En genistrek

Når barn begynner å tegne rundt toårsalderen, er det «hodefotinger» de tegner, strekmenn som bare har hoder og føtter. Dette gjelder barn over hele verden, uansett kultur. Å la hodefotingene være utgangspunkt for en danseforestilling produsert med tanke på internasjonal turnévirksomhet, er en idé som er like genial som den er enkel.

Forestillingen på Dansens Hus gjør oss kjent med to vesener som oppdager verden slik barn gjør det, med et fritt og åpent sinn. Det er som om oppdagelsene av bildene og situasjonene som kropper kan skape sammen og individuelt, skjer i selve øyeblikket, på samme måte som barn gradvis oppdager og blir bevisst sin egen kropp og verden omkring seg.

Lite utålmodighet å spore

Her er de minste barnas egen verdensoppdagelse det toneangivende for hver bevegelse og hvert bilde. Og det fungerer. De små barna fascineres fra første stund, og det er få utålmodige lyder å høre selv mot slutten av forestillingen. Å komme de aller minste i møte på en slik måte, er intet mindre enn et kunststykke.

Mens barna trasker inn i salen, er de to danserne på scenen fullt sysselsatt med å plassere små plastilinaballer i ulike farger utover, slik at de til sammen utgjør et stort kvadrat som markerer danseflaten. Det å se ballene formes og plasseres i et fargerikt mønster, er uten tvil nok til å fange oppmerksomheten til de små. Sammen med barnehagepersonale eller foreldre finner barna sine plasser på de myke sitteputene og kikker nysgjerrig på de to danserne og det de holder på med.

I starten beveger danserne seg nettopp som hodefotinger, som artige figurer som oppdager kroppene sine og alle de spennende og morsomme tingene de kan gjøre sammen.

For å støtte opp om hodefotingenes verden, er bevegelsene, rytmene og lydene danserne lager underbygget ved at lydteknikeren fra sidescenen snakker gibberish, et barnlig babbel, som gir inntrykk av at hodefotingene også har sitt eget spesielle språk.

Rettet mot målgruppen

Lydene, humoren og dramaturgien er så til de grader tilpasset vårt yngste teaterpublikum. For eksempel når danserne begynner å trille ballene i ulike retninger, til høylytt latter fra de små. Jeg vil ikke akkurat kalle dette åpenbart morsomt for andre aldersgrupper, men de minste hyler av fryd. Det samme skjer når danserne bygger et høyt tårn av plastilinaballer, som til sist faller. Barna er helt med. Dette gjennomsyrer forestillingen, og vitner om en stor kunnskap om målgruppen. Her har man tatt utgangspunkt i de aller minste barnas begrensede referanseramme og utnyttet den til fulle. Når det gjelder dramaturgien, er det som om en usynlig fargeblyant og et usynlig viskelær «tegner danserne» og visker dem ut igjen på nytt og på nytt. Det er stadig nye bilder, nye oppdagelser, noe som holder på oppmerksomheten til de små. Både dansernes egne kropper og plastilinaen animeres slik et barn tegner og visker ut bilder på et ark. Hadde man dvelt for lenge ved ett bilde eller en situasjon, hadde de nok raskt blitt utålmodig.

Universelt språk

Mot slutten av forestillingen samler danserne de små plastilinaklumpene til en stor ball som de animerer på ulike måter. To store, rosa klumper blir for eksempel til en kjempetyggis som dras ut i ulike retninger, klumpes sammen og til slutt trilles ut til en stor pølse som deles og formes til ulike figurer. Deretter plukkes kjempeklumpen fra hverandre og de mindre ballene trilles ut mot barna, som helt av seg selv tar dette som en invitasjon og begynner å kravle opp på scenen og leke sammen med danserne, mye på grunn av at stemningen som er etablert i rommet er så avslappet, varm og trygg.

Det mest imponerende med «Hodefotingene» er at det tilsynelatende snakkes et nærmest universelt språk som både utøverne og barna forstår bedre enn oss «vanlige voksne». Min eneste betenkelighet er at forestillingen nok kan mangle dynamiske høydepunkt og øyeblikk av uorden; stemningen gjennomgående er mild, varm og kontrollert.

Men her må man heller ikke glemme at våre aller minste publikummere må behandles varsomt hvis de i løpet av en kort forestilling skal bli trygge nok til selv å kaste seg opp på scenen og bli med i leken. Og de lot seg ikke be to ganger!