Hvorfor vente? Kunsten å ikke skulle noe sted

Jeg husker to Buddha-figurer fra da jeg var liten. Den første var en fetladen kar i tre; glisende lå han på siden, mens han balanserte alt fra matretter til lekne hundevalper på velfødde knær, hender og kjøttfulle hofter. Den andre buddhaen, som var av bronse, så jeg i et butikkvindu: Han var ikke særlig lystig der han satt med øynene lukket og føttene i lotusstilling, dypt konsentrert. Han var radmager med innsunkne øyne og utstikkende ribbein.

I ettertid har jeg tenkt på disse to figurene som motpoler, stiliserte bilder på to forskjellige former for verdidyrkelse og livsførsel. Den ene står for nytelsen og øyeblikket, hengivelse til det som skjer nå, mens den andre står for utsettelsen av både nytelse og umiddelbare fysiske gleder, til fordel for innadvendt kontemplasjon og selvfordypelse. Jeg kan ikke si at jeg tiltrekkes av noen av dem i denne rendyrkede formen, men de fleste er sikkert enig i at det å kunne være i øyeblikket og omfavne gledene livet byr på her og nå er viktig. Mange er sikkert også enige i at denne øyeblikkets selvforglemmelse har noen klare begrensinger. Selv om asketen har en ganske stusslig fremtreden, er han et bilde på noe vi har for lite av i dag, nemlig tålmodighet.

Den produktive forsinkelsen

De som kjenner buddhismen vil huske at den fråtsende Buddha er et portrett fra tiden før han hengav seg til kontemplasjonen og ble opplyst. Men det er noe mer jordnært enn profetisk opplysning som ligger i motsetningen mellom disse to figurene: En tidshorisont som måler opp hvordan vi bør leve for å få mest mulig ut av det verden har å by på. I vendingen fra livsnyteren mot asketen kommer en evne til å vente og utsette behov til syne. Forsinkelser og treghet kan nemlig være produktive. For når vi slipper tak i målet vi haster etter, vil stasjonene underveis i prosessen tre frem i et helt annet lys, og vi kan få et mer skjerpet blikk for hvorfor vi la i vei mot dette målet i utgangspunktet. Selv om målrasjonell adferd kan gjøre oss effektive, kan vi bli fanget av målene vi setter oss når alt som skjer underveis underordnes destinasjonen.

Vi kunne si at det finnes kyndighet i få ting gjort, mens en annen evne utvikles når vi bare venter og ikke må komme i havn noe bestemt sted eller til noen bestemt tid. På denne måten tar vi kontroll over våre omgivelser, og tvinges til å ikke bare sette oss mål, men også granske dem. Dette gjelder oss voksne, naturligvis, men enda mer alle dem som er i ferd med å vokse opp. Om de ikke har tid til å stanse og vente, vil den kritiske refleksjonen kunne kuppes av målene – mål som sannsynligvis er definert for dem av voksne.

Her kan kunst spille en rolle, fordi den ofte tilbyr erfaringer som ber oss strekke oss mot lange forløp, hvor det å vente uten å måtte ha noe bestemt mål er stedet vi skal være.

Hundreårsperspektiver

Ta for eksempel Katie Petersons Future Library (2014-2114), et verk som forankres i en antologi med tekster – en bok – som skal lages av trestammer fra skogen i Nordmarka. Tekstene i boka, som til slutt skal trykkes av tremassen fra Oslo-skogen, lar seg imidlertid ikke lese før om (litt under) hundre år. I mellomtiden vil de oppbevares i et forseglet arkiv på nye Deichmanske bibliotek. Det er kjente forfattere som har skrevet tekstene – Margaret Atwood, David Mitchell og islandske Sjón – men ingen av dere som leser denne teksten, ei heller jeg som skriver den, vil kunne lese hva disse forfatterne har pønsket ut. Slik utsettes det vi vanligvis tenker på som målet – boka – så lenge at det er bare veien frem dit som vi vil ha noen opplevelse av. Future Library manifesterer en utstudert treghet, hvor tålmodigheten transformeres fra å være ett individs venting til å bli en kollektiv oppmerksomhet for det som nesten alltid skjules av det ferdige produktet, nemlig erfaringen av å være underveis. I nesten et århundre får vi mulighet til å studere aspektene ved bokproduksjonen og hvordan den er flettet inn i andre livsprosesser, deriblant naturens. Petersons prosjekt blir derfor en plattform for å klargjøre den samfunnsmessige verdien av tålmodighet.

Tålmodigheten trenger naturligvis ikke ha så svimlende perspektiver som Petersons. Poenget mitt er at oppmerksomheten for prosesser som ikke haster mot en konklusjon er verdifulle i seg selv. De gjør oss oppmerksomme på hva som skjer bakenfor hastige prosesser og livsformer som defineres målrasjonelt – ja, bakenfor det vi vanligvis tenker på som fornuftig, ønskverdig eller verdifullt. Dette gjelder ikke bare kunstverk som strategisk utsetter det ferdige produktet, som Petersons, men faktisk ethvert kunstverk. Erfaringen av en detalj i et maleri, for eksempel, kan riktignok raskt registreres, men det tar tid om det vi faktisk ser skal synke inn.

Langsom oppdagelse

I boka Transporting Visions: The Movement of Images in Early America (University of California Press, 2014) forteller kunsthistorikeren Jennifer Roberts om sine erfaringer med John Singleton Copleys maleri A Boy with a Flying Squirrel (1765) og hvor lang tid det tok henne å legge merke til og begripe den fulle konsekvensen av elementene som befant seg i bildet. Hun så dem selvfølgelig hele tiden, men det var kun etter å ha sett lenge det ble klart for henne hva hun faktisk hadde sett. Guttens øre, som har en spesiell plass i bildet, har en nedadgående krumning som ikke umiddelbart ser ut til å ha noen åpenbar betydning, men om man fortsetter å betrakte det øvrige billedrommet vil vi til slutt kunne se at ørets form gjentas, forteller Roberts, i både den røde draperingen som befinner seg bak gutten, men også i det lyse brystpartiet på flygeekornets hvite mage i foran i bildet.

Hva betyr dette, egentlig? Det kan naturligvis bety masse forskjellig, men en mulig fortolkning av speilingene kan være at sansene alltid er knyttet til den materielle verdens teksturer og krumninger – og at den generelle forståelsen ikke får med seg alle disse detaljene om vi ikke tar oss tid til å la inntrykkene synke inn. Slik sett er det friksjonen mellom vårt begrep om et øre, en mus eller et stykke tøy og den konkrete oppdagelsen av disse tingenes form og overflate slik den trer frem etter lang tids betraktning, som er det sentrale. Om vi har tid til både å oppdage disse elementene og ro i oss til å føle rytmen som skapes mellom dem, vil vi også kunne tre inn i refleksjonsrom som ellers ville vært skjult for oss.

Noe som igjen fører meg tilbake til hvor viktig det å se med tålmodighet er for å tenke kritisk over hva vi faktisk har fremfor oss. Dette er, som nevnt, helt avgjørende for barn og unge, for har de ikke denne evnen til å ta seg tid, vil de heller ikke kunne oppdage det som befinner seg bak førsteinntrykket. Og det kan jo faktisk være sakens kjerne.

Vi kunne også snu på flisa og si at begrensingene ligger i det forståelsesapparatet voksne forsøker å tvinge barn og unge inn i, snarere enn de unges manglende evne til å tenke kritisk i seg selv. Kanskje vi også kunne si at voksne har noe å lære av barns evne til å la seg fascinere uten fordommer i stedet for å kategorisere verden etter målrasjonelle skjemaer? Kunsten kunne i så fall være et sted hvor barn og voksne kunne møtes i en felles fascinasjon for detaljer og underligheter – et sted hvor tålmodigheten kunne vokse frem fra kunstens mangfold av forunderlige synsvinkler, former og detaljer, snarere enn fra en idé om at den skal begripes som enten det ene eller det andre.

Omveier

Det som kjennetegner både den episke tregheten hos Peterson og gutteørets delte rytme med det øvrige billedrommet i Copleys maleri er at de strategisk overskrider enkle kategorier og det vi vanligvis først tenker på som viktig. Begge deler, når vi trer inn i tålmodighetens rom, skaper opplevelsesformer hvor vi må finne nye måter å tenke på, fordi vi rett og slett legger merke til noe annet når vi tar tiden til hjelp. Dette er noe vi kan lære oss hele livet, men voksne må i større grad oppfordre til og lære av barns evne til å bearbeide og skape nye sammenhenger ut fra hva de ser. I en tid hvor hastighet og effektivitet i seg selv vurderes som så verdifullt er det viktig å insistere på disse omveiene. For denne tålmodigheten setter oss i stand til å tenke, handle og føle med årvåkenhet for andre tidsforløp og rom enn dem kravet om effektivitet driver oss inn i. Kunstverk er et spesielt godt sted å øve seg i denne tålmodigheten, for dybden i det visuelle rommet er ofte ikke formet etter formålsnyttige modeller. Kunsten er forbundet med betydningsmessig mangfold, tvetydighet eller forunderlige detaljer som ikke nødvendigvis fører noe bestemt sted. Når dette mangfoldet blir definerende for det vi ser, vil også vår oppmerksomhet for verden ellers kunne forandre oss. Slik kan nye elementer komme til syne i våre nære omgivelser utenfor kunsten også.

Dermed er ikke tålmodighetens verdi begrenset til billedkunsten. Snarere tvert i mot er billedkunsten redskapet vi trenger for å kunne se verden rundt oss bedre. Noe som selvfølgelig er nært knyttet til hvordan vi velger å leve våre liv. I kjølvannet av tålmodigheten utvides nemlig også vårt forhold til verden gjennom andre verdifulle egenskaper, som en skepsis mot å akseptere overflater, mot å ta det vi umiddelbart ser (eller presenteres for) som god fisk. Gjennom tålmodigheten får det vi ser tid til å utvikle seg og modnes, til noe vi kanskje ikke ville forstått om blikket var festet på endepunktet i prosessen.

I en samtid hvor fakta ikke holdes så høyt i hevd, er menneskenes felles liv avhengig av at vi evner å snu oss vekk fra forelskelsen i øyeblikket. Vekk fra det som den fetladne buddhaen står for, vekk fra hastigheten, som vårt samfunn er så opptatt av.

Der troner asketen i sin utstuderte langsomhet.