Hvordan kunst kan lære oss å skille mellom ønske og behov

Potetgull. Jeg kretser rundt hyllene på den lokale Rema 1000 som en ulv sirkler rundt sitt bytte. Snur og vender på posene for å se kaloriinnholdet. Ser lenger bort i raden med potetgull. Hm. Med linsemel, kanskje? Vurderer om en med 40 prosent mindre fett er et bedre valg enn den typen jeg egentlig har lyst på, den med meksikansk smak. Jeg kjemper med lysten til å fråtse, holder stand et øyeblikk, men så mister jeg besinnelsen og handler det-jeg-ikke-skal, og før jeg vet ordet av det sitter jeg i sofaen og jafser i meg friterte poteflak dynket med texmex-krydder og e-stoffer til jeg blir kvalm. En hel pose av typen med 1500 kalorier innabords, altså rundt halvparten av et dagsbudsjett for en voksen mann. Om du ikke vil legge på deg. Og det er akkurat det jeg ikke vil: Som mann i førtiårene er det ikke mange halvlitere eller potetgullposer du skal innta før midjen øker.

Fråtseri kan ikke bare tilskrives mennesker som ikke har styr på sin appetitt og lepjer i seg groteske mengder. Vi har det alle i oss, hele tiden, selv om vi vanligvis er fornuftige folk. Vi spiser og drikker – vi konsumerer – mer enn vi må og bør. Fråtseri, som er en av de syv dødssynder, kommer til syne når vi setter til livs eller skaffer oss noe som ikke tjener oss, ja, er direkte nedbrytende for kropp og sinn. I en tid hvor lykken er preget med selvrealiseringens trylleformler, er det spesielt vanskelig å holde styr på fråtsingen. For lykken er jo ofte identifisert med å kunne si å gjøre hva man vil, i hvert fall så lenge det ikke skader andre.

Så denne moralprekenen er like mye en selvundersøkelse som et kollektivt blikk på fråtseriets vesen. For å trekke en lang linje: Mine potetgullsynder er beslektet med romerske drikkegilder. De overdådige festene hadde egne rom, såkalte vomitorium, hvor gjestene kunne kaste opp for å proppe i seg mer mat og drikke. Den romerske historikeren Suetonius (ca. 79 e. Kr.) forklarer at slike nytelseskulturer før eller siden fører til moralsk korrumpering på andre plan også. Mange har hevdet at denne kulturen var et sikkert symptom på forfallet som gjorde at Romerriket til slutt gikk under, og at den speiles gjennom alle keiserne som ikke bare veltet seg i mat og sex, men også vold og tortur.

At fråtseriet alene forårsaket Romerrikets endelikt er nok å dra det langt. Men la oss være ærlige. Er ikke fråtseri tegn på at noe er i oppløsning, og som, om vi ikke på et eller annet punkt strammer inn, leder til langt større problemer?

Full av skam kaster jeg potetgullposen i søpla og ser for meg hvordan kroppen eser ut. Jeg lar noen flak ligge igjen for å ha bittelitt bedre samvittighet, men senere på kvelden ledes jeg igjen til skammens hverdagsmørke når jeg henter frem posen fra søpla og spiser restene.

Fra fråtseri til moderasjon

Jeg vil gjerne fordype meg mer i fråtseriet, for denne dødssynden – eller karakterbristen – er den som antagelig karakteriserer vår tid mer enn noen av de andre dødssyndene. Men den som omtaler fråtseriet som en synd, er ute på glatt is. Er det noe som er utidsmessig i disse dager, så er det moralisering. Mange rynker på nesa når noen beskriver en bestemt oppførsel som amoralsk eller snakker normativt om hva andre bør foreta seg. Men jeg mener vi bør kunne snakke om hvor balansen er mellom reelle og falske behov; altså hvor grensen går mellom hva man trenger og påfyll som enten er overflødig eller direkte ødeleggende. Hva slags moralsk horisont gjør det mulig for oss å leve godt med oss selv og andre fremfor å skade oss selv og dem vi bryr oss om? Tar vi ikke den diskusjonen, ender vi kanskje – som Suetonius beskriver – i forfallet. Vi må anerkjenne skammen og grave litt i hva som skjuler seg bak.

Vi kan med fordel begynne tidlig med å trekke linjer i denne horisonten, for med sunne vaner har vi mer motstandskraft når fristelsene melder seg. Om vi allerede som barn øves opp i å gjenkjenne hvilke behov som trenger å tilfredsstilles og ikke – og i hvilken form og mengde – blir det enklere å ha det bedre med oss selv og forfølge våre mål.

Vi bør også ha et bredere blikk på hvordan kultur, moral og samfunn henger sammen. Jeg prøver ikke å si at det finnes én moralsk standard som gjelder alle. Men kulturen og kunsten kan være et sted å bli kjent med seg selv og nyansene mellom legitime behov og overflødige ønsker. Kunsten utgjør, fra denne vinkelen, potensielle motbilder til alle impulsene som vil få oss hekta på ymse produkter og tjenester. Bare tenk på den lange tradisjonen med stilleben som presenterer oss for ulike typer lekre matretter. Her er vi ikke bare avskåret fra å tilfredsstille sulten, men vi trekkes inn i et tankerom hvor maten primært blir et refleksjonsobjekt, altså noe vi må tenke over uten å få tilfredsstilt sulten. Bare se på dette stillebenet av Pieter Claesz (1627).

Uansett hvor mye vi får lyst til å surkle i oss østers eller gnafse i oss brødskalken i maleriet, forblir bordets gleder i bildet, ikke vår magesekk. Malerier som dette kan betraktes som et svar på spørsmålet «Hva trenger jeg»? Om vi tar oss tid, om vi blir stående, vil dette spørsmålet finne gjenklang i arrangementets enkelhet, slik at bildet ikke bare blir noe vi betrakter, men et sted å tenke i.

Slike matbetraktninger er ikke nye, naturligvis. Den tyske filosofen Immanuel Kant skrev i Kritikk av dømmekraften (1790) at det er den fornuftsbaserte betraktningen som bør ligge til grunn for estetisk nytelse og dømmekraft. For om kunst gjør oss sultne, kan vi ikke nyte forstandsevnenes frie spill. Men det som interesserer meg i denne sammenhengen, er ikke Kants desinteresserte interesse, hvor altså den private matlysten skyves vekk, men om ikke slike bilder av mat kan bidra til å tenke rundt hva mat egentlig er. Gjennom ikke å spise, men se på det spisbare, oppstår et refleksivt rom hvor vi tvinges til å tøyle det instrumentelle behovet der mat kun er et middel til å stille sulten. I stedet får vi mulighet til å tenke over hvor mye vi trenger og hvilken funksjon slike fødevarer har. Tenker vi på balansen mellom behov og tilfredsstillelse, vil vi også komme til fråtseriets motpol, nemlig moderasjonen.

Det er flere måter å tenke seg denne oppstillingen på. I vår tid er det nederlandske kunstkollektivet Steinbeisser en interessant dialogpartner i så måte, for de trekker denne erfaringen mye lenger. Hos dem er ikke lenger maten noe vi ser på, men inkludert i kunstopplevelsen. Duoen arrangerer nemlig middager hvor selve spiseredskapene er så vanskelige å bruke at vi nødvendigvis må tenke over selve spisehandlingen, og dermed også hva en middag og det å spise handler om. Når en gaffel er utstyrt med pigger er det til og med ubehagelig å spise – vi må finne en måte å holde den på så maten kan løftes til munnen. Her blir selve spisingen en del av kunsten, men den tilføres et refleksivt element ved at redskapene blir forvanskede. Vi står ikke, som med stillebenet, utenfor måltidet, men muligheten for et tilsvarende tankerom bevares.

Luksus og klassemarkører

Fråtseriet har mange sider og begrunnelser. De romerske drikkegildene var ikke bare uttrykk for moralsk forfall, men også makt og luksus. Fråtseriet ble en kulinarisk utstaffering av det som i utgangspunktet bare var livsnødvendig, nemlig mat. Ikke bare skulle de romerske rikingene ha dyre klær og smykker, de veltet seg også i fødevarer. De demonstrerte makt gjennom luksus som ikke gjenspeilet behov.

Vi kan i dag se noe lignende i bruken av for eksempel dyre veskemerker som Louis Vuitton, overprisede Iphoner, luksus-elbilen Tesla eller hårreisende dyre klokker. De samsvarer heller ikke med et behov for en veske, en bil, en telefon eller å vite hva tiden er, men er, slik blant andre sosiologen Pierre Bourdieu har argumentert for, en sosial markør for smak, makt, status, prestisje. Man bruker en overdreven versjon av noe bare fordi man kan, uten annet mål enn konsumet selv og markeringen av status det innebærer. Fråtseri stiller seg dermed på motsatt ende av den skalaen som måler rettferdighet og forståelse for andre mennesker, og lar seg gjerne forbinde med egoisme, grådighet og nepotisme.

Samtidig lar det seg ikke stikke under en stol at i vår tid er nettopp moderasjon, i en viss forstand, blitt et overklassefenomen. I dag er jo ikke fråtseri et entydig tegn på økonomisk rikdom: Usunn mat er ofte den billigste, mest avhengighetsskapende og fråtseri-oppfordrende med sine mange karbokicks og sukker-fixes. Måtehold, i hvert fall når det enkle målet er mengde og type mat, er blitt en luksus for de privilegerte: De har tid og ressurser til å spise sunt, og råd til å ta vare på seg selv gjennom trenere og helsebringende kosthold.

Dette kompliserer situasjonen en del – for både kunsten og livet.  For vi har en samfunnsetisk oppgave foran oss når det gjelder å frigjøre både bruken av kunsten og det sunne livet fra klassespørsmålet. Vi kan tenke oss at løsningen ligger i et sted mellom økt kulturell dannelse i utdanningen og reduksjon av priser på sunne matvarer og trening. Her kan staten ta et ansvar og legge til rette for borgerne: Skolering i visuelle fag og selvstendig tenkning kunne kombineres i større grad med moralske spørsmål som knytter seg direkte til elevens liv, slik at de føltes mer relevant for dem i hverdagen. I stedet for målrasjonelle studieplaner kunne man legge vekt på å forme selvstendig tenkende borgere, som øves i å gjenkjenne reelle behov i stedet for å spores av fra hva de egentlig vil med sine liv. Jeg forutsetter da at alle vil leve lengst mulig og pådra seg færrest mulig sykdommer, men også at man setter pris på erfaringer som gir bedre forståelse for problemer de fleste strever med.

Tid til å betrakte

Kan egentlig kunsten hjelpe oss å skille behov fra ønsker? Og er det en hjelp som er tilgjengelig for alle? Jeg mener det kan være det.

Kunsten tilbyr et refleksjonsrom hvor vi kan tenke over balanseforholdet mellom det vi trenger og ikke trenger. Og vi trenger i utgangspunktet ikke mye penger for å reflektere i stilleben-rommets langsomme tid, over moderasjonens idealer eller luksusens korrumperende virkning på våre livsprosjekter. Kunsten er, i dette henseende, demokratisk. Men bare i prinsippet, siden den forutsetter at kunsten og kunstverden åpnes opp for flere, frigjøres fra sitt luksuspreg, og at man fra barnsben av får den kulturelle treningen som behøves for å tilegne seg disse erfaringene. Jeg mener ikke her at kunsten vil kunne ha denne funksjonen for alle heller, men at man bør legge til rette for at de som kan ha glede av den får det – uansett hvilket klassesjikt de tilhører. Det er et mål i seg selv at kunsten betraktes som en menneskelig ressurs og ikke en luksus som er forbeholdt middel– eller overklassen.

Ressurser og bruk

La oss til slutt heve blikket fra bordet. For fråtsingen versus moderasjonen er ikke bare et spørsmål om hva vi forbruker av mat og varer. Det handler også om vårt forhold til naturen. I flere hundre år har vi primært betraktet natur som noe vi kan forbruke fritt, og nå har vi havnet et sted hvor ødeleggelsen av planeten kanskje har gått for langt. Grunnen til det er systemisk fråtsing. Vi har sett på natur som råvarer som kan gjøres om til kron-og-mynt, og ikke noe med verdi i seg selv.

I Anne Katrin Dolvens videoverk Moving Mountain (2004), kan vi se to kvinneskikkelser som med ryggen mot oss betrakter et tåkelagt fjellandskap i Røst i Lofoten. Måkene skriker i fjellheimen foran dem, men de blir bare stående og se. De har tid til å se, og gjennom de seks minuttene som verket måler opp tildeles også vi tid til å se. Noen få minutter er kanskje ikke lenge, men det er tilstrekkelig for å få et blikk på en natur som enda ikke er delt opp og gjort om til en ressurs som skal brukes til noe. Gjennom kvinnenes betraktning, gjennom dem som stedfortredere, får vi en eksemplarisk rolle presentert: En rolle som viser enkelt og tydelig at det å betrakte natur med tålmodighet uten å gripe inn eller gjøre om det vi ser til noe som skal forbrukes. Å hengi seg til naturens tid uten å presse den inn i menneskets rastløse rammer gir oss en modell for noe helt, helt annet enn fråtseriets blinde konsum. Gjennom dette verkets betraktende kvinner får vi et bilde av moderasjon i all sin enkelhet. Mens de står der senker nemlig også roen seg, og tåken som opprinnelig lå over fjellene foran dem letter til slutt. Kvinnene ser tydeligere fjellet og måkene som kretser rundt, og med det ser de også – kanskje – seg selv klarere.