«Eventyrorkesteret»: Praktbøker på samlebånd

Eventyrorkesteret (The Story Orchestra) er en serie bildebøker for barn der klassiske musikkverk presenteres som illustrerte eventyr. På hver side kan man spille av et ti sekunders musikkutdrag fra handlingen. I tillegg har alle bøkene en faktaside bakerst, med ordforklaringer på kjente musikkbegrep, beskrivelser av musikklippene og en kort presentasjon av komponist og verk.

Fem av sju titler er til nå utgitt i norsk oversettelse på Figenschou forlag: Fire årstider på én dag, basert på Vivaldis Fire årstider, Tsjajkovskijs balletter Nøtteknekkeren og Tornerose, Mozarts opera Tryllefløyten, samt I dovregubbens hall, basert på Griegs musikk til Peer Gynt. Denne høsten kommer også balletten Svanesjøen i samme serie og format.

Introduksjon til klassikere

Bøkene er i praktbokformat med taktil, tekstilaktig innbinding. Hver av Jessica Courtney-Tickles detaljrike, fargesterke illustrasjoner fyller en av de digre dobbeltsidene. Bøkene fremstår derfor som forseggjorte kunstverk i seg selv – en forlokkende inngang til den aktuelle musikken. Det er ikke oppgitt noen spesifikk målgruppe på det britiske eller norske forlaget sine nettsider, men bøkene ble straks populære hos min prøvekanin på snart tre. Bildene og situasjonene fenger, og musikken fester seg og blir gjenkjent i andre sammenhenger.

Så langt, alt vel: Bøkene er flotte å bla i og fungerer fint etter hensikten – som en introduksjon til klassisk musikk via kjente verk. Likevel er de preget av noen merkelige valg som får dem til å fremstå lite gjennomarbeidede.

Harde knapper

Den største utfordringen er funksjonaliteten. Lytteeksemplene spilles av ved å trykke på et lite felt på den aktuelle siden. Selve mekanismen som utløses ligger bak tilsvarende felter på bokens bakerste side – faktasiden som inneholder mer informasjon om selve musikken. Selv bakerst er knappene såpass harde å trykke på at små barn nok ikke klarer det selv, og jo lenger frem i boken man befinner seg, jo hardere må man trykke. Det bremser utforskertrangen når det er vanskelig for barna å spille av musikken selv.

Den nest største utfordringen er den svake teksten – både rent språklig og i hvordan fortellingene er bygget opp. Selv om det er flere ulike forfattere som står bak bøkene, og ditto oversettere, er språket påfallende likt fra bok til bok. Her er ingen særpreget fortellerstemme som trer frem og gjør stoffet levende. 

Forenklede narrativer

Når det gjelder historiefortellingen, er det i alle fem bøkene gjort valg som er vanskelige å forstå. For eksempel er fortellingen i operaen Tryllefløyten ganske intrikat i seg selv, med det spesielt kinkige problemet at «det gode» og «det onde» bytter side underveis. Det er ikke vanskelig å forstå utfordringen med å forklare dette på en lettfattelig måte for barn. Her har forlaget funnet på noen nye premisser som endrer fortellingen helt, uten at det nødvendigvis gjør historien enklere. Som at Pamina får med seg Tamino på å styrte både Zarastro og Nattens dronning og ta over kontrollen over hele eventyrlandet. Hvis det er et poeng å gjøre små fremtidige operagjengere litt kjent med plotet i et kanonverk, forsvinner det i hvert fall her.

Utdragene som er valgt dveler også underlig lenge ved noen helt enkle aspekter ved historien fremfor å bruke plassen på å bryte opp og formidle det kompliserte. Noen detaljendringer fremstår i tillegg umotiverte, som at udyret som jager prins Tamino i første scene er en drage – istedenfor en slange, slik det er i operaen.

Eple til besvær

I boken Fire årstider på én dag, som jo omhandler et instrumentalverk, har forfatteren Katie Cotton diktet hele historien selv. Heller ikke den henger ordentlig på greip. Vi møter Isabell, som sammen med hunden sin opplever alle årstidene på samme dag. «Hele landsbyen» er ute i en salig blanding av natur- og kulturlandskap. Omgitt av alle skogens dyr sår, dyrker, svetter og høster de seg gjennom utdrag fra de tre første musikalske årstidene, før Isabell på mindre hippie-aktig vis leker med andre barn i den plutselig ankomne snøen.

Gjennom alle scenene bærer hun uten nærmere forklaring på en potte med en epletre-plante i, en plante som endrer seg i takt med årstidene og som hun til slutt mister i elva når hun sklir på isen. Heldigvis minner hunden hennes henne på at hun har et eple i lomma. Eplet kan hun spise og deretter så frøene. Jeg skjønner selvsagt at dette siste er et forsøk på å si noe om årstidenes tilbakevendende kretsløp, men det forklarer likevel ikke hvorfor hun sleper med seg en potteplante overalt som om det var en teddybjørn. Både den store og den lille leseren synes det er litt vanskelig å skjønne hva hun driver med, hvorfor årstidene skifter så brått, hvor hun egentlig skal hver gang hun løper videre. Det blir til at vi bare snakker fritt om bildene og trykker (av alle krefter) på musikknappene.

Ballett som bildebok

I Tornerose og Nøtteknekkeren fungerer selve gjenfortellingen helt greit, men det er lagt inn et kuriøst premiss i de ellers gode tegningene til Courtney-Tickle. I stedet for å fortelle selve eventyret på tegningenes premisser, som jo er en unik mulighet i en illustrert bok, får vi en blanding av mange nivåer: Eventyrene foregår i naturtro omgivelser fra fortellingenes egen tid – i et slott, en skog, en landsby, et herskapshus, en magisk skog og så videre – mens figurenes klær delvis er ballettkostymer med tilsvarende tidskoloritt, komplett med tåspissko og strutteskjørt.

Rarest utslag gir det seg i Nøtteknekkeren, når Clara blir med den forheksede Nøtteknekker-prinsen til Søtsakenes land: De forheksede søtsakene som danser for Clara kunne vært gjengitt med all den frihet og fantasi en bildebok kan tillate. Likevel får vi se tegninger av ballettdansere utkledd som søtsaker, som danser klassisk ballett på en scene (med orkester i graven). Det absurde i dette blir ekstra tydelig om man forestiller seg at figurene i Tryllefløyten skulle være tegnet som operasangere i kostyme som sang teksten til hverandre.

For ikke å snakke om den tapte muligheten til elegant å omgå de utdaterte nasjonale stereotypene som uavvendelig hefter ved dette verket, idet spansk sjokolade, arabisk kaffe og kinesisk te er gjennomsyret av eksotisme i både musikk, koreografi og kostymetradisjon. Dette kunne lett vært unngått her, bare ved å tegne magisk, dansende sjokolade fremfor ballettdansere utkledd som sjokolade. Isteden er figurene gjort så generiske og fargerike i både hud og klær at de verken ligner på te, sjokolade, kaffe, spanjoler, arabere, kinesere eller noen andre gjenkjennelige matvarer eller nasjonaliteter, og når snart-treåringen spør hva eller hvem det er vi ser, hva de driver med og hvorfor, blir jeg svar skyldig.

Eksotisme på norsk

I boken I dovregubbens hall derimot, er eksotismen så uttalt – og så på jordet – at det er helt fascinerende. Hvis Jessica Courtney-Tickle noen gang har vært i Norge eller sett snurten av norsk nasjonalromantisk kunst, har hun i hvert fall ikke sett noen grunn til å la det prege disse tegningene. I de sommerlige landskapene er det riktignok snødekte fjell i det fjerne, men det vokser også digre, enkeltstående grantrær helt opp mot de spisse fjelltoppene. Pussig nok har grantrærne i lavlandet også snø på seg, enda de står midt i en grønn eng. Det er heller ikke langt mellom de typisk nederlandske kornmøllene. Reinsdyr og kuer beiter side om side mellom merkelig moderne småhus i skrikende primærfarger. Småtrollene som befolker Dovregubbens hall tar likevel kaka: Med sin knallgrønne hud ligner de små sinte marsboere, som i tillegg er utstyrt med reinsdyrgevir, huggtenner og rosa bermuda-shorts.

Selve Dovregubben, også grønnhudet og shorts-kledd, har i tillegg langt, lysegrønt hår og skjegg, og lysende gul krone. Etter noen overflatiske undersøkelser oppdager jeg at hårmanken, kronen og ansiktsuttrykket med litt godvilje faktisk kan være inspirert av Theodor Kittelsens tegning I dovregubbens hall fra 1890, men fargepalett, antrekk, huggtenner og gevir sender likevel tankene til helt andre fantasifigurer og breddegrader – en frika surfeutgave av Hulken, eller noe i den retningen.

Begeistringen vinner

I tillegg kommer småplukk som øker samlebåndsfølelsen. Det er en del stavefeil i krediteringene; jeg måtte bedrive detektivvirksomhet for å få riktige opplysninger på alle bidragsyterne. I den ene boken er ikke forfatterens navn engang oppgitt, verken på norsk eller engelsk forlags nettsider. Verst er det kanskje at ingen av innspillingene som er brukt eller musikerne som er med, er kreditert noe sted. Det er naturlig nok ikke spesielt god lydkvalitet i dette formatet, men det er utvilsomt noen som spiller og synger, og de bør krediteres på vanlig måte.

Sjelden har jeg vært like begeistret over og irritert på ett og samme produkt. Uten musikkaspektet hadde nok disse bøkene ganske raskt «forsvunnet» fra barnets bokhylle – som rene fortellinger holder de rett og slett ikke mål. Men alt i alt veier helheten tyngre. Som musikkformidling, som samtalestarter, som små visuelle kunstverk å utforske, har bøkene nok for seg til at begeistringen vinner. Selv om jeg må svare 763 ganger til på hvordan det har seg at de åpenbart helt menneskelige damene og mennene som danser ballett for Clara omtales i boken som dansende sjokolade, marsipan og sukkertøy.