Første skritt på veien

Da jeg nevnte for en venn at jeg nettopp hadde mottatt en bok som tok mål av seg å forklare 22. juli for barn, var hans spontane kommentar «æsj, hvorfor skulle man ville gjøre det?». Min venn er far til en fem år gammel gutt, og går i skrivende stund og venter på en datter. Han tilhører dermed «Det var en gang en sommer»s målgruppe i en helt annen grad enn hva barnløse undertegnede gjør.

Likevel var altså hans umiddelbare reaksjon på Vidar Kvalshaugs bokprosjekt mer eller mindre nøyaktig det samme som min egen: Hvorfor?

Massakren på Utøya påvirket meg på en måte jeg på forhånd ikke ville trodd var mulig. At én manns vannvidd og andre, fullstendig ukjente, menneskers ulykke skulle gå sånn inn på meg gjorde bare den mentale og emosjonelle påkjenningen desto større, og jeg tror det tok bortimot en uke før jeg igjen fungerte noenlunde normalt. Jeg var på ingen måte alene; hendelsen antok nærmest umiddelbart karakter av et nasjonalt traume, og anses i dag som en av de største utfordringene den norske offentligheten har måttet hanskes med på mange tiår.

Og selv om den norske offentligheten på mange måter overrasket seg selv ved å opptre med større verdighet og utvise langt større takt enn hva de fleste hadde forventet, er det fortsatt snakk om et sår med en forholdsvis tynn sårskorpe. Å skulle forsøke å forklare saken for barn er i så måte ingen misunnelsesverdig oppgave, men det faktum at vi som nasjon fortsatt ikke er ferdig med 22. juli, er i seg selv grunn nok til å ta fatt på den.

Beroligende

Ifølge forlaget er «Det var en gang en sommer» rettet mot barn i alderen 8 til 12 år. Boka er en kortfattet gjennomgang av Anders Behring Breiviks gjerninger den 22. juli 2011, samt det norske folkets reaksjon og den påfølgende rettsaken. Kvalshaug forsøker også å besvare åpenbare spørsmål som «Hvorfor gjorde han det?», «Kommer han til å gjøre det igjen?» og «Finnes det flere som ham?», og selv om svarene er kortfattede og noe svevende, synes de, om ikke annet, egnet til å berolige barna om at de ikke behøver å være redde.

Det finnes to røde tråder i boka: Den første er en rammefortelling om en fire år gammel gutt som setter en trebåt han har snekret på vannet for å «[…] sende den til de døde ungdommene». Den andre røde tråden er fortellingen om AUF-eren Bjørn Ihler, som reddet to gutter på henholdsvis 8 og 9 år på Utøya. Bruken av Ihlers historie er god, ettersom den både gir barna personer de kan identifisere seg med og – takket være Ihlers snarrådighet og Breiviks bisarre regler for hvem som fortjente og ikke fortjente å dø – ender mer eller mindre godt. Dette innebærer at den altomfattende fortvilelsen og maktesløsheten som preger 22. juli på sett og vis henvises til sidelinjen, hvilket jeg i dette tilfellet vil hevde er et klokt valg.

Slik jeg ser det, har en slik barnebok om massakren på Utøya tre hovedoppgaver: å forklare hva det var som fikk foreldre og andre voksne, samt ungdommer og kanskje også andre barn, til å oppføre seg så underlig den sommeren for to år siden – altså å forhindre at historien, via barnas fantasi og mangelfullt informerte telefonlek, vokser seg enda større og skumlere enn den i utgangspunktet grufulle virkeligheten. Dernest handler det om å forsikre barna om at dette ikke er noe de behøver å gå og være redde for at skal skje igjen, hvilket i sin tur henger sammen med oppgave nummer tre, som handler om å forsøke å gi en forklaring på hvordan en (tilsynelatende) vanlig nordmann kunne finne på å gjøre det Behring Breivik gjorde.

Når man tar i betraktning at ingen ennå kan sies å virkelig ha lykkes med å avklare dette siste punktet for et voksent publikum, sier det seg selv at Vidar Kvalshaug har valgt en utfordrende oppgave. I så måte er det ingen overraskelse at han lener seg på rapportene og ryktene om Breiviks barndom og de omstridte tolkningene av hva dette har hatt å si for hans mentale, emosjonelle og ideologiske utvikling. I et kapittel som har fått tittelen «Gutten som ikke kunne leke» velger Kvalshaug å skildre Breivik som et menneske som allerede fra fireårsalderen skilte seg ut som grunnleggende annerledes.

Flere har kritisert en slik forklaring for å være unødig simplistisk, og det vil ta mange år før vi får en solid konsensus rundt hva det var som gjorde Breivik i stand til å gjøre det han gjorde. Samtidig er det lett å se hvordan en slik forklaringsmodell er takknemlig i en sammenheng som denne, ettersom den både gir barna en form for intuitivt logisk forklaring og samtidig beroliger dem om at de ikke behøver å bekymre seg for at en hvilken som helst klassekamerat eller fremmed skal finne på å gjøre noe lignende. Uten å trekke Kvalshaugs journalistiske integritet i tvil, er det nærliggende å tenke at selv om det ikke forelå rapporter eller rykter om Breivik som et barn med atypisk oppførsel, ville det være fristende for en forfatter av en bok som dette å gjøre seg noen tanker rundt massemorderens barndom i et forsøk på å konstruere et hensiktsmessig narrativ.

Grønne bilder

Kvalshaug og hans redaktør har etter mitt skjønn gjort et klokt utvalg av bilder, med mye grønn vegetasjon og et påfallende, men også fullt forståelig, fravær av menneskelig lidelse og fortvilelse. Det mest forstyrrende bildet er et fotografi av ambulansepersonell omringet av den materielle ødeleggelsen i Grubbegata rett etter at bomben eksploderte, og den eneste avbildningen av Breivik er en tegning. Jeg er ikke videre begeistret for formgiver Ellen Renbergs naivistiske visuelle bidrag, men det lyse preget og åpne oppsettet forsterker bokas beroligende og trygghetsskapende tilsnitt.

Med sine 64 sider – hvorav kun 39 inneholder tekst – er «Det var en gang en sommer» oppsiktsvekkende tynn; faktisk oppleves den mer som en pamflett enn en bok. Og her er vi på mange måter ved bokas grunnleggende problem: For de fleste barn som er gamle nok til å lese den på egenhånd, vil den formodentlig fortone seg som i overkant kortfattet, hvis da ikke beint fram utilstrekkelig. For barn som ennå ikke har begynt å lese selv, vil boka kunne være en god innføring i saken, men ettersom det da vil være de foresatte som leser den for dem, er det nærliggende å tro at disse vil bidra med vel så mye som Kvalshaug. Spørsmålet om hvor gammel man må være før man behøver å vite om 22. juli er i så måte relevant.

For eldre barn som har vag kjennskap til saken fra skolen og mediene, vil det boka aktivt lar være å omtale fremstå som åpenbare mangler, mens de yngre barna som leser boka sammen med en voksen nok vil ha problemer med å forstå visse av Kvalshaugs begreper. I begge tilfeller vil «Det var en gang en sommer» fungere best som et utgangspunkt for videre diskusjon. Man kan selvfølgelig innvende at foreldre som er villige til å gå til anskaffelse av en slik bok for å gi sine barn en bedre forståelse av saken formodentlig også vil være villige til å prate videre med dem, og dette er utvilsomt er et poeng. Men i begge tilfeller hadde både barn og voksne vært tjent med at boka ga dem mer å jobbe med.

Problematisk

Det synes påfallende at Kvalshaug har unnlatt å gi plass til Helle Gannestads emblematiske og hyppig siterte «Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». Formodentlig har det å gjøre med at utsagnet i en såpass tynn bok ville fratatt rammefortellingen noe av dens kraft. Men selv uten denne konkurransen fremstår rammefortellingen om en liten gutt (som til slutt avsløres å være Kvalshaugs egen sønn) som setter en hjemmesnekret lekebåt på vannet fordi de døde ungdommene fra Utøya «fortjener» det, som bokas svakeste grep.

22. juli synes fortsatt såpass nært at det fremstår som problematisk å skulle behandle saken med kunstferdige formidlingsgrep. Reaksjonene nyhetene om det danske teaterstykket «Manifest 2083» og den amerikanske filmen «Utoya Island» har vakt i media tyder på at det nok er en god stund til vi vil få se noen kunstnerisk interessante behandlinger av saken her hjemme. Som så ofte ellers i kjølvannet av tragedier, er vidløftige og allmenngyldige poetiske vendinger om kjærlighet, ondskap, tap og savn det eneste som ikke vekker anstøt. Og det er nettopp dette Kvalshaug gir seg i kast med i bokas innledende og avsluttende kapitler.

En slik språkføring og en slik åpenbar symbolgest som det vi finner i disse kapitlene – som alt ettersom hvordan det treffer en fremstår som enten poetisk eller patetisk (i ordets opprinnelige forstand) – forviser 22. juli til en tåkete sfære av uskyldsren godhet og uforståelig ondskap som jeg oppriktig talt tror voksne har et større terapeutisk behov for enn hva barn har. Jeg kan ikke forestille meg annet enn at de fleste 11- og 12-åringer vil oppfatte avslutningen som frustrerende, ettersom den innhyller saken i den samme typen uvitenhet som boka i utgangspunktet setter seg fore å klare opp i.

Det er bemerkelsesverdig at den norske bokbransjen har brukt såpass lang tid på å produsere en barnebok om Utøya-massakren. Og på mange måter er det også synd – ikke bare fordi en slik bok nok ville ha kunnet hjelpe mange småbarnsforeldre under rettssaken i fjor (det er vanskelig å se for seg at man skulle ha klart å produsere noe tidligere enn som så), men også fordi det er naturlig at et slikt første forsøk på å presentere noe såpass grusomt for en så ung aldersgruppe til en viss grad er dømt til bære preg av en prøving og feiling som andre vil kunne bygge videre på senere. I så måte har Vidar Kvalshaug utvilsomt ytt et viktig bidrag i arbeidet med å forklare 22. juli for barn, selv om det er tvilsomt – for ikke å si lite hensiktsmessig – at «Det var en gang en sommer» blir stående som den definitive barneboka om vårt største nasjonale traume siden Andre verdenskrig.