Kampen mot ettermiddagsdemonen

Kunstneren og forfatteren Matias Faldbakken hevdet for en tid tilbake i den danske avisen Politiken (2.2. 2019) at opprør og etablissement ikke lenger er gangbare termer i tradisjonell forstand. «Når de, der sidder med hænderne på rattet, er de største trolls af dem alle, er det måske en anledning for befolkningerne at begynde at gentænke det etiske og anstændige», sa han.

Faldbakkens kunstnerskap – og hans forsøk på oppgjør med opprørstenkningen – blir gjennom intervjuet en linse for en større trend i samtiden. Det er jo slik at motstand og avantgarde-kultur – som er det Faldbakken har brukt sitt kunstnerskap på – tradisjonelt har utfordret bestående verdier og normer. Hva skjer når også konservative krefter tar opp i seg denne opprørstenkningen, og overtar rollen som utfordrere?

Det er dette Faldbakken og flere andre kunstnere i hans generasjon har kalt «repressiv toleranse», et begrep som har fått fornyet aktualitet de siste årene. Når det som tidligere har vært subversive ideer og praksiser ikke bare blir tolerert, men får utspille seg i alt fra paneldebatter til statsfinansierte kunstutstillinger, ender vi i en situasjon hvor det radikale nøytraliseres.

Repressiv toleranse

En slik ukritisk toleranse som ikke anerkjenner at det fortsatt finnes undertrykkelse, og dermed også alternative måter å leve på, er impotent, mener Herbert Marcuse, teoretikeren fra Frankfurterskolen og opphavet til begrepet. Når opprør og motstandens symboler blir en form for underholdning, eller avskjæres fra evnen til å forandre tingenes tilstand, er de med på å bevare dagens maktforhold, ikke utfordre dem, hevder han videre.

En slik toleranse er undertrykkende fordi den bidrar til å opprettholde ulikhet ved å omfavne kreftene som i utgangspunktet kritiserte makten. Diskusjonen av ytringsfrihet – som pågår i kraftige ordelag stadig vekk – er spesielt interessant her, siden høyreekstreme ideer eller ren sjikane også tolereres på like linje med venstresidens motkultur i ytringsfrihetens tegn. Kjernen av problemet er forståelse av verdier. For hva slags idealer skal vi leve etter? Det hjelper ikke med motstand når det er uklart hva motstanden retter seg mot og hvilke verdier den motiveres av.

I en viss forstand kunne man derfor si, som Faldbakken gjør i intervjuet, at det mest subversive vi i dag kan gjøre er å «gentænke det etiske og anstændige.». Eller for å utvide perspektivet enda mer: Det kan se ut til at det vi tidligere har forstått som konservativt nå i realiteten har blitt det mest radikale. Marcuse mener vi bør sondere terrenget etter verdier verdt å kjempe for og være intolerante overfor antihumanistiske ideer, eksempelvis fascistisk tankegods eller oppfordring til diskriminerende holdninger. Anstendighet og dannelse kan i så fall være grunnlag for en ny type opprør som ikke aksepterer maktens troll og søker en substansiell moralsk horisont.

Alt dette kompliserer bildet en smule, for det er jo ikke bare Faldbakken som har tuftet sitt kunstnerskap på motstand og revolt med midler hentet fra venstresiden. Hele den moderne kunsten og den historiske avantgarden næres av tanker om kontræritet og motkultur.

Dødssynder som kulturell oppdragelse

Når ting flyter er det viktig å finne faste punkter, klare ideer og verdier som gjør livet verdt å leve og lar oss begripe hvor veien skal gå videre. Et av Faldbakkens svar er romanen The Hills (2016), hvor han setter scenen for en undersøkelse av motsetningene mellom vår tids rastløse impulser og dannelse og tradisjoner. Men er det nok å vise hvor blindpunktene befinner seg? Han avdekker svakhetene i et verdimessig landskap – eller kanskje heller friksjonsflaten mellom verdibærende kulturer – som jo er en begynnelse. Men hvor går veien videre?

Noen ganger kan det være både nyttig og lærerikt å se bakover for å hente inspirasjon og alternative modeller til dem som dominerer i dag. Dette landskapet er noe av bakgrunnen for arbeidet mitt med boka Kunsten og livet: en bruksanvisning (Flamme Forlag, 2019) som nettopp er utkommet. Den handler om hvordan å se og oppleve kunst kan lære oss å trene på å tilegne oss gode karakteregenskaper (dyder). Her bruker jeg dydsetikkens, særlig Aristoteles’, forståelseshorisont for å undersøke hvordan vi kan betrakte kunsten som et erkjennelsesmiddel og ikke bare kulturhistoriske viktige gjenstander eller en form for rekreasjon. Verdier er essensielle også her, for skal vi se hvorfor kunst er viktig, må vi også tenke grundig gjennom hva dens verdi består i for oss. Jeg skal ikke komme min egen bok i forkjøpet i denne artikkelen, dog, så her vil jeg heller fordype meg i et sidespor.

Da jeg jobbet med boka leste jeg nemlig også om kardinaldydenes motpol, de som ofte kalles dødssynder. Jeg undret meg over om ikke disse var uttrykk for en viten om mennesket vi, i vår sekulære tid, lett overser eller rett og slett er blinde for. Det er som regel syv av dem: hovmod (superbia), grådighet (avaritia), begjær (luxuria), misunnelse (invidia), fråtseri (gula), vrede (ira) og latskap (acedia). Historisk har disse begrepene blitt brukt pedagogisk og oppdragende på en måte som enten er eller nærmer seg det undertrykkende, og har vært forbundet dannelsesidealer som har opprettholdt uheldige maktregimer. Men kan vi ikke i dag likevel finne noe annet i disse termene og den kunstneriske tradisjonen som er knyttet til dem?

Jeg er ikke opptatt av synd, eller den religiøse konteksten de dukker opp i, og foretrekker derfor å droppe ordet «dødssynder» til fordel for det mindre skjebnesvangre og i denne sammenhengen mer presise «karakterbrister.» Det som opptar meg med dem, er hvorvidt de kan betraktes som førmoderne diagnostiseringssystem som kan kaste lys over de kategoriene vi forstår vår samtid gjennom i dag. Historien er jo ikke nødvendigvis en rettlinjet bevegelse hvor det som har skjedd for alltid er glemt; tvert imot kan samtidens horisont testes ut ved å invitere elementer fra fjerne tider tilbake.

Denne interessen førte til det vi, med den franske filosofen Michel Foucault, kunne kalle et kunnskapsarkeologisk eksperiment, som jeg skal forfølge i et knippe artikler for Periskop. Hva skjer når vi henter frem visuelle fragmenter fra en fortid som er så forskjellig fra vår? Hvilke innsikter kan vi få ved å se på kunstverk som er laget i en tid hvor de syv dødssynder var gangbar mynt? Kan vi finne nye måter å se på gjennom slike kulturhistoriske montasjer mellom da og nå?

Jeg skal begynne med karakterbristen acedia, som gjerne oversettes med «latskap».

Bilder av latskap

Kjenner du følelsen av giddesløshet som kommer snikende utpå dagen? Denne impulsen som egentlig er en ikke-impuls, hvor du ikke bryr deg om noe og helst bare vil vegetere på sofaen? Hvor du ikke egentlig ikke egentlig bryr deg om noe og sinnet går i slumremodus? Dette vil kanskje beskrives som latskap i våre dagers terminologi. Men i tidligere tider – for eksempel i et kloster i middelalderen – kunne denne fornemmelsen beskrives som en av de syv dødssyndene, nemlig acedia.

Kan vi lære noe om denne sløvheten slik den er portrettert i kunsten og gjennom det vår egen tids acedia?

Se på Pieter Breughel den eldres skisse av acedia fra serien De syv dødssynder (1556-1558); her ligger en person og sover midt i de mest vanvittige opptrinn.

I likhet med kunstnerens mange andre verker er det fantasifulle og grusomme kombinert med en særegen oppfinnsomhet – med det resultat at den kjente verden mister sine vanlige holdepunkter. Vi vet ingenting om denne verden som befolkes av bisarre hendelser og forunderlige vesener. Den sovende personen er det eneste elementet vi kjenner oss tydelig igjen i.

Breughels fantasiverden sprang ut fra middelalderens og renessansens forestillingsunivers, men bildet kan også være et interessant trollspeil for hvor vi befinner oss. For er ikke også vår tid preget av en oppløsning av holdepunkter? Er ikke også virkeligheten vi lever i slik at – som Faldbakken nevnte – det som tidligere var høyre nå er venstre og det som en gang var avantgardens motpol kanskje er det sted hvor opprøret og motstanden nå må forankres?

Når jeg studerer Breughels forunderlige acedia-portrett er det friksjonen mellom den sovende kvinnen og de myldrende omgivelsene, som for enhver bør signalisere fare og handling, et bilde på hvor absurd det er å bare slumre seg gjennom kaotiske tider. Er vi våkne vil vi faktisk legge merke til alt det vanvittige som finner sted rundt oss og uvegerlig ta innover oss hvor avgjørende det er å finne ut hva som skjer og hvordan vi skal orientere oss. Den sovende kvinnen blir speilet vi ser vårt ansikt i, med et uttalt kaos som akkompagnement: Kaoset blir det refleksive element, det som maner oss til å tenke over søvnens forbindelse med konteksten. Hvor ofte har ikke også vi kjent ettermiddagsdemonens sløvende effekt sige innover oss utpå ettermiddagen? Hvor mange ganger har ikke vi også bare hatt lyst til å skyve fra oss det vi skal gjøre – det vi er forpliktet til, det vi egentlig ønsker oss – og i stedet slumre vekk ettermiddagen på sofaen eller la sette hjernen i hvilemodus foran en eller annen intetsigende TV-serie? Noen ganger går dager og uker, hvor vi bare gjør det mest nødvendige for å opprettholde et minimum av hverdag.

Breughels portrett er særlig velegnet for å kickstarte motimpulser til sløvheten – ikke bare for voksne, men for barn og unge også. Foran et bilde som dette, som ikke forsøker å begrense seg, kan vi både la vår egen fantasi og fortolkningsevne myldre sammen med barnas, samtidig som den sovende kvinnen blir fortolkningens moralske sentrum og anker. Bildet er en fortelling om engasjement versus likegyldighet og hvordan møtet mellom disse leder til en naturlig anmodning: handling. Hva ville jeg gjort i denne situasjonen, kan man så spørre, for så følge opp med «Hva er det i omgivelsene til kvinnen som minner om vår tid?».

Ondskapens mangfold

Moralske diskusjoner er avgjørende i en tid hvor ting er i oppløsning, men slike samtaler kan gjerne stivne i moralisme eller på forhånd gitte svar. Kunsten kan myke opp stivheten, sette fart på tanken, utvide horisonten. Kunstverk er tankerom som anspores av undring og av spørsmål og må naturligvis ikke betraktes med en moralsk holdning; kunsten må aldri la seg redusere til slike lærestykker.

Likevel mener jeg det er mye å hente av et slikt blikk på kunsten. Barn trenger fortellinger for å forstå seg selv, mer enn de trenger begreper; de trenger bilder av hvordan mennesker føler seg, som ikke bare er diagnosesystemer, men visuelt forankret. Gjennom fantasien kan man speile seg selv med en vid horisont, leke seg på en måte som kanskje gjør det lettere å finne ut hvem man er i en gitt situasjon. Å speile hvordan vi føler oss i en historie i et bilde kan føre til gjenkjennelse – «det er sånn jeg har det!» – og når vi får speile oss i noe som er visuelt rikt, er det større sjanse for at vi får grep om nyansene i hvordan vi selv har det også.

Om vi tar et helt annet eksempel fra vår egen tid er Lise Bjørne Linnerts Cruelty has a human heart (2015) interessant. Tekstilverket, som blant annet har blitt vist i Oslo Domkirke, består av 83 sitater fra forfattere, filosofer, politikere og diktatorer. Tekstene, som alle er brodert på tøylapper, kan leses fra høyre mot venstre, ovenfra– ned, eller hvilken vei betrakteren måtte ønske det.

Felles for dem alle er at de er utsagn som, direkte eller indirekte, handler om ondskap. I den grad det finnes et moralsk sentrum i verket er det Tzetan Todorovs sentenser fra boken om Holocaust, Facing the extreme, som jeg tidligere har bemerket i en anmeldelse av verket (Aftenposten, 15.6.15): «En som ikke ser noen likhet mellom seg selv og sin fiende, som tror at all ondskapen er i den andre og ingenting i ham selv, er tragisk bestemt til å ligne på sin fiende. Men en, som ved å gjenkjenne det onde i seg selv, oppdager at han er som fienden, er virkelig forskjellig. Ved å nekte å se likheten forsterker vi den; ved å vedkjenne oss den forminsker vi den.»

Linnerts skiller likevel ikke eksplisitt mellom moralsk gode og dårlige utsagn. Disse distinksjonene overlater hun til betrakteren å finne ut av selv. Som i Breughels bilde er det riktignok en bred horisont som pensles ut, men det er intet slumrende subjekt inkludert i selve verket som vi kan speile oss i. Linnerts verk fører, som mye annen kunst, sammen forskjellige verdier uten å ta eksplisitt stilling til dem. Kollasjen av likestilte tekstutsnitt utgjør en moralsk horisont som plasserer den som ser i sentrum for verkets fortelling. Her flyttes ansvaret noen skritt nærmere betrakteren, for det er ikke bare sløvheten som sådan som er temaet, men hvilken retning og hvilke verdier oppvåkningen beveger seg i. For hvilke utsagn er det som resonnerer med deg? Og hvorfor? Foran Linnerts verk vil man måtte flette sammen utsagn som ikke bare vitner om andres tanker om ondskap, men som speiler hva man selv tenker om saken.

Dermed, kunne vi si, er det vår dømmekraft og evne til å strukturere utsagnene meningsfylt som avgjør hvorvidt vi våkner opp fra en moralsk slumretilstand eller om vi avviser valget og forblir i acedia.

Rikt arkiv

Det ligger et enormt rikt materiale i dødssyndenes forestillingsverden. Det handler ikke om at vi skal hengi oss til utdaterte ideer om frelse, men at vi bør høste godene av den visuelle kulturen og den rike tradisjonen denne tankeverdenen byr på. Dødssyndene er forestillingsverdener som har akkumulert et stort sett av både historisk billedmateriale og kulturelle praksiser. Det vil være et stort tap å ikke benytte seg av dem. Gjennom å ta innover oss de elementene som resonnerer med oss og verdiene som følger i deres kjølvann kan vi overskride samtidens verditap og den repressive toleransen Marcuse snakket om.

Med den sovende konen i Breughels bilde eller Linnerts montasje av utsagn om ondskap får den kognitive og menneskelige sløvheten kjøtt på beina. Vår evne til moralsk refleksjon forbindes med evnen til å ta vare på oss selv, både som individer og som kollektiv, i et rom vi kan betrakte og snakke om med både voksne og barn. Dessuten blir vi oppmerksomme på at det er vårt ansvar å styre den verdimessige reorienteringen vi trenger – det er vi som individer og samfunn som har ansvar for å ikke henfalle til sløvhet. Det gjelder store som små.