Høstens debutanter: Stilsikre grøss

Tegneserieskaper Sara Hjardar og forfatter Irmelin Persdatter Gustavsen debuterer med første bind i hver sin smågyselige spenningsserie denne høsten. Begge frister med stilsikre grøss; fra mangainspirert skrekk i Hjardars tegninger til en smak av Roald Dahl i Gustavsens friske tekst. Begge bøkene utforsker frykten for det ukjente og handler om å være modig.

Mia Myhr og barna som forsvant og Hilda Humlevik og folka som forsvant har både titler og undertitler som er svært like. Kanskje er det Lars Joachim Grimstads Statsminister Fahr & sønn. Barna som forsvant (Aschehoug 2013) som spøker i bakgrunnen. Bruken av bokstavrim på tittelfigurene kan også gjenfinnes hos Grimstad i figuren Finn Fahr.

I det hele tatt er det mye som er gjenkjennelig i de to debutbøkene. Forutsigbart eller kjedelig blir det likevel ikke. Begge utgivelsene speiler tenåringsangst med analogier til opprivning, løsrivelse og å finne tilbake til seg selv. Gustavsen treffer best på de mest gjenkjennelige situasjonene. Hjardar skildrer best de sterkeste følelsene. Og jammen finner vi ikke litt J. K. Rowling-opposisjon i en av bøkene også.

«Mia Myhr og barna som forsvant»:
Japanskinspirert skrekk

Mia Myhr og barna som forsvant er en estetisk grøsser med referanser til manga og animasjonsfilm. Debutant Sara Hjardar vant Egmonts tegneseriekonkurranse i 2021 og er nå den niende i rekken som gis ut under merkelappen nordisk manga. Boken er den første i en planlagt serie på seks.

Tittelen oppsummerer hovedhandlingen i boken. Det er imidlertid ikke bare barn som blir borte. Mias bestemor forsvant sporløst fem år tidligere. Nå er Mia 13 og nyinnflyttet i det samme huset som bestemoren bodde i. Bokens forside viser at mystiske ting allerede er i ferd med å skje – igjen. Et tre slynger seg rundt hovedpersonens hals mens hun stirrer trollbundet på et vesen i skogen.

Visuelt lovende

Som med de foregående Egmont-seriene Nordlys, Ragnarok, Snøkattprinsen, Arkin, Dragens øye, Oppfinneren, Ville poter og Mørkalven dyrker Hjardar sin egen personlige stil i debutserien. At serieskaperen har en bachelor i grafisk design og illustrasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo merkes godt. Illustrasjonene er overskuddspregede, med maleriske innslag og dekorative detaljer. Hjardar kan også skilte med god anatomisk kunnskap. Særlig hender tegner hun godt.

Fargebruken i boken er gjennomført og stilren. Hovedtemaet er lilla, med innslag av varme og kalde fargekontraster som gjør det enkelt å se hva som skjer på sidene. Stemningen er dyster, magisk og mystisk samtidig.

Til liks med Helen Kaldheims Mørkalven henvender Hjardar seg til tenåringer. Likheten med flaggskipet Nordlys av Malin Falch er ellers markant, ikke minst i måten Falch og Hjardar begge låner ikoniske bilder fra den japanske regissøren Hayao Miyazaki på. Fortellingen starter eksempelvis likt som Miyazakis Min nabo Totoro (1986) med en familie på fire som flytter inn i et gammelt hus. Senere finner Mia et smykke som viser vei til hemmeligheten i skogen. Et lignende smykke finnes i Miyazakis Laputa – himmelslottet (1986).

Både Nordlys og Mia Myhr tilhører sjangeren portalfantasy, hvor hovedpersonen forflyttes fra et univers til et annet ved hjelp av magi. Hos Hjardar går veien til underverdenen via et tjern – akkurat som i sagnet om ferskvannsvetten Nøkken. Hjardar illuderer tydelig til Theodor Kittelsens ikoniske kunstverk Nøkken (1904) når hun tegner nærbilder av vannliljer i bokens innlegg. Vannet rundt liljene er urolig, som om noe har dukket under.

Tegning som tema

Mia Myhr er lidenskapelig opptatt av tegning, akkurat som hovedpersonen Sonja i Nordlys. Skisseboken bærer hun med seg overalt, noe som pirrer søsterens nysgjerrighet. Er det en slags dagbok? I skogen møter Mia et stirrende vesen. Denne opplevelsen forsøker hun å bearbeide i tegneboken sin.

Samtidig prøver Mia å gjøre seg usynlig på den nye skolen. Det funker ikke så godt. Når søsteren velger å vise frem tegneboken til skolevenninnene, blir Mia sint. Hjardar gir nærgående skildringer av Mias sterke følelser. Ikke bare blir hun rød av sinne, hun påfører også søsteren skrubbsår. Blod, snørr og tårer får en nesten dekorativ funksjon på sidene, og brukes av Hjardar til å fryse tiden. Resultatet er intenst.

Senere i boken finner Mia ut, via bestemorens gamle tegnebok, at vesenet i skogen er en åt. Nøyaktig hva en åt er får vi ikke vite i denne første boken. Men bestemorens skisser av «åter» og «rangler» hinter mot skogguden Shishigami slik den fremstår i japansk folklore – og slik den er popularisert gjennom Miyazakis animasjonsfilm Prinsesse Mononoke (1997).

Foruroligende ansikter

Stilmessig er Hjardar trolig inspirert av den overnaturlige mangaen Death note av Tsugumi Ohba og Takeshi Obata. Særlig kan man se dette i måten hun tegner øyne på. Blikket på figurene er stirrende og forskremt – som om man ser rett inn i sjelene deres.

Særlig hos søsteren Hanna gir de lumske øynene en foruroligende effekt. Er søsteren bare innpåsliten og nysgjerrig, eller rett frem snokete og slem? Blikket hennes holder leseren i spenning.

Skrekkhistorien tar for alvor av når Mia stuper ned i vannet i skogen og ankommer «Landet under tjernet». Her møter hun det ene synet mer gyselig enn det andre. Forsiden med greinene som voker rundt Mia blir et frempek på hva som har hendt med de forsvunne barna. Når hun endelig finner dem er det vanskelig å si om de er levende eller døde.

Eventyret åpner seg

Persongalleriet som dukker opp i underverdenen er både skummelt og morsomt – og gir grunnlag for flere fremtidige bøker. Mia blir blant annet kjent med hudskifteren Ekko, som både er gnark og portvokter.
Når vi først møter Ekko, er han er tegnet som et grusomt manga-lignende monster. Etterpå omskaper han seg til en vennligsinnet tenåring. Det gotheraktige utseendet og det rufsete ravnsvarte håret minner om figuren Drøm fra Neil Gaimans tegneserie Sandman. Mia og Ekko utvikler fort et vennskap.

Sekvensene i underverdenen skaper flere spørsmål enn svar for leseren. Hjardar avslutter atpåtil første bok med å introdusere en helt ny karakter. For dem som allerede er hektet kan ventetiden bli lang til neste bok i 2023.

«Hilda Humlevik og folka som forsvant»: Fra Humlesnurr til Humlesurr

Hilda Humlevik og folka som forsvant er første del i spenningsserien om elleveåringen Hilda, også kalt Humlen. Tre bøker er planlagt i Irmelin Persdatter Gustavsens velskrevne debut, som kjennetegnes av lun humor, spenning og overraskende grøss.

Forsvinningstemaet i tittelen er riktignok underordnet det egentlige dramaet i boken, nemlig ufine mennesker i Hildas hverdag. Hovedpersonen må mest av alt forholde seg til krevende personer som ikke forsvinner. Dette inkluderer den dustete stefaren Timian. Elleve år gamle Hilda er på vei inn i en ny fase med behov for å frigjøre seg fra voksne. Moren Anita, derimot, oppfører seg som en nyforelsket tenåring.

Klumsete helt

Boken åpner friskt med å zoome inn på en blodflekk. «Det ser mer ut som bæsj, egentlig», kommenterer hovedpersonen før hun avslører at det er hennes eget blod fra 11 dager tilbake. Det hele stammer fra en klumsete ulykke på longboard.

Kontrastene i teksten hopper fra sommerbrune guttebein til ball i trynet. Gustavsen bruker humor som tar leseren rett inn i situasjonen. «Det kjennes ut som nesa er langt inne i bakhodet», utbryter Hilda etter å ha fått en fotball mellom øynene. «Fjeset mitt må ha blitt helt flatt».

Klumsetheten henger sammen med mangelen på selvtillit og venner, skal det snart vise seg. Dette problemet bedrer seg i takt med at Hilda møter utfordringer hun våger å ta tak i – og dermed vokser på. Navnet Hilda har norrøn opprinnelse og betyr kamp. I boken viser hun seg verdig navnet.

Tre er én for mye

Alle som har fått en stefar introdusert i livet sitt vet hvor provoserende selvrettferdige og ufølsomme de kan fremstå. Hildas følelse av urettferdighet i den nye familiesituasjonen får leseren ta aktivt del i på en svært innlevende måte. Moren opplever stort sett at det alltid finnes formildende omstendigheter som peker i Timians favør, for eksempel hans påståtte allergi mot hunder. Når de flytter til Søderdal, får hunden Plugg aller nådigst bo på rommet til Hilda.

At Hilda ikke liker den nye kjæresten til moren, er ikke så rart. Han er dårlig på å gi henne anerkjennelse. Moren degger han med til stadighet. «Timian legger fingeren på mammas nesetipp som om hun var et lite barn», står det tidlig i boken. Men Hilda får ikke lenger lov til å være så barnslig. I det nye huset kjøper de en ungdomsseng til henne.

Dritt-stefar

Gustavsen skaper ofte vemmelige bilder i teksten ved å zoome inn på ansiktsdetaljer. Timians bart stritter for eksempel «som bena på en edderkopp». Siden blir det bare verre. Når moren redder stefaren Timian fra døden ved hjelp av Heimlichs manøver, blir Hilda stående og stirre. «Munnen er formet som en tut som han puster raskt inn og ut gjennom. Den ser faktisk ut som et rumpehull.» Sekundene før kom det sursild flygende ut av denne åpningen. Hildas førsthåndsbeskrivelse av situasjonen er både vemmelig og humoristisk. Effekten er selvsagt at det blir vanskelig å føle sympati for stefaren.

Sammenligningen med et rumpehull er forøvrig ikke så dum. Ofte kommer det dritt ut når Timian snakker, men aldri så moren hører det. «Jeg vet at du snoker», hvisker han til henne en gang mens han gir henne en liksomklem. Deretter kaller han henne en kakerlakk.

Alt dette fører til slutt til at Hilda blir ulydig. Dette er bokens vendepunkt.

Forsvinningsmysterium

Forsvinningsmysteriet starter først når den nye familien flytter til Søderdal. Herfra tar boken en vending mot Roald Dahl og J. K. Rowling. Mystiske hendelser og snodige karakterer dukker opp. Flere av disse slekter på skurkene i Roald Dahls bøker, og har abnorme, dyrelignende kropper. Den store, sterke og slemme gymlærereren Berntsen er ett eksempel. Hilda kaller henne «oksekvinnen».

Forfatteren lar Hilda fryde seg når hun observerer stefarens dyrelignende oppførsel. «Han værer», sier Hilda til hunden Plugg mens Timian snuser mistenksomt i lufta. Å ha kjipinger tett på gjør at Hilda får mer og mer overtaket på situasjonene.

Timian har arvet en villa fra sin tante, men når de ankommer stedet, fremstår det mer som et narkoreir. Hilda finner et gullkjede under badekaret som hun tar vare på. Siden dukker det opp nye ledetråder. Loftet er låst, og ingen får gå inn der. Her inne skjuler det seg flere spørsmål – og noen svar. Et snedig grep i boken er at hendelsene som først fremstår overnaturlige ikke nødvendigvis behøver å være det. Gustavsen lar mysteriet stå åpent.

Nye venner

Samtidig som Hilda må håndtere ubehagelige situasjoner og bøllete personer, får hun også nye venner. Som med Harry Potters venner Ronny og Hermine, får Hilda en gutt og en jente fra den nye skolen med på laget sitt, Karl og Lamai. Deres rolle blir å kaste glans over Hilda.

Skolebibliotekaren Ylva blir de også venn med. Hun er kul, har tatoveringer og sitter selvsagt og leser Harry Potter – det vil si den tredje boken, Harry Potter og fangen fra Azkaban (Cappelen Damm 1999). Sammen tar vennene til motmæle mot urettferdighetene på skolen. Men den er korrupt. Som resten av byen er den styrt av Søderdal-slekten.

Fremsnakker transvestitter og drag

Gustavsen går rett inn i debatten som har rast rundt forfatteren J.K. Rowling når hun fremsnakker transvestitter og drag. Karls pappa har nemlig sydd kostymer til et drag-show i London. «Tenk om vi kunne hatt et sånt show her», fabulerer Hilda og Karl mens de ser på filmklipp av transvestitten Trixie Rubinstein. Navnet er fiktivt, men peker videre til dragartisten Trixie Mattel og skuespilleren Ronen Rubinstein. Begge disse er moderne skeive ikoner.

Gustavsen stiller seg tydelig i opposisjon til J. K. Rowlings uttalelser ved å konsekvent omtale Trixie Rubinstein som hun. Valget virker gjennomtenkt, men resultatet blir likevel mindre viktig. Pronomenet brukes om den fiktive personen Trixie Rubinstein, istedenfor å kommentere de virkelige personene direkte. Denne delen av teksten fremstår også litt forsert. For handlingen i boken har den liten betydning.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Å være modig

Hilda forstår at hun har makt til å påvirke situasjonene rundt seg. Det rebelske initiativet hennes krever flere doser mot, men fører også til at vennene blir med på motstanden. Alt dette fører til en stor og genuint spennende finale.

Boken starter og slutter med det samme bildet – hovedpersonens blod på bakken. I sluttscenen har det blandet seg en rekke farger med blodet. Malingen ligger igjen som et bevis på sabotasjeaksjonen hun fikk utrettet sammen med vennene. Hilda har ikke bare kommet styrket ut av opplevelsene i Søderdal, følesen av at Hilda kommer til å seire smitter attpåtil over på leseren. De som må slikke sårene sine til neste gang er den slemme Søderdal-slekten.

Selv om det hele ender lykkelig for Hilda, er lite løst når bok én slutter. Her er det plenty med materiale til å bygge videre på.