Høstens debutanter: Fine fortellinger om å flytte

Marit Larsens debutbok er søt og hyperretro modernisme, mens Emilie Christensens Henrik flytter er særlig egnet til høytlesning.

«Der Agnes bor»: Nostalgisk mangfold

En dag flytter Anna inn i blokka til Agnes, og Agnes er ikke lenger det eneste barnet i bygården. Men hvorfor er Anna interessert i alle – unntatt Agnes? Og hvorfor kommer hun ikke til lekeplassen sjøl om Agnes inviterte henne ut?

Marit Larsens debutbok er ei historie om usikkerhet, vennskap og hva det vil si å høre til et sted. Og stedet Agnes hører til, er et bofellesskap på tvers av etasjene i bygården hennes. Illustrasjonene  gir bybildet et nostalgisk uttrykk med duse farger, 70-tallstapet, polkadot-kjoler og vespaer – men med tanke på det brede mangfoldet i boka vi kan like godt befinne oss i en søt og hyperretro modernisme som i en tapt barndom. Uavhengig av når handlinga utspiller seg, bærer illustrasjonene preg av en instagramvennlig estetikk med grønne planter, vimpler og luftballonger som nok tiltaler den voksne leseren vel så mye som barnet. Originalt er det ikke, men stilen er dekorativ.

Den klassiske oppvekstskildringa på landet viker for byen, men mer interessant er bruddet med kjernefamilien som bygårdens familieliknende konstellasjon utgjør. Mangfoldet kommer også til syne blant de mange menneskene med ulike hudfarger i bybildet, også hos hovedpersonen selv, et grep som med største selvfølgelighet ikke tematiseres. Det er befriende lesning i en hvit, norsk barnelitteratur.

Minner om myldrebøker

Fellesskapet som finnes i bygården finnes også som en underliggende tanke gjennom hele boka. Selv om tittelen gjør det klart at handlinga foregår der Agnes bor, plasseres blokka hennes i bakgrunnen i åpningsoppslaget. I stedet inviteres leseren til å undre seg over hemmelighetene som finnes i byens mange leiligheter. Dette gjøres gjennom totalbilder som minner om myldrebøker. Det er dit verbalteksten leder leserens oppmerksomhet: «Det er så uendelig mange hus i denne byen (…) og hemmeligheter».

Men der den fjerde veggen liksom er borte, og vi får titte inn på livene til naboene i Agnes’ bygård, får vi ikke følge menneskene som beveger seg rundt om i bybildet utenfor bygården. Disse menneskene vies ikke samme nysgjerrighet, og dukker bare opp én gang. Det er synd, siden myldreformatet har potensial til å spille videre på den interessen overfor innbyggerne som verbalteksten legger opp til. I stedet er det små dyrefigurer som går igjen i boka, men det er ikke åpenbart hvilken funksjon de har ut over å være dekorative. Med unntak av noen mus har de ikke egne sidefortellinger, og de kommenterer i liten grad historien om Agnes og Anna.

Friksjonsfritt

Selv om det er spennende å leite i de detaljrike illustrasjonene, er det Agnes sin usikkerhet over at Anna ikke vil leke med henne som driver handlinga framover. En oppmerksom leser vil legge merke til at forklaringa på Annas tilsynelatende manglende interesse, et gjemt klimaks i fortellinga, forklares i illustrasjonen. For når Agnes dytter invitasjonen om å møtes på lekeplassen inn gjennom brevsprekken i døra til Anna, kan vi se at arket flyter inn – og forsvinner inn under kommoden.

Det verbale og visuelle utfyller hverandre gjennomgående i boka ved at illustrasjonene utdyper eller gir svar på tekstens hemmeligheter. Av og til er det helt nødvendig, spesielt i passasjer hvor språket faller gjennom. Det gjør det innimellom, enten ved upresise skildringer hvor vi får vite at barna blir «stående sånn og le», uten at det er klart hva sånn refererer til, ved tunge setninger eller ved å ty til klisjeer. Og klisjeene slipper til mot slutten av fortellinga, som når Larsen skriver at «Agnes syntes det så ut som om hun passet på hele verdensrommet i håndflaten». Det er et friksjonsfritt møte når Anna og Agnes til slutt forenes, men selv om illustrasjonene bryter opp realismen med fantastiske elementer, som den lysende håndflata med verdensrommet i, tilfører de ikke noe mer til symbolikken i sitatet.

Det er ei tvers igjennom fin fortelling, selv om Larsens språk ikke alltid flyter like godt, og klisjeene får slippe til. Styrken ligger imidlertid i en original forestilling om et fellesskap. Sammen med de detaljrike illustrasjonene gjør den at boka kan leses om igjen og om igjen og fremdeles la leseren oppdage noe nytt.

«Henrik flytter»: Egner seg spesielt godt til høytlesing

Storebroren til Vilde skal flytte, men han får ikke lov. Over de sju dagene handlinga utspiller seg, kommer Vilde opp med nye, daglige påfunn for å forhindre ham i å dra. Fortellinga er like enkel som den er gjenkjennelig. Vildes komiske ideer letter på sårheten hos både lillesøster og storebror over at barndommen, slik den alltid har vært, går mot slutten.

Vilde teller dagene til Henrik skal flytte, og fortellinga er strukturert slik at hver dag byr på ett feilet forsøk på å tvinge ham til å bli. Leseren teller ned til flyttedagen sammen med Vilde. Hver sekvens begynner likedan: «Om seks dager flytter storebroren til Vilde. / Men han får ikke lov». Den repetitive formen skaper er fin rytme i fortellinga og egner seg spesielt godt til høytlesning. Verbalteksten er gjennomgående knapp og virker skåret ned til beinet. Det er ingen overflødige vendinger eller fyllord, og sammen med veloverveide linjeskift gir det en poetisk klang til teksten. Språket er knapt, men det åpner for en samtale om hva som skjer i teksten, og hvordan Vilde opplever det hele. Det vises blant annet i det konsekvente valget om å spre de repeterte setningene over to dobbeltsider, slik at teksten stykkes opp av små pauser til undring.

Speilsjiraff

Illustrasjonene skaper den stemninga en stram verbaltekst ikke har rom for. De viser Vilde sint, trist og trassig – på tross av at illustrasjonene er svært stiliserte, nesten sjablongaktige, og at det ikke er noen nærbilder av personene i boka. Men en gul kosesjiraff går igjen i fortellinga og kommenterer handlinga gjennom sine egne ansiktsuttrykk. Etter hvert som Vilde blir stadig mer desperat for å få broren til å bli, speiler sjiraffen leserens tolkning av teksten og det såre i Vildes påfunn. Det er en fin detalj i fortellinga når både verbaltekst og de stiliserte bildene er såpass stramme. Illustrasjonene utfyller verbalteksten, som i oppslaget hvor Vilde skriver i stor skrift på veggen med sprittusj, og bokstavene først blir forståelige når vi blar om: «DU FÅR IKKE FLYTTE».

Sår komikk og nødvendig brudd

Den nesten messende nedtellinga gir spenning til fortellinga, men blir også vemodig etter hvert som avreisedagen nærmer seg. Det såre balanseres av komikken i Vildes finurlige påfunn for å hindre Henrik fra å dra. Det gir spenning til historien, som når hun limer fast skoene hans i gulvet eller skyller tannbørsten ned i do. Sistnevnte episode bryter opp komposisjonen som går igjen i oppslagene, da Walstad gjentar fire utsnitt fra Vilde og sjiraffens kamp med dobørsten når de skal skylle ned Henriks toalettsaker. Det gir en effekt av temporalitet, hvor sjiraffens ansiktsuttrykk beveger seg fra blid til engstelig etter hvert som doen renner over.

Illustrasjonene utfyller verbalteksten gjennomgående, men akkurat disse oppslagene er velkomne fordi de bryter med bildeutsnittene som viser Vilde og Henrik i hel- og halvfigur på hvert oppslag. Når illustrasjonene er fri for overflødige detaljer og uten tekstur og skygge, framstår de ganske flate. Uten den variasjonen står de lett i fare for å bli for innholdsløse.

Det er alltid en fare for at fortellinga blir i overkant spinkel når språket er knapt og illustrasjonene stiliserte. Men når tekst og bilde alltid utfyller hverandre og språket er finslepent, ender likevel debutboka opp som ei rørende fortelling om en veldig gjenkjennelig situasjon, uten at det hverken blir kjedelig eller forutsigbart.