Høytempo-Ronja

Astrid Lindgrens roman «Ronja Røverdatter» (1981) er en av de vakreste kjærlighetshistoriene jeg vet om. Ikke fordi det ligger i kortene at vennskapet mellom Birk og Ronja kommer til å ende i partnerskap (for det gjør det jo), men snarere på grunn av måten vennskapet mellom de to styrkes gjennom utallige prøver.

Det er på sett og vis den lykkelige versjonen av Shakespeares «Romeo og Julie». Våre helter får hverandre, og livet ligger foran dem i stedet for bak dem idet boka eller (i dette tilfellet) forestillingen slutter. Eventuelt kunne man sammenlignet Ronja med en annen skogsrøver og kalt henne en feministisk versjon av Robin Hood – men la oss med det også si oss ferdige med kjønnsproblematiseringen av «Ronja Røverdatter».

Nationaltheatret har basert sin iscenesettelse av romanen på Annina Enckells dramatisering, og regien er ved Cecilie Mosli. Sistnevnte har uttalt at hun har et sterkt forhold til Tage Danielssons filmatisering av Lindgrens roman fra 1984 – og jeg tror hun er langt fra alene om den opplevelsen. Kanskje særlig gjelder dette oss som er født på 70- og 80-tallet (generasjoner godt representert på premieren av «Ronja Røverdatter», mye som målgruppens foreldre). Derfor er det gledelig at forestillingen er tro mot Lindgrens univers og oppbygging, uten å bli en blåkopi av filmen. Scenograf Milja Salovaara har valgt en dempet og enkel scenografi. Langs sceneveggens ytre ramme er det festet grønne blader, og midt i scenerommet troner en stor, rund dreiescene. Denne kan vippes slik at man kan spille både på og under den, samt la den være skrå, noe som skaper et fleksibelt scenerom. Kostymene er holdt i samme landskap som illustrasjonene fra Lindgrens bok, samt den kjente filmatiseringen – men har likevel sitt eget særpreg.

Godt og sårt

Innledningsvis hører vi fødselsbrølene til Lovis, Ronjas mor, fra bak sceneveggen – og ute på scenekanten venter røverne på nyheter fra Mattis, Ronjas far. Ronja blir født, og idet sceneveggen heises spoles vi også omtrent ti år fram i tid og møter Janne Heltberg i rollen som Ronja. Det finnes vel knapt en sjel i salen som ikke på forhånd kjenner til handlingen, uten at det ser ut til å legge noen demper på stemningen – vi følger Ronja ut på hennes første alenetur i skogen, vi møter villvettene og grådvergene – og, ikke minst; vi bivåner det første møtet mellom Ronja og Birk (Mads Sjøgård Pettersen). I løpet av de to timene forestillingen varer ser vi vennskapet deres utvikle seg, oppturer og nedturer. Og i takt med dette også det vanskelige foreldre-barn-forholdet.

Lindgren er uhyre presis i sine skildringer her. De to røverbandene til Borka og Mattis kriger seg imellom og barnas vennskap må skje i all hemmelighet. Når Mattis, som det store mannebarnet han er, får kjennskap til dette og føler seg sveket av sitt elleve (!) år gamle barn og nekter å vedkjenne seg henne, så er det Ronja som må ta den voksne rollen i forholdet deres. Sviket til Mattis er nesten ikke til å bære, og dette skildres godt og sårt.

Luftakrobatikk

Torbjørn Ljunggrens videosnutter flytter oss i tid og sted, og det er en enkel og effektiv måte å beholde progresjon og flyt i forestillingen. Det være seg skumle vetter, eller vakre villhester. Luftakrobatikk forflytter oss under vann, og det er generelt høyt tempo i hele forestillingen. Heltberg og Pettersen har en lekenhet i bevegelsene sine, og vi følger dem i deres utforskning av verden. Ine Jansen og Øystein Røger fremstiller Ronjas kjærlige foreldre, og Anne Krigsvoll gjør en glimrende fortolkning av Skalle-Per.

Likevel, forestillingen flyter ikke lett hele tiden: i prosessen mot en stram og presis forestilling har noen av reaksjonsrommene blitt lukket. Det er rett og slett lite plass til at skuespillerne rekker å reagere på hverandres handlinger og replikker. I stedet blir det innimellom svært tydelig at de fremfører en innøvd replikk, før de følger en fastlagt koreografi. Dermed fremstår noen av replikken som tomme, og forestillingen får tidvis et litt stivt preg.

Hva skjer’a?

Filmatiseringens kanskje mest kjente scene er Ronjas møte med grådvergene. Hun er ute og går tur i skogen, og setter foten fast i et hull i bakken. Under bakken bor de små grådvergene, og deres forskrekkede utsagn om og til Ronja er nok filmens mest kjente replikk: «varför gör hon på detta viset?». I forestillingen er det omgjort til «hva skjer’a?», og «åffer?» – til hvilket Birk og Ronja kan svare: «Deffor!». Det tar bort noe av punchen fra replikken, men det gjelder muligens kun for publikumssegmentet som har et forhold til filmen, og for alt jeg vet plages et ukjent antall barnefamilier i disse dager av en uendelig repetisjon av ’hva skjer’a’ og ’åffer’.

Når det ved flere anledninger underveis i premierevisningen var barn som begynte å gråte, så tror jeg det kan ha sammenheng med forestillingens lydnivå. For meg var det befriende med en til tider nesten omsluttende lyd, men for små barn oppleves nok den massive lyden annerledes. Samtidig ble det satt pris på musikken langs benkeradene – opptil flere ganger observerte jeg små kropper nærmest danse i stolsetene til musikken.

Brobyggere

Mattisrøverne nærer et bittert hat mot Borkarøverne og vice verca, uten at noen av dem på noe tidspunkt kommer med en plausibel grunn til dette. At hatet videreføres til barna, ser dessverre ut til å være en eviggyldig tematikk. Men med «Ronja Røverdatter» viser Lindgren at barn også ser forbi dette. Ikke fordi konflikten ’overgår barns fatteevne’ – men snarere fordi det ikke egentlig er noe å fatte?

Lindgrens urokkelige tro på barnet og dets evner er kanskje best eksemplifisert med romanfiguren Ronja og med Pippi Langstrømpe. De er to svært ulike skikkelser, som klarer seg på egenhånd på svært ulikt vis. Der Pippi liksom kommer seilende ut fra ingenmannsland og er selvdrevet, bor Ronja sammen med sine foreldre i en borg. Med Ronja får vi en kombinasjon av gjenkjennbare konflikter i en eventyraktig setting. Dermed kan man presse grensene mer enn man kunne gjort ellers. Man kan la Ronja flytte ut i skogen en hel sommer, Mattis kan furte og sørge, og Birk og Ronja kan (indirekte) snakke om selvmord.

Det er trettito år siden Lindgrens roman kom ut, og tretti år siden den første filmatiseringen – men dette er første gang «Ronja Røverdatter» spilles på Nationaltheatret. Karakterene og universet står seg like godt nå som da, og Nationaltheatrets iscenesettelse er en habil produksjon som med enkle midler lar publikums fantasi være en medskapende ressurs.