Høstens debutanter: Eksplosive oppfinnelser og tidsriktig gjenbruk

De mest utrolige oppfinnelser kan være inngangsbillett til et bedre liv, en bedre verden – eller et bedre forhold til mor. To illustrerte barnebøker tematiserer motet som trengs for å lage forandring – enten det er Pål som utfordres av sine høner (som han på haugen ut sleppte), eller nordisk manga som virkelig leverer.

Mangfoldig manga

Oppfinneren – Jakten på Evighetsmaskinen er en fremtidsserie for barn av Lars Henrik Eriksen. Handlingen pågår 600 år frem i tid i et øysamfunn som på mange måter oppleves førmoderne. Mennesker bruker skilpadder som husdyr. Teknologi finnes, men som et tveegget sverd. Den er ikke bare av det gode.

Boken følger Kobolt Kogg fra han er barn til tidlig i tenårene. Båndene til bestefaren Alfred er sterke, vennskapet med borgermesterens datter Linnea likeså. Men mellom borgermester Barlind og oppfinneren Alfred ulmer en konflikt.

Ser man godt etter på omslaget, kan man skimte at den energiske hovedpersonen sitter i rullestol. Men det er en detalj i fortellingen. Helten er langt fra ubevegelig selv om han mangler bein. Andre utfordringer er mye viktigere.

Energikrise

Skilpaddeskallene er en fornybar ressurs for beboerne i landsbyen Mata-Mata. Skallene brukes til alt fra hustak til ryggsekker og lampeskjermer. Undertittelen Jakten på evighetsmaskinen spiller på en pågående energikrise i landsbyen. Denne tematikken gjør boken relevant også for vår egen tid.

Bestefaren Alfreds oppfinnelser forsyner landsbyen både med strøm og nyttig utstyr. Samtidig driver han med risikable eksperimenter i huset sitt ytterst på øya. Hans nyeste oppfinnelse ser ut som en blanding av Kjell Aukrusts racerbil Il Tempo Gigante og tidsmaskinen i Robert Zemeckis filmtrilogi Tilbake til Fremtiden. Bilen er drevet med alfa-energi som oppfinneren mener vil kunne løse landsbyens energibehov, bare han får videreutviklet teknologien.

Når Kobolt som barn sniker seg inn i verkstedet med bestevennen Linnea for å vise henne vidunderet, går det helt galt. Bilen eksploderer. Kobolts mor, Magnolia, løper ut av bilderutene for å komme sønnen til unnsetning, men klarer ikke forhindre utfallet av ulykken. Sønnen må amputere begge beina.

Nordisk manga

Stilmessig faller Oppfinneren inn under kategorien nordisk manga, som fortsetter å blomstre på forlaget Egmont, anført av navn som Malin Falch og Charlotte Sandmæl. Sistnevnte introduserer i Dragens Øye en ikke-binær hovedperson og et rollegalleri med bred representasjon. Lars Henrik Eriksen følger opp med en helt uten bein som ikke lar seg definere av sin verdslige kropp.

Eriksen går også lenger enn sine forgjengere i å imitere den japanske tegneserieformen, med vinkler og retninger i bildene og bilderutene som understreker fart og overraskelser. Storparten av Eriksens figurer har typisk stritt hår og spisse oppstopperneser.

Apropos japanske figurer peker trolig Kobolts ryggsekk tilbake til skilpaddeeremitten Kame Sen’nin i Akira Toriyamas bestselgende manga Dragon Ball som flere ganger er gitt ut i Norge. Kame Sen’nin bærer et skilpaddeskall på ryggen og kan i likhet med Kobolt sees ridende på en stor skilpadde. Likhetene stopper samtidig her. Eriksen dikter videre på de ikoniske bildene på sin egen måte. Dette gjør sjangerøvelsen hans mer personlig.

Måten Eriksen knytter sammen den vestlige og den japanske tegneserietradisjonen på kommer aller tydeligst til uttrykk gjennom de plutselig stiliserte ansiktsuttrykkene. De bryter med den ellers naturalistiske stilen i boken. Disse bildene fungerer som rene språktegn (utropstegn, spørsmålstegn). De gir den samme umiddelbare formidlingen av følelser som en emoji.

Fem år etter ulykken sitter Kobolt fortsatt i rullestol. Bestevennen Linnea er blind på ett øye og Alfred er forvist fra øya av borgermesteren. Før han dro, rakk bestefaren å snike inn en arbeidstegning av et sett mekaniske bein gjennom vinduet til Kobolts rom. Disse har Kobolt bygget. Med tilstrekkelig energitilførsel til skoene, skal han snart kunne gå igjen.

Kobolt har verken mistet motet eller humøret etter fem år uten føtter. Mangelen på bein blir i stedet en kilde til kreativitet og pågang.  Først og fremst er det oppfinnsomheten som definerer ham.

Langsomhetens dyd

Landsbyen Mata-mata har navnet sitt fra skilpaddetypen som kalles halsvendere. I motsetning til andre skilpadder kan ikke disse flykte unna farer ved å gjemme hodet sitt i skallet. I stedet må de møte farene på utsiden. Helten i fortellingen utviser et tilsvarende mot.

Skilpaddene i boken fremholdes som et ideal om å ta tiden til bruk. Farfarens problem er at han farer for fort frem. Tegningen av Kobolt i rullestol bundet til ryggen på en gigantisk skilpadde mot slutten av boken er sterk. Scenen uttrykker standhaftighet og ro – og er samtidig et frempek til kommende bøker. Formodentlig tar Eriksen seg god tid med å lage en oppfølger slik at neste bok fortsetter å levere.

Hjem til mor

Hvordan gikk det med gutten som mistet en høne til reven i sangen Pål sine høner? Har han tatt mot til seg og vendt nesen hjem, eller tør han ikke? Svaret på dette har debutant Camilla Victoria Storm satt seg fore å dikte frem.

I Sirkus Pepperonini & hønsekanonen har Pål fått med seg de gjenlevende hønene og startet sitt eget sirkus. Moren sin frykter han fortsatt, selv om han er voksen, men han håper en vakker dag å kunne imponere henne og vende rakrygget hjem. Målet er å bli kåret til Årets sirkusdirektør. For å klare det har han tenkt å bygge en hønsekanon.

Til å ledsage leserne gjennom boken har Storm lagt inn den lille jenta Petronella som ønsker å bli sirkusartist. Slik sikres målgruppen noen de kan identifisere seg med. Allerede på det første innlegget stikker denne figuren ivrig hodet frem fra en kasse. Rundt munnen har hun et rampete smil.

Snurrig konsept

Gjendikting av verk mange kjenner kan være et fiffig konsept som gir muligheter for å nyansere eller oppdatere budskapet i verket og nå ut til mange. Ingvild H. Rishøi lyktes eksempelvis godt da hun vekket til live den døde bakeren fra Inger Hagerups dikt Det bor en gammel baker og gav ham oppreisning i et helt nytt barnedikt i 2011. Folkediktningen kan også anspore til gøyale omskrivninger og lek med konvensjoner slik tilfellet var med Gry Moursund og Bjørn F. Rørviks bildebok Bukkene Bruse på Badeland i 2009. Oppfølgerne i serien ble derimot raskt strømlinjeformede og kjedelige. Grepet virker øyensynlig best første gang.

Storms fortelling om Pål, hønene og Petronella på sirkus byr først og fremst på tøys og moro. Forfatteren ror det hele i havn med et positivt budskap mot slutten.

Interaktiv bok

I boken legger Camilla Victoria Storm til rette for bred interaksjon med målgruppen. Noter og sangtekst til Pål sine høner er oppført på en egen side – endatil med akkorder for ukulele. Bakerst er det skrevet en ny sangtekst som oppsummerer den nye fortellingen.

I illustrasjonene myldrer det også av egg og høner i fri dressur. Her er det nok å se og peke på for små øyne mens den voksne leser høyt. At en voksen leser høyt fra boken er en stor fordel.

Voksenspråk og rare gloser

For Sirkus Pepperonini & hønsekanonen egner seg aller best til høytlesning, og er ment å være underholdende på tvers av generasjoner. Vitser om «barnearbeid» og «espresso» understreker at også den voksne skal la seg underholde. Humoren bygger til dels på stereotype og komiske fremstillinger av italienere.

Bruken av utenlandske ord og fraser kan skape nysgjerrighet for språk hos barna som leser boken. Allerede fra starten krydres fortellingen med glade italienske gloser som «buono», «fantastico» og «eccelente». Betydningen av disse ordene blir mulig å ane da de inngår i en tydelig sammenheng. Dessverre drar ikke baksideteksten i samme retning. Der ramses det i stedet opp vanskelige voksenord som «skyhøye ambisjoner» og «skarptrent» i kombinasjon med feilskrivninger som «bienvenuto» i stedet for «benvenuto» (velkommen på italiensk).

Men om man legger dette bort og lar seg rive med av energien de italienske glosene tilfører fortellingen, flyter det hele riktig godt. Barn og voksne kan garantert ha en festlig lesestund sammen. Timingen fungerer godt. Én av dem som plukker opp sjargongen til sirkusdirektøren er lille Petronella. Tullespråket anerkjennes av barnas representant i boken.

Klipp og lim

Storm har både skrevet og illustrert boken, og elementene hennes snakker godt sammen. Sett alene blir illustrasjonene likevel repeterende. Storms illustrasjoner er laget med vektorgrafikk som kan skaleres opp og ned uten å miste sitt klare og skarpe utseende. Dette gir stor fleksibilitet i illustrasjonsarbeidet med mulighet for kopiering og fordreining av allerede ferdigstilte tegninger.

Slik slipper Storm å tegne hver eneste av de over 600 hønene i fortellingen sin. I stedet veksler hun mellom et fåtall ferdige høner som hun vrir litt rundt, og pynter på hist og her. Verken speilvendte former, strekte vinger eller de små justeringene i øyne klarer å gi de enkelte hønene en egen personlighet. I praksis er det den samme statisten som går igjen.

Til slutt går det litt over styr. På en av sidene er det tegnet inn to identiske høner. Slikt trekker unødvendig ned helhetsinntrykket.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Mannen bak barten

Pål O Pepperoninis målsetting om å bli årets sirkusdirektør lykkes ikke før han bestemmer seg for å gjøre det ene og alene for sin egen del. Med den dårlige samvittigheten ute av veien går tingene endelig slik han vil.

Storm runder av fortellingen på en oppløftende måte som fører til en trygg og vellykket landing for alle involverte. Bokformatet utnyttes flittig, helt ned til en hjertevarm scene på det aller siste innlegget. Forfatteren lykkes med å lage en bok barn og voksne kan oppleve sammen.

Svaret på hvordan det opprinnelig gikk med Pål finnes for øvrig nedtegnet i den fullstendige sangteksten slik den ble utgitt av Peter Christen Asbjørnsen i 1863. Det ender godt også der.