Farvel til nyansert jentemoro

Denne måneden avsluttet NRK Super nettserien Jenter som har gått siden 2013. Utenfor målgruppen av jenter i alderen 10-14 år er serien mest kjent som forgjengeren til SKAM. Men dette for mange hemmelige nettdramaet, som nå har avrundet med sesong nummer 10, fyller en viktigere rolle i barne- og ungdomskultur enn bare som en forgjenger.

Jenter, som er utviklet av Ingvill Marie Nyborg, Ida Sagmo Tvedte og SKAM-skaper Julie Andem, handler om hverdagslivet til en venninnegjeng ved den fiktive Sand Skole i Oslo, og ble lansert i 2013 som en etterfølger til videoblogg-seriene SARA og MIA. Seriene, som var konstruert gjennom en kombinasjon av korte videoklipp, bloggtekster og bilder publisert på nettsidene til NRK Super, hadde på det tidspunktet mer enn 200.000 unike besøk i måneden og var blitt NRKs største nettsuksesser. Med samme målgruppefokus på jenter i tidlig pubertet ble den tverrmediale fortellerformen videreført i Jenter. Her bygges det opp et fiktivt, karakterdrevet drama med en ny hovedperson hver sesong, der alt innhold publiseres på seriens nettside, og etter hvert også på sosiale medie-kontoer, i sanntid.

NRKs nærhetsestetikk

Produksjonen av Jenter er et resultat av grundig research på målgruppen. Dramaturgien er nøye avstemt etter aldersgruppens følelsesmessige og kognitive erfaringshorisont med fokus på én klar problematikk av gangen, og i stedet for å utvide  karaktergruppen tilføyes den stadig flere fasetter. Samtidig søker serien å etablere et emosjonelt engasjement hos publikum gjennom en nærhetsestetikk som synes å ha blitt selve varemerket for NRKs barne- og ungdomssatsninger: Den utstrakte bruken av nærbilder og lange tagninger som sammen med mulighetene for å like og kommentere på handlingen underveis, skaper en fornemmelse av intimitet og autentisitet som forsterkes over tid.

At Jenter ikke har fått samme kulturelle utbredelse som SKAM, til tross for at den benytter seg av de samme grepene, skyldes flere faktorer. For det første har skuespillernes unge alder betydd at man har vært ekstra påpasselig med å skjerme dem fra offentligheten, blant annet ved å holde deres etternavn hemmelig. For det andre fremstår ikke karakterene like distinkte i personlighet og temperament som i SKAM. De problemene som skildres i Jenter synes å være mer tilfeldig distribuert blant karakterene. Det øker både realismen, men også likheten mellom karakterene.

Samtidig spiller relasjoner utover vennegruppen en viktig rolle for handlingsdrivet i Jenter. Familien og skolen fungerer som institusjonaliserte rammer for oppveksten og er hele tiden nærværende i det hverdagsliv som serien skildrer. Problemene fremstår mer aldersspesifikke og dermed mindre allmenne enn de gjør i SKAM – til tross for at de to seriene grunnleggende behandler mange av de samme tematikkene knyttet til perioden mellom barndom og voksenliv, og ikke minst identitetsspørsmålet om hvem man er i møtet med andre.

Stadig mer kompleks

Har man fulgt sesongene i Jenter, er det tydelig at seriens store suksess er måten den har fulgt med utviklingen hos målgruppen, både i form og innhold. Der serien begynte som en levende videoblogg med tilhørende tekst og bilder, sprer fortellingen seg i dag over Instagram-kontoer, Messenger-tråder og FaceTime-videoer. Samtidig har muligheten for å følge karakterene gjennom flere sesonger gjort det mulig for målgruppen å speile sin egen utvikling i karakterenes. Tematisk er dette reflektert ved at emnene som tas opp i serien har utviklet seg i takt med karakterenes stadig mer komplekse følelsesliv. Der første sesong handlet om Maya som slet med å skulle velge mellom Julian eller Even som sin første kjæreste, har grunntonen i de seneste sesongene fått et mer alvorlig preg. Problemer om hvordan man skal komme seg på fest eller skjule for mor og far at man har blitt tatt uten billett på T-banen har blitt avløst av temaer som nakenbildepress, ensomhet og prestasjonsangst.

Mest påfallende var dette i seriens niende sesong. Her handlet det om hovedkarakteren Isabel som slet med skammen over å bo i «fattigblokka» uten eget rom og med en mor som jobbet som vaskehjelp. Før sesongens optimistisk oppbyggelige avrunding, der Isabel endelig får fortalt venninne sannheten og inviterer dem hjem til seg for første gang, får vi noe så sjeldent i norsk barne- ungdomsdrama i dag som en innfølt skildring av klasseskiller.

Forfeilet kritikk

På slutten av fjoråret kritiserte barne- og ungdomskulturanmelder i den svenske avisen Expressen, Gunilla Brodej, serien for det hun mente var et heteronormativt parhysteri. Med en tittel som Jenter, skrev Brodej, burde serien kunne få til en fremstilling av hovedkarakterene som noe mer en fnisete og guttefikserte, og vise at 12-årige jenter har annet å interessere seg for enn at gutter skal legge merke til dem.

Kritikken var basert på de fem første sesongene av serien som ligger på nettsidene til svenske SVT, og er ikke helt ubegrunnet. I en serie som har som sitt erklærte mål å vise unge jenter at de ikke er alene med problemene sine, uansett hvor store eller små de måtte være, er problemene som tas opp i de første sesongene av Jenter oftere enn ikke relatert til det motsatte kjønn. Dette er en problematikk som kan rettes mot store deler av populærkulturen som har det såkalte tween-segmentet som målgruppe. I en ny bok som undersøker estetisk appell i filmer og TV-serier henvendt til jenter tidlig i puberteten, diskuterer den britiske filmforskeren Samantha Colling hvordan det dominerende fokuset i disse medieproduktene er på å ha det gøy. Noe som hovedsakelig oppnås gjennom å vise seg fram for det motsatte kjønn, gjerne ved hjelp av make-overs, musikalske opptrinn eller dansenumre.

Lykkes med å reflektere aldersgruppen

Mye av appellen i Jenter ligger utvilsomt i fremstillingen av jentefelleskapet som et rom det er grunnleggende er moro å være i. Og mye av denne moroen generes av å tenke på og snakke om potensielle kjærester som for jentene i denne serien langt overveiende skal finnes blant det motsatte kjønn. Men der jentemoroen som Colling finner i amerikansk film og TV dyrker det spektakulære, har moroen i Jenter først og fremst et hverdagslig preg som ikke fortrenger, men heller bidrar til å balansere oppvekstens mer alvorlige sider. Dermed skapes et bredere bilde av hva det vil si å være jente på 10-14 år i dag, enn det denne målgruppen er vant til å få servert på for eksempel norske kinoer.

Et gjennomsyn av alle sesongene av Jenter på seriens nettsider gjør det tydelig hvordan NRK har lykkes med å reflektere aldersgruppens utvikling, både i den ytre medievirkelighet og det indre følelseslandskap. Kombinasjonen av nærhetsestetikk og tverrmedial formidling har sammen med bruken av sanntidspublisering og mulighetene for å kommentere på handlingen underveis, satt en ny standard for henvendelsen til målgruppen av eldre barn og tidlig ungdom. Når serien nå avsluttes etter ti sesonger er det derfor både farvel til nyansert jentemoro og et stykke moderne folkeopplysning.

Periskop har fått støtte til å dekke film og TV av Fritt Ord og Norsk filminstitutt. Denne saken er produsert med midler fra Fritt Ord.