Kategorirevolusjon

Per Dybvigs pussige Jegeren eksperimenterer med hvem som er jeger og hvem som er bytte. Dyr og menneske har ikke direkte byttet plass, men inngår i et mer fleksibelt kretsløp av roller og identiteter, hvor vante og vanligvis sikre virkelighetsmarkører har seget ut og fortsatt sin ferd i nye, og for oss ukjente, retninger. Jegeren er også et sjangeroppløsende og -skjerpende døme på hvor upresise og utilstrekkelige kategorier som «barnebok» eller «voksenbok» er – for er det ikke et element av både barnets og den voksnes verden i enhver bok, ethvert kunstprodukt?

De fleste kreaturene i Jegeren kan minne om smågnagere, men har også anstrøk av mange andre dyr i seg. De små dyrene har gevirlignende former som kan stamme fra en hjort eller en elg, men kan også oppvise insektlignende følehorn. Slik er det ingen som har stabil kroppsidentitet. Om vi ser nærmere på en av de mest slående tegningene, er det åpenbart at vi har med et dyr å gjøre, antagelig en kanin. Men det som virkelig gjør bildet brysomt, er kombinasjonen mellom dyret og elementene som inngår i det. Ut av kaninkroppen, uten åpenbare tegn på vold eller smerte, vokser nemlig trebiter som ser behandlede ut: Planker eller lister, ser det ut til, altså en form for byggematerialer vi ikke forbinder med naturens eller dyrenes kroppslighet. Vi har, kunne vi si, med en biologisk, transevolusjonær montasje å gjøre, hvor sammengroingen av elementer aldri forklares gjennom bokas fortelling. Det er dette som er det mest urovekkende, og interessante, med Dybvigs bokprosjekt: at det viser noe ukjent uten å skjule eller forklare det. Dette er en organisert fremmedhet – en verden som følger andre regler enn de verdener vi kjenner.

Dybvig skriver seg inn i en lang tradisjon som strekker seg tilbake til OvidsMetamorfoser og Æsops fabler, men mangelen på moraliserende og allegoriserende trekk peker mer i retning av det siste århundrets fokus på det ubevisste sjelsliv og hybridformer som går på tvers av dyr og menneske. Tenk på Francis Bacons forvridde kjøttklumper av noen mennesker, godt på vei over i det animalske eller mineralske. Eller David Cronenbergs body-horror, hvor tanker og følelser ikke ligger skjult i kroppen, men materialiserer dem i nye organer eller arter som går på tvers av menneskelige genealogier. Eller tenk påAlice i eventyrland, for vi går ned i et hull i virkeligheten her, eller kanskje aller helst på den tsjekkiske animatøren Jan Svankmajers skrekkinngytende versjon av Carrols dypdykk i en ungpikes rite-de-passage-fantasier.

Når vi ser for oss disse billedstedene, med Dybvig, omstokkes ikke bare styrkeforholdene – i form av hvem som jaktes og hvem som jakter – men selve begrepsparet natur/kultur. Jegeren har i så måte et slektskap med En husfars bekymringer, en av Franz Kafkas mest fascinerende fortellinger. I denne lille beretningen stifter vi bekjentskap med Odradek, et vesen som befinner seg på et udefinert sted mellom teknisk redskap – hovedsakelig bordbiter og rester av noe mekanisk – og en slags form for liv:

«Det ser nærmest ut som en flat, stjerneformet trådspole, og faktisk later det også til å være trukket med tråd. Riktignok kan det bare dreie seg om avrevne, gamle, sammenknyttede, eller også sammenfiltrede trådstykker av høyst forskjellige slag og farver. Men det er ikke bare en spole, for fra midten av stjernen stikker det ut en liten tverrstokk, og på denne sitter det i rett vinkel nok en tverrstokk. Ved hjelp av denne siste stokken på den ene siden, og en av stjernens takker på den andre, kan det hele stå oppreist liksom på to bein.»

Hvordan skal dette kreaturet gripes an? Slavoj Zizek foreslår at Odradek er rester av helheter vi omgir oss med – deler som ikke lenger fungerer eller, like gjerne, livsformer vi enten ikke bryr oss om eller som ikke har noen nytte for oss og som dermed faller utenfor vår horisont og derfor muligens fremstår som kryptiske og fremmede. Kan ikke, hevder den slovenske filosofen, dette restproduktets karakter av å være ubegripelige fragmenter forstås som en invitasjon til å fullendes gjennom leseren, både i estetisk og etisk forstand? Er det kanskje slik at det fragmentariske og underlige ved tingesten fortoner seg så ukjent fordi vi ikke tar rollen som fortolkende vesener alvorlig nok? Innfallsvinkelen er interessant, for det å vise frem verden i sitt enorme mangfold, uten å inkludere noen pedagogisk oppskrift eller en umiddelbart begripelig helhet, kan nettopp føre til det motsatte av den bekymringen husfaren hjemsøkes av – omsorg.

Kunne vi ikke også forfølge en slik tanke i vår lesning av Dybvigs bok? At det ukjente ikke er skremmende og primært ubehagelig – selv om det også er det – men en virkelighet vi kan lære noe av i dens fremmedhet? Vi kunne kalle det fremmede hos Dybvig for en pedagogisk situasjon, fordi det i sin motstand vrir om på vår evne til å begripe hva det er, og dermed tvinger oss til å gjenoppfinne måten å fortelle om etablerte kategorier på. Det ligger en potensiell omsorg for både følelser og fornuft i formuttrykket Dybvig dyrker, for det fremmede er det som skal lokke frem det største potensial i oss, ikke få oss til å trekke oss tilbake, redde, i hvert vårt skall. Om vi tillater oss å tenke over hvilke kategorier som er åpenbare og ikke, vil distinksjonene fremtre med desto større klarhet når vi forteller dem selv fra grunnen av – for hverandre, enten det nå er voksne eller barn.