En utførlig og inderlig dissekering av Instagram

Jellyvamps er en selvbiografisk og satirisk tegneserie med politiske slagsider hvor Ida Neverdahl tar opp tema som kroppspress, iscenesettelse og veganisme. Bruk av sosiale medier er et hyppig gjennomgangstema, og gjennom populære publiseringer og delinger på Instagram har serien selv blitt et internettfenomen. I den nye boken blir Instagram gjennomdissekert.

Sprenger seg fri

Etter å ha tilegnet seg over 13.000 følgere på Instagram og oppnådd en publiseringsavtale med canadisk-amerikanske Vice, valgte serieskaperen å ta pause fra både webkontoen og tegneserien Jellyvamps i 2018. Noe av bakgrunnen for dette var et stadig økende forventningspress. Siden har følgerskaren økt til 70.000. I bokutgivelsen bearbeider serieskaperen måten suksessen på bildedelingsplattformen har preget henne privat.

Bokutgivelsen Jellyvamps representerer fortsettelsen og kanskje også den endelige slutten på serien. På de første sidene fremstilles smarttelefonskjermen som en portal man kan gå inn og ut av. Fargebruken utenfor skjermen har et mørkere skjær som står i kontrast til de pastellfargede stripene. Livet utenfor Internett virker uinspirert.

Boken, derimot, er inspirerende god. I overgangen fra digitalt til fysisk format tilfører serieskaperen kontrastrike nyanser til Jellyvamps-universet. Flere av de nye sekvensene beskriver en skjørere tilstand hos hovedpersonen, eksemplifisert ved urolig søvn, virkelighetsflukt og isolasjon. Tematikken kan være vanskelig å behandle gjennom selvsikre poster i sosiale medier. Forfatteren har også uttalt at hun følte seg begrenset av de humoristiske forventingene som følger med stripeserieformatet. Ved å la bruddstykker fra striper, poster og kommentarfelt gå opp i en høyere enhet i bokform sprenger Neverdahl seg fri fra de de opprinnelige begrensningene i begge formatene.

En av de originale seriestripene fra webserien med punchlinjen «I am the other girls» ble i fjor utvidet til tolv siders fanzinen I´m a sticky girl in a dusty world da Neverdahl bidro til antologien Fragment (Blokk Forlag, 2018). Her fikk serieskaperen vist at hun mestrer tegneserieformatet på et enda mer avansert nivå. Den opprinnelige stripen er også med i den nye boken, men med ny, blå bakgrunn.

Utfyllende sider

Ida Neverdahls nye bok inneholder redigerte utdrag fra instagramkontoen @jellywamps i kombinasjon med nytegnede partier. Her får leseren også følge serieskaperens liv utenfor skjermen. Flere av de opprinnelige postene fra Instagram er tegnet på nytt i boken. Det er gjort i en enhetlig strek som effektivt skiller det nye fra det gamle materialet. Utvalgte deler fra kommentarfeltene på Instagram er også med i uredigert form og på originalspråket engelsk. Selve stripene er oversatt til norsk.

At sosiale medier som Instagram kan være like mye frigjørende som begrensende for personligheten, kommer godt frem i kontrasten mellom de to hovedfortellingene som pågår på og utenfor Internett i boken. Serieskaperen lar det være opp til leseren hvilken av de to alter ego-ene som er mest virkelig. Kanskje er det ingen av dem? Iscenesettelse eksemplifisert ved bekledning, posering og bruk av visuelle identitetsmarkører går igjen som problematiserte størrelser i begge fortellingene.

Avslutningsvis smelter de to fortellerstilene sammen til en serie marerittaktige seriestriper som viser hvordan Instagramkontoen kunne ha kommet til å utvikle seg dersom den ikke hadde stoppet. De nye stripene viser et ærligere sett med følelser hvor serieskaperen tar oppgjør med både selvbedrag og selvmedlidenhet.

Følgere og furbyer

Et av særtrekkene ved serien Jellyvamps er forekomsten av furbyer – det vil si de snakkende elektroniske robotkosedyrene som var umåtelig populære på tampen av 1990-tallet. Furbyene hadde tilsynelatende kunstig intelligens og ble syke og trengende hvis eieren glemte å gi dem nok oppmerksomhet. I et intervju med tegneserietidsskriftet Empirix har Ida Neverdahl fortalt at furbyene hun samler, står på hyllen over arbeidspulten og følger med når hun jobber. Analogien mellom følgere og furbyer er tydelig til stede.

De opprinnelige furbyene manglet en slå-av-knapp og kunne bare stilnes ved at man skrudde ut batteriene. Trolig var dette en medvirkende årsak til at farsotten gikk over etter en stund. I en av de nye stripene i boken vekkes hovedpersonen om natten av en furby som maser etter oppmerksomhet med furbish-engelske gloser á la «me love tickles», «me love you». Når hun skrur opp lokket for å se etter, er batteriene allerede tatt ut. Scenen poengteres av en angstridd Ida som holder frem monsteret.

I was a furby in a past life står det på en av sidene i den nye boken. Sitatet rimer godt med profilbildet på Instagram som per dags dato viser en sovende furby. I den nye boken har avataren over stripene begge øynene åpne. Neverdahl holder et vaktsomt blikk over kreasjonen sin.