Folkeeventyr som Disney-musikal
Regissør Mikkel Brænne Sandemose har omskapt enda et folkeeventyr, denne gangen gjennom animasjon. Kvitebjørn – Østenfor sol og vestenfor måne er blitt en Disney-musikal med forutsigbare, overbelyste løyper.
↑ NY norsk animasjonsfilm. Foto: Nordisk filmdistribusjon
Det skal i alle fall ikke stå på ambisjonene. Her har man lagt ned store ressurser i å lage en blockbuster for hele familien
Kvitebjørn – Østenfor sol og vestenfor måne er basert på Østenfor sol og vestenfor og Kvitebjørn kong Valemon, to variasjoner av det samme norske folkeeventyret. Fortellingene minner en del om andre «forvandlingseventyr» med ubrytelige regler og nådeløse tidsfrister, som romerske Amor og Psyke, franske Skjønnheten og udyret og H.C. Andersens Den lille havfruen. Alle åpne tekster, spesielt godt egnet for gjendiktning; nylig brukte Coralie Fargeat en miks av disse som utgangspunkt for sin overskridende body horror-film The Substance (2024).
Etter fadesen med Askeladden – i Dovregubbens hall (2017) skulle man kanskje trodd at regissør Mikkel Brænne Sandemose kom til å holde seg langt unna Asbjørnsen og Moe. Den filmen var en postmodernistisk suppe med snerk på, som høstet særlig mye kritikk for sine grelle farger og «amerikanske» design. Oppfølgeren Askeladden – I Soria Moria slott (2019) var imidlertid flere hakk bedre (min omtale i Periskop), så mon tro om det magiske tallet tre nå kaster tryllestøv over hans forsøk på å levendegjøre selveste Kvitebjørn for en ny gjenerasjon?
Det skal i alle fall ikke stå på ambisjonene. Her har man lagt ned store ressurser i å lage en blockbuster for hele familien med nyskrevne sanger av Odd Nordstoga og håndtegnet animasjon. Likevel uteblir den ekte eventyrfølelsen.
Det er noe anakronistisk og identitetsløst ved filmens utforming man verken trenger å jobbe med kulturvern eller være reaksjonær for å rynke på nesen over
Fiksjonsuniverset er ellers nokså trangbodd og simpelt risset opp – i og for seg helt i tråd med fortellerstilen til Asbjørnsen og Moe
Oppdatert eventyr
Bondejenta Liv (Kristine Kujath Torp) drømmer om et liv utenfor den trange dalen der hun bor med sin far og to søsken. Når hun blir kjent med Kvitebjørn (Gunnar Eiriksson) trekkes hun raskt mot ham, og når tilliten er etablert mellom de to får hun vite at han egentlig er prinsen Valemon, forhekset av Eira (Ingvild Holthe Bygdenes). Liv må kjempe for å redde Valemon fra sin onde formynder og kapre hans hjerte. Men kan trolldommen brytes? Underveis lærer hun å både trylle og sloss.
Det er bestseller-forfatteren Maja Lunde som har oppdatert eventyret med moteriktig jenterolle uten tradisjonelle prinsessetrekk og en flerkulturell bygd. Fiksjonsuniverset er ellers nokså trangbodd og simpelt risset opp – i og for seg helt i tråd med fortellerstilen til Asbjørnsen og Moe. Utover noen lyriske beskrivelser av skoger, fjell og slott, er miljøskildringene i gamle folkeeventyr sparsommelige, og alle rollefigurene kjennetegnes av bestemte egenskaper.
I en halvannen time lang film er man nødt til å bevege seg utenfor oppskriften og smake til med nye ingredienser. Originalteksten sier lite om sosial virkelighet, og Lunde kompenserer med en rammefortelling der vår helt Liv opplever utenforskap fordi hun kjeder seg på åkeren og stadig kløner det til for seg selv og andre. Dårlige avlinger fremkaller sult og uro – og korte lunter! Ettersom Lunde er mest kjent for «Klimakvartetten», en romanserie som begynte med suksessen Bienes historie (2015), er det nærliggende å tenke at tørken som rammer bøndene og skaper hungersnød refererer til vår egen tids utfordringer, men budskapet er i så fall godt pakket inn – takk og pris.
Det er bestseller-forfatteren Maja Lunde som har oppdatert eventyret med moteriktig jenterolle
Samtidig er det merkelig at flere av de beste passasjene i de opprinnelige eventyrene er valgt bort til fordel for intetsigende gledesscener
Lite som minner om Kittelsen
Lunde kunne med fordel gjort seg større flid med utvidelsen og gitt publikum en sterkere følelse av tid og sted med flere settinger og typer. Da ville mer stått på spill når Liv begir seg ut på eventyr for å berge bygda og realisere seg selv. Samtidig er det merkelig at flere av de beste passasjene i de opprinnelige eventyrene er valgt bort til fordel for intetsigende gledesscener og annet fyll.
Asbjørnsen og Moe synger ikke akkurat tidens melodi, med sine gammeldagse og lite inkluderende skjønnhetsidealer og kjønnsroller; prinsens straff i Østenfor sol og vestenfor måne er å ekte en stygg jente med lang nese. Men når det vaskes så grundig med grønnsåpe som her, må en nesten påminne skaperne om at mange barn har avansert humor for alderen (det er derfor de leser Roald Dahl-bøker) og sans for det mørke og skrudde (Tim Burtons morbide Addams Family-serie på Netflix, Wednesday, er slett ikke upopulær blant tweens selv om aldersgrensen lyder 13 år).
For mange av oss er det Theodor Kittelsens strek som har definert folkeeventyrenes estetikk, gjerne beskrevet som trolsk. Maleriet «Kvitebjørn kong Valemon» (1912) ble nylig solgt for rekordhøye 36 millioner kroner, og er så ikonisk at det nesten ikke er mulig å komme seg rundt det når en skal visualisere noe som har med dette eventyret å gjøre.
Men ingenting i Sandemoses film minner om Kittelsen – her er det meste overbelyst og candy-kolorert. Heksa f.eks., innhyllet i fiolett lys, ligner på skikkelser fra diverse japanske animefilmer og konsollspill. Bekledningen generelt er for mine øyne like mye Brødrene Grimm som Asbjørnsen og Moe. Det er noe anakronistisk og identitetsløst ved filmens utforming man verken trenger å jobbe med kulturvern eller være reaksjonær for å rynke på nesen over.
Iingenting i Sandemoses film minner om Kittelsen – her er det meste overbelyst og candy-kolorert
Fakta:
Østenfor sol og vestenfor måne er et undereventyr som ble gjenfortalt av Peter Christen Asbjørnsen i Norske Folkeeventyr Anden Deel fra 1844, der det var sammenstilt av varianter nedtegnet av Jørgen Moe og Asbjørnsen selv etter reiser på Ringerike og i Telemark.
Premiere: 25.12.2024
Sjanger: Eventyr / Animasjon / Familiefilm
Regi: Mikkel Brænne Sandemose
Manus: Maja Lunde
Musikk: Odd Nordstoga
Aldersgrense med begrunnelse: 6 år
Som animert musikal legger Kvitebjørn – Østenfor sol og vestenfor måne seg tett opp mot stilen vi forbinder med nettopp nittitalls-Disney
Håndtegnet Disney-musikal
Det går lenge mellom hver nye håndtegnede animasjonsfilm på kino, så det er gledelig at regissør Mikkel Brænne Sandemose og produsentene hos Maipo har valgt denne teknikken til å utforske Asbjørnsen og Moes verden. Karakterdesignene er av varierende kvalitet, og særlig Kvitebjørn selv er såpass lite uttrykksfull at han på sitt mest antropomorfe – skøyeraktig dansende som bjørnen Baloo – fremstår corny. De akvarellignende bakgrunnene er derimot nydelige, med detaljer som setter fantasien i sving.
Disney slet med å opprettholde en klar visjon etter Walts bortgang, og gjennom søtti- og åttitallet ble merkevaren såpass tynnslitt at selskapets fremtid stod på spill. Konkurransen fra Don Bluth (NIMHs hemmelighet, 1982) og Amblin Entertainment ble merkbar da Et amerikansk eventyr (1986), frontet av musa Fievel, solgte flere billetter enn Disneys storsatsing med et tilsvarende gnagermotiv samme år, Mesterdetektiven Basil Mus. For Den lille havfruen (1989) hyret den nye sjefen Michael Eisner inn tekstforfatter Howard Ashman og komponist Alan Menken. Begge hadde bakgrunn fra Broadway og skulle gjenopplive musikaltradisjonen fra Disneys opprinnelige gullalder. Resultatet ble en kritikerrost og innbringende Oscar-vinner som kickstartet «Disney Renaissance», en fremgangsrik periode som varte i ti år og avstedkom klassikere som Skjønnheten og udyret (1991), Aladdin (1992) og Løvenes konge (1994).
Som animert musikal legger Kvitebjørn – Østenfor sol og vestenfor måne seg tett opp mot stilen vi forbinder med nettopp nittitalls-Disney, der hele sekvenser er strukturert rundt sanger med tekster som driver fortellingen fremover og sier oss noe vi ellers ikke ville visst om rollefigurenes indre liv. Melodiene er oppløftende, ettertenksomme, mollstemte, desperate, rasende – alt ettersom hvilke situasjoner de kommenterer.
Karakterdesignene er av varierende kvalitet, og særlig Kvitebjørn selv er såpass lite uttrykksfull at han på sitt mest antropomorfe fremstår corny
Kristine Kujath Torp (Ninjababy, Syk pike) er en av sin generasjons beste norske skuespillere, og god til å formidle med syngende stemme
Folkemusikk
Odd Nordstogas låter i Kvitebjørn er ikke knyttet like tett opp til visuell historiefortelling, og blir således mer av et akkompagnement. Heldigvis er de fengende – særlig «Blåmeis», der både tekst og melodi minner om adventskalenderen Jul i Blåfjell sitt hovedtema: «Blåååmeis, kom blååå kom blåååmeis. Blåååmeis, kom blååå kom blåååmeis.» I versene lokker Liv på alle skogens dyr, hjort, fink, knott, kanin og røyskatt – hun elsker dem alle, akkurat som Maja Lunde i sine bøker. En ønskereprise inntreffer idet Liv og Eira møtes til duell mot slutten av filmen, og slår knute på fortellingen under et minneverdig klimaks.
Kristine Kujath Torp (Ninjababy, Syk pike) er en av sin generasjons beste norske skuespillere, og god til å formidle med syngende stemme. Ingvild Holthe Bygdenes sliter med å matche dette nivået i «Eiras sang», en låt som mangler den tørrvittige fandenivoldskheten vi husker fra glansnumrene til skurker som Ursula i Den lille havfruen og Skar i Løvenes konge.
Komposisjonene og bruken av instrumenter er på kjent Nordstoga-vis inspirert av folkemusikk. Det er kjærkomment, og et av få elementer med tydelig aksent i et generisk fantasyunivers som like gjerne kunne oppstått i Hollywood eller i en sånn litt avleggs europeisk samproduksjon.
Komposisjonene og bruken av instrumenter er på kjent Nordstoga-vis inspirert av folkemusikk
En kan bare spekulere i hva som egentlig er målsettingen for denne produksjonen
Koke suppe på rustne spikere
En kan bare spekulere i hva som egentlig er målsettingen for denne produksjonen, men et oppriktig ønske om å holde liv i arven etter Asbjørnsen og Moes innsanking av folkeeventyr, ville gitt oss en film med tjukkere røtter fra opphavsmaterialet. Så, hvorfor ikke bare finne på noe helt nytt i stedet? Jeg tror det har å gjøre med at voksne flest foretrekker å velge noe kjent fremfor noe nytt, på vegne av barna; bestemor vil heller være med på Kvitebjørn enn Titina (2022) eller Elleville Elfrid (2020).
Denne tendensen har lenge satt sitt preg på norsk barnefilm – hvorfor skulle man ellers koke suppe på rustne spikere som både Skomaker Andersen (Den første julen i skomakergata, 2023) og Snekker Andersen (Snekker Andersen og Julenissen, 2016), som ingen barn har noe forhold til?
I motsetning til Andersen-ene, er norske folkeeventyr slitesterke saker som tåler å bli strukket i. Derfor er det bare rimelig å kreve langt bedre adaptasjoner enn de vi har fått på denne siden av Caprinos dukkefilmer.