Entusiasmens bakside

Jeg liker faget mitt. Og som andre fagfolk, i mitt tilfelle barnelitteraturfolk, lar jeg meg gjerne begeistre av godt håndverk. Men når begeistringen overskygger vår faglige integritet har vi et problem.

I Morgenbladet 27. mai påpeker kritiker Bernhard Ellefsen det absurde i at redaktører i litteratur- og kulturjournalistikken tilsynelatende mener det er nødvendig å «formidle sitt stoff med et maniert, overdrevet smil for å innsmigre seg hos (den innbilte) leseren». Som eksempel viser han blant annet til NRKs nettdekning av de nominerte til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris. Her ble de nominerte omtalt som «heldige», og på NRKs Twitter-konto ble nyheten etterfulgt av et «Juhu!». Som om det var tilfeldig hvem som ble nominert, og et lykketreff og ikke en regel at også vårt språkområde får nominerte til prisen. Ellefsen peker på en generell tendens i samfunnet, men det er neppe tilfeldig at hans første eksempel er hentet fra barnebokbransjen. For hvorfor skal journalistene, eller leserne for den saks skyld, vektlegge barnelitteratur som vesentlig hvis vi ikke gjør det selv?

Som prosjektleder for Nordisk barnebokkonferanse deltok jeg i april på Bologna Children’s Book Fair, en av verdens største bransjemesser for barne- og ungdomslitteratur, og dermed også arena for presentasjon av årets nominerte til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. En rekke sentrale representanter fra det nordiske barnebokfeltet var til stede, blant annet kritiker Anne Schäffer, som er en av våre viktigste stemmer i arbeidet med å løfte fram barne- og ungdomslitteraturen. I den ellers så reflekterte rapporten Barnebokmesse i Bologna – langt fra en norsk virkelighet omtaler Schäffer begivenheten slik: «Presseoppbudet var omtrent som i Norge når det gjelder oppmerksomhet rundt barne- og ungdomslitteratur, det vil si nærmest null. En spent forsamling fra sju norske forlag, noen forfattere, NORLA (Norwegian Litterature Abroad) og NBI (Norsk barnebokinstitutt), pluss en håndfull andre norske barnebokentusiaster samlet seg på den nordiske standen.». Schäffer representerte jo selv pressen, men omtaler altså seg selv som «nærmest null». Og en av de såkalte «barnebokentusiastene» var altså meg. Og lederen for Utvalget for kunnskap og kultur i Norden. Og noen prisbelønte illustratører. Og andre med barnelitteratur som profesjon.

Jeg klandrer ikke Schäffer for ordvalget. Jeg bruker det selv, hele tiden. I min iver etter å formidle gode bøker og spennende nyheter fra fagfeltet vårt, har jeg sikkert også skrevet «Juhu!» på Facebook-siden til Nordisk barnebokkonferanse. Men som også kritiker Eivind Myklebust påpeker i artikkelen Barnebokfeltet treng meir kritisk refleksjon, blir det et problem når denne såkalte entusiasmen står i veien for kritisk refleksjon – eller i dette tilfellet faglig integritet. Hvorfor tillater vi oss å redusere oss selv og fagfeltet vårt på denne måten? Ingen ville jo finne på å omtale en rørlegger som en «rørentusiast», og jeg kan heller ikke huske at ingeniører som deltar på oljemessen ONS har blitt kalt «oljeentusiaster». Barne- og ungdomslitteratur er et ungt fagfelt, og det vil ta tid før det oppnår samme status som mer etablerte kunstuttrykk. Noe som også understrekes av journalist Erle Sørheim, som i sin ferske rapport fra Norsk Litteraturfestival Nederst på det litterære hierarki påpeker den stemoderlige behandlingen av Pegasus, festivalens program for barne- og ungdomslitteratur. Men dersom vi forventer å bli tatt på alvor som fagfelt, må vi først ta oss selv alvorlig. Og vise at det barnelitterære feltet består av mer enn entusiaster. Når vi kommer dit kan vi heller rope et forsiktig «Juhu!».