Gratis teater går an

Vilde Johannessen, kunstnerisk leder ved Feil Teater: – Det frie feltet har en styrke som institusjonene ikke har

– Hva som skal til for å lage gratisforestillinger har vi brukt tid på å finne ut av. Én ting er å si at det er gratis, en annen ting er å faktisk nå ut til familiene som trenger det. Der ligger den største jobben. Rent økonomisk handler det for vår del om at vi er nødt til å ha et fullfinansiert prosjekt, sånn at vi ikke mister honorarene våre ved å tilby forestillingen kostnadsfritt. Alt må være dekket på forhånd, sånn at vi har råd til alt vi må gjennomføre. Men vi jobber alltid mer enn vi får betalt for.

Hva tenker du om institusjonsteatrene, som lager barneforestillinger med høye billettpriser?

– Hvis jeg skal dømme etter førsteinntrykket, er det barn fra ressurssterke familier som får se disse forestillingene. Det er folk som har råd til å gå på teater. Jeg tror for eksempel Det Norske Teatret har noen ordninger hvor de tilbyr ganske billige billetter. Men jeg tror nok ikke de når ut til de barna som virkelig trenger det. Jeg vet ikke om den gruppen de prøver å henvende seg til, faktisk sitter i salen.

Hvor viktig er det med mangfold blant publikum?

– Veldig viktig. Det viktigste er at uansett hva slags familie du kommer fra, skal familien får en god opplevelse, og at det ikke koster noe. Vi har hatt et samarbeid med Røde kors og Nettverk etter soning, som favner familier der en foresatt har kommet ut fra fengsel. Vi har også samarbeidet med Barnevernet og Fattighuset.

Krever ekstra innsats

Med Heddaprisvinneren Nordpolen Magiske Trikketransport fant Feil Teater en smart løsning.

– Vi opprettet en lenke der man kunne booke gratisbilletter. Før denne lenken ble tilgjengelig for alle, sendte vi den ut til ulike organisasjoner, som delte den med sine medlemmer. Der gikk rundt 70 prosent av billettene ut.

Deretter ringte de hver enkelt publikummer på forhånd. Sendte e-post og SMS. Det tok mye tid, og dette er arbeid de ikke fikk betalt for.

– Vi vet at mange barnefamilier typisk mottar en lenke fra en organisasjon med beskjed om å booke billetter. Kanskje snakker de ikke så godt norsk, kanskje har de ikke forstått hva det er de har booket seg inn på eller hvordan de kommer seg til forestilling. Da kan vi hjelpe dem over telefon. Vi får også ofte høre: «Ja, vi booket 15 billetter, men det er bare én av oss som kommer». Da kan vi frigjøre de andre billettene.

Må teater av høy kunstnerisk kvalitet koste mye?

– Jeg tror det er vanskelig for Nationaltheatret å tenke hvordan man kan lage noe enkelt og bra. Det handler om en erfaring og kunnskap som det frie feltet har mer av, fordi vi blir tvunget til å lage teater uten penger. Da vi lagde Det Historiske Slaget om Bakgaarden under pandemien, hadde vi prøvene i Tøyenparken, fordi vi ikke hadde råd til lokaler. Under utdanningen ved Nord Universitet lærte vi oss å være fleksible og se etter muligheter, fordi vi ikke hadde de samme ressursene som for eksempel de på Kunsthøgskolen i Oslo har. Vi hadde ikke inspisienter, scenesnekkere, kostymelager og øvingsrom. Vi er vant til å skvise sitronen. Men jeg synes det er bra. Det frie feltet har en styrke som institusjonene ikke har.

Lubna Jaffery, kultur- og likestillingsminister: – Vi skal ikke undervurdere møtene barn får gjennom DKS

Hva gjør du for at lavinntektsfamilier skal kunne gå på teater?

– Vi gir store statlige tilskudd til teatrene våre hvert år, der vi stiller krav om at de skal fremme deltakelse og likestilling, og holde nede brukerbetalingene. Dette er en tydelig bestilling fra departementet. Jeg har stor forståelse for at det er dyrt å lage produksjoner, og at kravet til egeninntjening gjør at billettprisene må være på et visst nivå. Men så er det likevel viktig at teatrene lager forestillinger som gjør at de slipper mangfoldet inn i salen. I dag er det en helt annen situasjon på teatrene enn for 10-20 år siden. Nå er det mer mangfold på scenen. Det ser vi også på Heddaprisen i år, på de nominerte og på de som får priser tildelt. Da må også alle få se og oppleve dette, uavhengig av økonomi.

Jaffery opplever at teatrene er opptatt av dette, og at de har flere interessante grep for å nå ut til folk.

– For eksempel har Rosendal Teater i Trondheim modeller der du kan betale det du har råd til. Du kan betale så lite som 75 kroner, men du kan også betale mer, hvis du kan og ønsker.

At teatrene er opptatt av mangfold og likestilling synes også i forestillingene som blir satt opp, mener hun.

– For eksempel Blokk til blokk ved Den Norske Teatret, som først var på Rommen scene, men som så ble flyttet til hovedscenen. Det var mer mangfoldig publikum på den enn på en klassiker. Teatrene våre er avhengige av publikum, og for at publikum skal komme, må prisene holdes nede. Det bør være mulig å ha forestillinger som er gode og dyre produksjoner, og likevel få inn et mangfoldig publikum.

Intervjuet fortsetter etter annonsene.

Kunst setter spor

Kulturministeren kommer med et eksempel fra hun var ung:

– Da hadde Bergens filharmoniske orkester et samarbeid med Studentersamfundet. Hvis du var medlem av Studentersamfundet fikk du billigere billett. Salen var full av unge mennesker. I dag er DKS enormt viktig. Den gir barn og unge, uavhengig av hvor de bor eller foreldrenes inntekt, mulighet til å oppleve kunst av høy kvalitet. Jeg så Glassmenasjeriet på Verftet i Bergen, som skoleelev, fordi det var en del av DKS. Det har jeg aldri glemt. Det var en sterk opplevelse. Vi skal ikke undervurdere de korte møtene barn og unge får gjennom DKS.

Teatersjefene Periskop har snakket med, viser til ABE-reformen som avgjørende for billettprisen og handlingsrommet. Kan du forklare ABE-reformen i korte trekk?

– Den borgerlige regjeringen innførte ABE-reformen, som skapte store utfordringer for teatrene. De måtte kutte i tilbudet selv om de fikk tilskudd. Dette kuttet har vi fjernet. Ringvirkningene er fortsatt store i institusjonene, og det tar tid å gjenopprette den balansen. Dessverre har Erna Solberg varslet at hvis de vinner valget om to år, vil de gjeninnføre ABE-kuttet. Vi har brukt mer penger på kultur de to siste årene, og det skal vi fortsette med.