En hjemløs verden?

Begrensninger og uskrevne og skrevne regler for hjemmet er tema for Statens Museum for Kunst i København sin nyeste barneutstilling «Og hvor har du så hjemme?». Linsen er rettet mot barna. Det er deres opplevelser og tanker knyttet til hva et hjem er og ikke minst, hvilke bestemmelser som gjelder i «de 1000 hjem» som belyses. Barna gis selv en stemme gjennom et videoverk som er spesielt produsert for utstillingen, parallelt med visningen av verk av renommerte samtidskunstnere som blant andre Annika von Hausswolff, David Bestué & Marc Vives og Olafur Eliasson.

Da jeg besøkte utstillingen dukket assosiasjonen til filosofen Martin Heidegger og forestillingen om hjemmet som verden opp – og da særlig hvilke muligheter barn har til å påvirke og til aktivt å bebo hjemmet og den verden de befinner seg i. Å bebo verden er for Heidegger å bygge den. Ikke i betydningen av å reise bygninger, men forholde seg til den aktivt. Kanskje en ting å tenke på om en definerer hjemmet som en verden og ser på hvordan barn og voksne bebor denne. Bebor vi, eller er vi hjemløse i egne hjem? Kan det være slik at vi voksne, i vår iver etter å strukturere og å ramme inn hjemmet, også står i fare for å hensette barna i en passiv innstilling til verden? En tilstand av fremmedgjorthet hvor deres mulighet til selv å bygge sine liv innskrenkes?

Som utstillingen påpeker, er «hjem» og «hjemløs» både en fysisk størrelse og en mental tilstand. En er hjemløs når en ikke har et sted å bo men en kan også føle seg hjemløs i eget liv. Jeg finner problemstillingen særlig interessant i en utstilling rettet mot barn, fordi vi lever i en tid hvor mange barn lever utrygge liv i flyktningleire, i asylmottak og i skilsmissehjem, og hvor skjebnen til de utsendte asylbarna diskuteres heftig i Norge. Tenk på den klassiske barnetegningen uavhengig av kultur, religion og nasjonalitet: Barn med familie foran hus, tre og blå himmel. Med sin nyeste barneutstilling oppfordrer Statens Museum for Kunst barn og voksne gjennom kunsten til å undre seg over hva et hjem egentlig er anno 2015.

Lar barna leke og utforske

Hvad afgør, om et hjem er et hjem? Skal man overhovedet have et hjem for at føle sig hjemme? Og hvordan er det at have to hjem? Bliver vi hjemløse, fordi vi er sjældnere hjemme eller tværtimot gode til at have hjemme alle steder?

Denne teksten åpner utstillingen som presenteres i museets faste område for barneutstillinger formet som et eget hus i huset – et toetasjes «høyhus» med tre glassfasader. Utstilling og verk er tilrettelagt for barn og barnefamilier, og gallerirommet er åpent slik at barna kan være kunstpublikummere på egne premisser. Lek og utforskning tenkes inn som en integrert del av barnas kunstopplevelser, og kunstverkene kontekstualiseres inn i sammenhenger barna kan relatere seg til. Det åpner også for at barn og voksne kan utveksle erfaringer. En møtes på felles grunn, og den voksne utsettes ikke for testen å måtte være en kunstkjenner når barnet tas med på kunstmuseum, men en heller dialogpartner.

Som del av dette dialogfellesskapet har museet valgt ut ti verk eller «stemmer» publikum kan diskutere med eller mot. Karakteristisk for disse verkene er at de enten viser scener fra hjemmet, eller har en sterk, intuitiv forbindelse med det «hjemlige». Hvert verk er presentert med en veggtekst hvor det stilles åpne, undrende spørsmål med relevans for tolkningen av verket og temaet. Tekst og spørsmål henvender seg direkte til leseren og kan, om ønskelig, «hjelpe» de besøkende i gang med samtalen.

I fotoverket «Stilleben med døde fluer» (2003) går Annika von Hausswolff tett på. Ikke som i typisk 1600-talls hollandsk stillebentradisjon hvor kunstneren imponerende dyktig gjengir et fruktfat med flue så livaktig at en pertentlig kunstbetrakter i møte med verket kan finne på å vifte den bort i den tro at fluen er ekte, men heller gjennom kameralinsen å dokumentere våre uønskede husokkupanter. Rester av liv vi ikke fullt ut kan kontrollere, slik som hybelkaniner, hår, flass og hudrester og tegn på likegyldighet; sigarettsneiper på et skittent gulv. Spor etter levd liv vi kanskje ønsker å skjule og som samtidig er en ufravikelig del av hjemmet. Som veggteksten til verket foreslår:

For mange hører rod og støv også til hjemmet. Et hjem kan virke helt fremmed, når alle nullermænd (hybelkaniner, red. anm.) og alt rod er væk, fx når man får gæster på besøg.

I tillegg til veggtekstene har museet valgt å bruke anselige mengder kartong og anonyme, lysebrune flyttekasser som gjennomgående utstillingsdesign. Takhøyden i 1. etasje er utnyttet, og gir rom for stabler av kasser sirlig merket med påskrift som forventet på flyttekasser, som for eksempel «sko» og «leker», men også med andre hjemlige assosiasjoner, som «spøkelser», «rutiner» og «fest». Et hjem rommer ikke bare ting og mennesker, men også som påskriftene på flyttekassene forteller – redsel, kjedsomhet og glede.

Standhaftig såpeboble

Nederst i dette flyttekassetårnet og skjult som i en labyrint danner kassene vegger for en «black box» – et visningsrom for videoverket«The Tenant» (2010) av brasilianske Rivane Neuenschwander og Cao Guimaräes. Leieboeren i filmen er en standhaftig såpeboble som tilsynelatende vilkårlig forflytter seg rundt i et tomt leilighetskompleks. I 10 minutter følger et kamera boblens litt skumle fremferd i en til dels ødelagt bolig ribbet for inventar. Det er skummelt fordi en får følelsen av at boblen kanskje driver en form for overvåkning (hva er boblens agenda?), og fordi en ikke får helt tak i hvorfor bygningen ikke lenger er bebodd (hva har skjedd?). Samtidig fascineres en av boblens sårbarhet – kommer den til å sprekke?

I Roman Polanskis psykologiske grøsserfilm med samme tittel fra 1976 utvikler den mannlige hovedpersonen angst og paranoia. Ikke bare knyttet til leilighetens tidligere beboer som begikk selvmord, men også til sitt eget hjem. Hva skjuler seg bak naboens vennlige nikk? Og hva befinner seg bak neste vegg? Tilværelsens utrygghet spilles ut i hjemmet, og indre frykt kommer til uttrykk som en redsel for «det hjemlige».

Barna gis en stemme

Under utviklingen av utstillingen på Statens Museum for Kunst samarbeidet museet med over 100 barn. Utstillingsteamet ønsket å innlemme barnas egne opplevelser, erfaringer og definisjoner av tema.

Noen av barnas tilbakemeldinger er dokumentert i en film av Mahmoud Alibaldi, tilgjengelig på museets websider og i utstillingen. Her forteller syv barn i alderen 8–13 år blant anet hva et hjem er for dem og hvor de føler seg hjemme.

En gjenganger blant barna er vektleggingen av følelsesaspektet og hjemmets sosiale rammer. De beskriver idealhjemmet som trygt, som et sted hvor en kan være sammen med en god venn og hvor en kan være seg selv.

Besøkende hos utstillingen på Statens Museum for Kunst, eller på websiden, oppfordres dessuten til å dele sine husregler med museet. Barna gis i oppdrag å filme seg selv og fortelle om regler i hjemmet: «Hva må du der hjemme?». Hver måned foretar museet så en utvelgelse i det innsendte materialet for visning. Kanskje ikke overraskende forteller barna om regler knyttet til dagliglivets praktiske organisering: Strukturering av tidsbruk foran skjermen, tv-titting og dataspill og «forbud mot spising av mat i sofaen». På plussiden nevnes at venner kan komme på besøk og at barna selv kan besøke andre.

Et hjem bortenfor hjemmet

I Pippis hjem, Villa Villakulla, er den eneste regel, at der ikke er noen regler. Måske gælder det også dette sted.

Sitatet med henvisning til Astrid Lindgrens rebelske romanfigur Pippi Langstrømpe, er hentet fra utstillingsteksten som følger de spanske kunstnerne David Bestué og Marc Vives’ videoverk «Handlinger i hjemmet» / «Acciones en Casa» (2005). Stedet sitatet viser til er en stor leilighet i Barcelona hvor de to kunstnerne taust og alvorlig intervenerer tingenes og hjemmets «orden». Som nøytrale «forskere» utfører de hundre navngitte og nummererte handlinger. Bestué og Vives flytter rundt på ting, bruker dem på nye måter og utforsker hva som skjer når tingene løsrives fra sin vanlige bruk og konfronteres med sin «ubrukelighet». Ved å snu vante forhold på hodet synliggjør de mulighetene og grenseoppgangene ved det ordinære og dagligdagse, det som ellers tas for gitt og overses. De endrer hjemmets spilleregler.

Bestué og Vives gir seg selv fritt spillerom. De jobber stedsspesifikt – «on site» – i et privathjem, og som Pippi anvender de sin egen logikk. De tester ut til dels uortodokse handlinger og begår systematiske regelbrudd i hjemmet. Men i motsetning til Pippis «barnestreker» innskrives også de to kunstnernes handlinger og regelbrudd i en kunstintern praksis. For Pippi derimot er det kanskje mer snakk om å leve fullt og helt som et naturbarn som agerer i samråd med (barnets) natur fritatt fra standardiserte normer, hevet over hvilke regler som gjelder eller ikke gjelder innen husets fire vegger. Pippi handler ukonvensjonelt og «uskikkelig» men hun er et grunnleggende godt menneske, og i sin relasjon til vennene Tommy og Annika tilbyr hun ikke bare et unikt vennskap, men et «hjem bortenfor hjemmet». I tillegg til å være deres fortrolige og lekekamerat, ikler hun seg både rollen som husmor og oppdrager. Hun tar kjøkkentjenesten sin på alvor. Men med «alvor» mener Pippi å blande fiksjon og virkelighet – hun utfører oppgavene som en lek. En dobørste kan fungere som en visp, en deig kjevles ut på gulvet og gulvet kan vaskes ved å bruke skurebørsten som skøyter.

Inngang i utkanten

I utkanten av arealet for utstillingen møter man dens «inngangsverk» – et fargerikt, stort, ovalt teppe med tittelen «On the Fringe of Civilization» (2014) av den danske kunstnerduoen Bank & Rau. Teppet er flettet sammen av gamle håndklær, laken, klær og sokker. Man oppfordres til å ta av seg skoene og å bli kjent med verket gjennom nærkontakt, og å ta inn hjemmets lukter.

Verket kan oppleves svært intimt og sikkert også litt ubehagelig. Verkets taktilitet og mange lukter vekker minner om egne og andres liv, og sender tankene til tider hvor tekstiler aldri ble kastet, men gjenbrukt som putefôr eller filleryer, og til nomader som ved å legge et teppe på bakken skaper et midlertidig, sivilisasjonens rom i naturen.

Å bebo verden

I den amerikanske filmmusikalen «The Wizard of OZ» (1939) bestemmer Dorothy seg for å rømme hjemmefra sammen med hunden ToTo og frivillig, aktivt å utforske «hjemløsheten» og å finne seg et nytt hjem «… Over the rainbow». I sin utlendighet i det magiske landet Oz møter Dorothy venner og fiender. Vel tilbake i gode, gamle Kansas konkluderer hun som følger:

Anyway, Toto, we’re home. Home! And this is my room, and you’re all here. And I’m not gonna leave here ever, ever again, because I love you all, and – oh, Auntie Em – there’s no place like home!

Dorothys konklusjon er altså at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Gjennom å kikke inn i andres liv får hun også innsikt i sitt eget.

Museet som et hjem

«Og hvor har du så hjemme?» tilbyr innblikk i og undring rundt forestillinger om hjemmet. Den problematiserer følelsesaspekter og regelsetting, ikke bare for privathjemmet, men også for kunstmuseet som et midlertidig tilholdssted for familien.

Publikum inviteres inn i «museumshjemmet»: Et offentlig rom med privathjemmets ambisjoner om hjemmefølelse anført av museumsregler ikke ulikt (barne)gjestens regler i privathjemmet; ikke løpe, ikke hoppe i sofaen, bruk innestemme. Oversatt til museet: Bare se og ikke røre (med unntak av noen få aktivitetsstasjoner hvor reglene for bruk er nøyaktig beskrevet eller i de tilfellene hvor verket inviterer til interaksjon). Utstillingen tar slik i en viss grad høyde for at barn er barn. Men i motsetning til for eksempel Brandts sine sanseutstillinger i Odense eller Arken sin 2014-versjon av Palle Nielsens lekeplass utstilling «Modellen» (1968) hvor barna også i stor grad fysisk erfarer kunsten gjennom kroppen, velger SMK med denne utstillingen først og fremst en rendyrking av synssansen.

Sitatet « Husk, du må kun røre med øjnene» fra veggteksten til Annika von Hausswolffs verk «The Memory of My Mother’s Underwear Transformed into a Flameproof Drape» (2003) eksemplifiserer dette.

Om jeg avslutningsvis griper tilbake til Heidegger og mine innledende tanker rundt barnas mulighet til å bebo verden slik Heidegger i forelesningen «Bauen Wohen Denken» (1951) formulerer at spinnersken gjennom sitt arbeide med garnet bebor spinneriet, kan en parallell sammenstilling være hvordan barn som kunstpublikum bebor museet/hjemmet/verden. Tillates barna å bebo museet, eller forvises barna til hjemløshet i kunsthjemmet?