Høstens debutanter: Å følge drømmen

Både Harald og Robert Stoltenbergs brødre-debut som barnebokforfattere med Turbotvillingene og den store kanonballkampen og Mona Berntsens debut Mona og dansedrømmen er handlingsdrevne seriebøker for aldersgruppen 6-10 år. Bøkenes univers tar utgangspunkt i forfatternes egen oppvekst, og hovedkarakterene møter hindringer på veien mens de prøver så godt de kan å være seg selv.

I Turbotvillingene og den store kanonballkampen er det nettopp to tvillingbrødres intense forberedelser mot et stort kanonballmesterskap som driver fortellingen framover. I Mona og dansedrømmen øver bestevennene Mona og Benji på en dans de håper skal slå an på skolens høstforestilling.

«Turbotvillingene og den store kanonballkampen»: Fra bylivet til bygda   

Skuespiller, manusforfatter og komiker Robert Stoltenberg er allerede et kjent fjes for mange gjennom TV-serier som Borettslaget og Robert og Herman. Når han debuterer som barnebokforfatter, er det i samarbeid med tvillingbroren Harald Maxmillian Stoltenberg, som tidligere har skrevet både hørespill, TV-serier og bøker for barn. På mange måter er det altså to drevne tekstforfattere som står bak Turbotvillingene og den store kanonballkampen. Dette er den første boken i det som skal bli en serie om de to tvillingene – inspirert av forfatternes egen oppvekst.

Boka starter med et tilbakeblikk på selve fødselen til hovedkarakterene Robert og Harald. Tvillingdynamikken etableres raskt: «Da fødselen gikk i gang, hadde Robert bykset seg over broren for å komme først ut». Med andre ord er Robert den raske som alltid er et steg foran, mens Harald er en glemsk sosekopp.

Moren kaller dem bare for turbotvillinger siden de aldri klarer å sitte stille. Fortellingen begynner med at familien flytter fra byen til et gammelt hus med utedo på bygda. Tvillingene driver med teater og rytmisk dans, og når de begynner på ny skole blir de raskt utpekt som rare utskudd og ledd av. Alt innbyggerne bryr seg om er, nemlig kanonball.

Tvillingene vet verken hva kanonball er eller hvordan det spilles. Når Sølvi, skolens bølle og kretsmester i kanonball, utfordrer dem til å bli med i en stor kanonballturnering, legger de inn all energien de har på å vinne. De har nemlig hørt at forrige turnering endte med at den nye gutten i klassen forsvant sporløst. Nå er de redde for å lide samme skjebne.

Klassisk oppskrift

Det er tydelig at forfatterne har ønsket å skrive en lettlest, handlingsdrevet fortelling. De 34 kapitlene inneholder få dødpunkter, og teksten er stramt komponert med forberedelsene til kanonballturneringen som en gjennomgående rød tråd. Fortellingen er full av dialoger i et muntlig språk som flyter godt, og slutten av hvert kapittel inneholder små cliffhangere som gjør meg nysgjerrig på hva som vil skje videre. I likhet med lignende utgivelser for målgruppen, møter leseren også her velkjente og typete karakterer som skolens bølle, en håpløs rektor, fraværende foreldre som ikke skjønner seg på barna og flere gode og storsinnede hjelpere. I det hele tatt er dette en veldig klassisk barnebokfortelling som først og fremst forsøker å være underholdende.

Samtidig gjør alt dette at jeg får følelsen av at jeg har lest denne boka mange ganger før. Detaljer som at moren ser på TV-programmet Norge Rundt, at den mannlige bibliotekaren tvillingene blir kjent med er gift med en annen mann, og at kanonballkameraten Jonathan har to mammaer, tilsier at tekstens tid og sted ligger nært den moderne, norske virkeligheten, men likevel fremstår fortellingen som litt utdatert. Det er det flere grunner til.

For det første er det tydelig at teksten hviler tungt på overdrivelser og komikk uten at det blir så veldig morsomt underveis. Både den polske snekkeren som hjelper guttene og uttaler «jeg er polakk, ikke Gud!» når han ikke kan svare på tvillingenes spørsmål, og episoden der Harald etter en beskjed om at han ikke får lov til å få et nervøst sammenbrudd konkluderer med at «det må stå noe om det i FNs barnekonvensjon», er for meg eksempler på en humor som har en i overkant voksen tone for en lesergruppe på 6-9 år.

For det andre er persongalleriet fullt av forutsigbare skikkelser som er veldig karikerte. En ting er at mer perifere karakterer (som bøndene som trener kanonball med barna) mangler nyanser og utvikling fordi funksjonen deres i historien er å være hjelpere. Men det er skuffende at vi blir så lite kjent med de fire spillerne Jonathan, Falk, Gunn-Irene og Shamila, som tvillingene får med på kanonballaget. Fremstillingene av bølla Sølvi er heller ikke stort bedre: Utover at det røpes til slutt at hun vil være kretsmester fordi det er hennes eneste sjanse til å få reist lenger enn til Bommen storsenter, forblir hun en forholdsvis flat karakter.

Enda en bok om ballsport?

Inntrykket av at boka er dusinvare forsterkes dessuten av Leonard Furubergs illustrasjoner i svart-hvitt. Ulike objekter og karakterene selv dukker opp på halve sider eller i hjørner av boksidene gjennom hele boka. Streken har en tegneserieaktig, tradisjonell estetikk. Tegningene viser frem utvalgte situasjoner i teksten, gjerne når tvillingene er i ulike kniper og blir kjeftet på, eller i full kanonballkamp. Ofte er det nettopp overdrivelsene som fremheves også her: Den ufyselige rektoren som raper høyt, eller et kanonballag med firkantede, svære kropper og litt for små hoder. Illustrasjonene understreker spenningen, men mangler variasjon.

En tsjekkisk kanonballbok med et magisk ord som hjelper tvillingene til å bli gode kanonballspillere er en av ingrediensene i historien. Budskapet når det viser seg at det magiske ordet likevel ikke gir dem superkrefter, er at nøkkelen til suksess er å tro på seg selv. Bokas finale der avgjørende kanonballkamper utspiller seg er spennende og engasjerende, men etter endt lesning lurer jeg på om vi virkelig trenger enda en barnebok om ballsport. Utgangspunktet med to litt annerledes tvillinger som liker teater og rytmisk dans og blir ertet for å være pinglete og rare, tilsier at teksten kunne tatt mange andre retninger enn dette. Det er synd at forfatterne går for den lettvinte løsningen.

«Mona og dansedrømmen»: Å være i flyt

Med boka Mona og dansedrømmen debuterer den norsk-marokkanske danseren Mona Berntsen som barnebokforfatter. Boka er den første i serien Flow, som Berntsen skriver sammen med Maren Ørstavik. Serien er illustrert av Thea Jacobsen.

Begrepet «flow» passer utmerket som beskrivelse på den tilstanden hovedpersonen Mona befinner seg i når hun danser, der hun nettopp er så fullstendig oppslukt av bevegelsene hun gjør at hun glemmer tid og sted. I likhet med Turbotvillingene og den store kanonballturneringen, tar Flow-serien utgangspunkt i Berntsens oppvekst og drømmen hun hadde om å drive med dans. At store forlag som Aschehoug er fristet til å satse på forfattere som Berntsen i håp om kommersiell suksess er forståelig, da hun allerede har et kjent navn etter å ha turnert med artister som Madonna og Justin Bieber, og har vært deltaker og dommer i flere danse- og underholdningsprogrammer.

Danseglede og vennskap

Mona og dansedrømmen kretser rundt temaene danseglede, vennskap og å tørre å være seg selv. Fortellingen er fortalt i tredjeperson og handler om Mona og bestevennen hennes Benji. I likhet med Berntsen selv, har også bokas Mona en krysskulturell bakgrunn med marokkansk mor, men teksten gjør ikke dette til noe hovedpoeng utover å nevne det.

Mona elsker å danse, men hun har ikke så mange å danse med. Det hjelper heller ikke stort at Cornelia, som er lederen for en dansegruppa ved navn dansejentene, oppfører seg frekt og overlegent mot både Benji og Mona, og ikke lar noen av dem være med i gruppa. Etter hvert bestemmer imidlertid Mona og Benji seg for å melde seg på skolens høstforestilling med sitt eget dansenummer. Under forberedelsene oppstår flere hindringer: De blir uvenner og Mona brekker håndleddet, men de kommer seg ut på scenen og danser. Like etterpå må Mona hjelpe dansejentene når de havner i knipe.

Livlig om dans

Berntsen kaster leseren på effektivt vis inn i Monas univers. Hun etablerer både konflikter og karakterer raskt gjennom troverdige scener i klasserommet, friminuttene og hjemme hos Mona. Kapitteloverskrifter som «Du gjør det feil», «Bare dans!» og «For å bli god må du øve» utgjør små forvarsler om det som kommer og hjelper leseren å navigere i teksten. Språket veksler fint mellom beskrivelser, dialoger og Monas indre monologer. Spesielt er Berntsens skildringer av dansingen suggererende og livlige:

Det er som om føttene hennes vet hva de skal gjøre, selv om hun bare så det et par ganger. Side til side. Armene frem, over hodet. Til siden, bøy i knærne. Ta-ta-tatta. Pi-ru-ett! Tilbake, og en gang til.

Flyten Mona opplever gjør at alt forsvinner til fortellerstemmen konstaterer at «Fotballen er glemt, pianoet også, til og med mamma. Hun er bare dans».

Sin egen greie

Gjennom beskrivelsene formidles det godt hvordan danseglede og dansen som et eget uttrykksrom er viktig for hovedpersonen Mona. Rivalen Cornelia insisterer på at Mona og Benji danser feil og understreker at man må ha «teknikk» når man skal danse – det er ikke nok å bare finne på ting. Mona, derimot, beveger seg bare intuitivt til rytmer, gjør sin egen greie og finner opp koreografier ved å improvisere. Det handler rett og slett om å slippe seg løs og være seg selv.

I denne sammenhengen er Thea Jacobsens illustrasjoner gjennomgående med på å forsterke teksten og understreke og levendegjøre dansen: Flere ganger dukker fortellingens karakterer opp dansende, midt i bevegelsene. Foruten noen få helsider, glir som regel tegningene sammen med teksten. Når et kapittel ender med at moren, broren, Mona og Benji danser på stuegulvet, er to sider viet et dobbeltoppslag med de fire i aksjon. Også bokens første side viser Mona mens hun gjør splitthopp over et kumlokk.

Statiske konflikter

Til tross for at både karakterene og konflikten etableres tidlig, og plotet beveger seg mot høstforestillingen som et klart høydepunkt, opplever jeg handlingen som noes statisk. Ikke bare savner jeg større dynamikk i selve plotet, men mer dynamikk i relasjonen mellom karakterene, og da spesielt i vennskapet mellom Mona og Benji. Berntsen introduserer flere elementer, men det er som hun slipper dem for raskt uten å utforske dem ordentlig.

Vi får for eksempel vite at Benji er litt utenfor, men at han er den beste på fotballaget. Han vil gjerne bli godtatt av fotballguttene, samtidig er han ikke like god til å danse som Mona, og er redd for å tabbe seg ut. Dette resulterer i en  krangel mellom de to som utspiller seg så raskt og temperaturløst at den virker kunstig konstruert for å skape spenning fram mot høstforestillingen. Også skildringene av misunnelsen overfor Cornelia og dansejentene virker uforløst, og vi får lite informasjon både om Monas følelse av utenforskap og hvilke dansedrømmer hun egentlig har utover å kanskje danse i et ekte studio. Ved å grave dypere i Monas motivasjon og tankeliv, kunne fortellingen fått mer intensitet.

Vil treffe danseleserne

Imidlertid lykkes Berntsen med å bygge opp forventningen mot neste bok i serien avslutningsvis: Når Cornelia blir syk før dansejentenes opptreden på høstforestillingen, stepper Mona inn og danser Cornelias trinn sammen med dansejentene. Danselæreren i Tiny Studio der dansejentene øver, oppfordrer Mona til å begynne på danseskolen, og vi får vite om Mona at «det kjennes som hun har en million sommerfugler i magen. Hun kan nesten ikke vente».

Det lille universet står fint på egne bein, og håpet må være at Berntsen utfordrer konvensjonene mer og griper muligheten til å bruke danseerfaringen aktivt til å utvikle en bokserie med egenart. Selv om debutboken er noe ujevn, vil den utvilsomt glede mange lesere som er opptatt av dans.