort som enkel gamification fra de voksnes verden.

– Poenget er å skape en tilbakevending. Man lager en rutine som gjør at du kommer inn i noe, og dette belønnes. Kunden, eller spilleren, får føle at hun eller han har framdrift mot et mål. Kafeene kunne gjort kaffen litt billigere i stedet for å gi oss hver femte kopp gratis, men det ville ikke være det samme, sier Sundnes.

Han synes det høres ut som en god idé å bruke spillfunksjoner til å gi barn og unge en ekstra motivasjon til å lese.

– Det er lett å tenke at det er noe skummelt med gamification fordi man bruker psykologi, men det er i all hovedsak noe positivt når det brukes positivt, sier Sundnes.

Simulering og pedagogikk

Hans Christian Arnseth er professor og forskningsleder ved institutt for pedagogikk ved UiO. Han har jobbet med feltet teknologi og pedagogikk.

–  Problemet med poeng er at det kan lede til en mer ytre motivasjon. Hvis det blir eneste fokus kan det gå utover læringsutbyttet. Samtidig tror jeg det å la elevene ha et mål er en god måte å skape engasjement på. Dette er en avveining lærerne må ta.

Arnseth mener det finnes lite systematisk oversikt over bruken av spill i skolen. Det finnes likevel eksempler på forsøk med å bruke spill i ulike fag. For eksempel var spill brukt som en del av etikk-undervisningen på Nordahl Grieg videregående skole i Bergen.

–  Disse forsøkene viste at spill var en god ressurs til å hjelpe elevene å resonnere omkring etiske spørsmål.

Her var det snakk om å ta et utvalg av situasjoner fra kommersielle spill, og bruke det i undervisningssammenheng. Denne bruken av spill skiller seg fra spill som er spesielt designet for pedagogiske formål, sier Arnseth.

–  Hvor lett er det å overføre det man lærer i et spill til det virkelige liv?

–  Det kommer an på likheten mellom spillet og virkeligheten. Med simuleringsspill, der man i høy grad forsøker å ligne hverdagslige og virkelige situasjoner, øker sannsynligheten for at det kan overføres til barnas liv for øvrig.

– Det magiske med boken

Tilbake på Torshov tar Anna Fiske med seg gjestene, alle sammen i aldersgruppen første til syvende klasse, inn i boka Hallo skogen! som hun har på PowerPoint. Hver gang hun stiller et spørsmål skyter nesten alle hendene i været i iver etter å svare. Forsamlingen er en god blanding av gutter og jenter, selv om jentene er i klart flertall.

Fiske har ikke selv merket at bøker taper i oppmerksomhetskonkurransen med andre medier.

– Jeg merker mer dette magiske med boken: At når du er i boken er du bare i den, du har ikke en hel verden i bakgrunnen der du må sjekke Snap, du sitter inni den. Barna suges inn i boka.

– Så barn kan faktisk sette pris på boken som noe annerledes?

– Ja, det hører jeg også fra folk rundt i barnehager og på biblioteker, at barna ikke blir forstyrret når de sitter med en ordentlig bok. Her på Torshov var de 40 barn som møtte opp, det er det jo fantastisk for en forfatter å komme å se.

Hun tror poengsamlingen i Sommerles trigger leselysten, men at kampanjen likevel er løst på en inkluderende måte. Man får diplom uansett poengscore.

– Jeg tror det er fint for barn at de i kampanjeperioden, når de leser masse, får sjansen til å finne ut av hva de liker. Det kan ta ganske mye tid – det finnes jo en så stor og fin jungel av bøker, sier Fiske.

Flere av barna på Torshov vil snakke med forfatteren. Én jente vil gjerne ta bilde med henne, og foreldrene er tydelig rørt. Jenta var ingen storleser før Sommerles.

Stine Laukvik og Lene Brennodden har vært arrangører for festen på biblioteket. De antar at det kan virke positivt at kampanjen foregår på sommeren, slik at lesing ikke forbindes med skole, men fritid. Deltagerne på Deichman Torshov har lest nest mest i Oslo, i snitt 12 bøker per barn. Biblioteket er også mye besøkt i løpet av skoleåret, og er blant dem som har flest klassebesøk i løpet av et år.

De to bibliotekarene tror kilden til motivasjon er blandet.

–  En stor del av kampanjen handler om at all lesing teller. Om du har dysleksi, kan du være med på lik linje som alle andre, fordi å høre på lydbok eller bli lest for også teller, sier Brenodden.

– Du finner hele spekteret, de som ikke har lest noe før, men finner en indre driv, og de som drives av premiene som ytre motivasjon, først og fremst. Men det funker for såpass mange at målet helliger middelet, sier Laukvik.