Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kierulf-søstrene på Kode: Hvem du er

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 15. november 2022

HVOR
Kode, Bergen

I en verden av press, «5 am morning routines» og søken etter det perfekte , tilbyr Kierulf-søstrene unge i dag å ta ett steg til siden.

↑ Annette Kierulf: Bjørka og løa, 2022. Foto: Dag Fosse/ KODE

Hva søker blikket?

Går det mot elven der den svinger under broen, til steingjerdet lødd i en uryddig linje, til bladverket som henger tungt over landskapet, eller til kontrastene, det at landskapet står fremfor deg som et mønster, nesten, det grafiske i det. Eller, om du kommer nærmere, de sorte rissene i det hvite, de små flikene av overlapp i puslespilldelene som utgjør motivet, eller, der; et hus. Eller glir blikket ned mot hendene, mot skjermen, det blå lyset, bildene som flakker over den: kropper, trening, suksess, en hel verden av folk som er penere, flinkere og mer interessante enn deg selv.

De vestlandsbaserte søstrene Annette Kierulf (f.1964) og Caroline Kierulf (f.1968) har i disse dager samlet sine verk på KODE 2, i den største museumsutstillingen deres hittil. Begge er kunstnere basert i og med tilknytning til Bergen, begge jobber med tresnitt og linoleumstrykk, og begge behandler omgivelsene rundt seg med et bevisst feministisk utgangspunkt. Men i denne utstillingen er det forskjellene i uttrykket deres de søker å tydeliggjøre.

Utstilling med søstrene Caroline og Annette Kierulf kan oppleves på Kode 2 i Bergen. Foto: Dag Fosse

Det kan finnes en trøst i det å se seg selv i historiens kvinner, fordi ens egne problemer blir kollektive, og en del av et historisk fellesskap

Å skape en verden på KODE


  • Utstillingen «Å skape en verden» av Caroline og Annette Kierulf på KODE 2 i Bergen frem til 22. januar 2023.Utstillingen teller over 80 tresnitt hvorav en stor andel er helt nye arbeider.
  • Til utstillingen følger en audioguide som leder vei inn i bildene.
  • Tresnitt var det første massemediet i Europa, og ble brukt til å lage flygeblad og plakater for å spre nyheter og satire.

Caroline Kierulf: Hvile, 2021. Tresnitt. Foto: Dag Fosse/ KODE

Fortiden i nåtiden

Carolines verk, som tar utgangspunkt i kvinnemagasiner på 40- og 50-tallet, synliggjør og ironiserer over den forventede kvinnerollen på denne tiden, hvor det lykkelige livet som husmor handlet om å manøvrere mellom det å holde hus og hjem, ta seg godt ut, ha evnen til å hvile og unngå å kjede seg.

Caroline spør seg om vi kan se vår egen virkelighet klarere ved å speile oss i ting fra fortiden. Mange unge vil trolig kunne kjenne seg igjen i en verden hvor et press om å passe inn i idealer som dem Caroline fremstiller, er hverdagskost. Der plettfrie kropper, suksess og «5 am morning routines» ruller over netthinnen seks timer hver dag, samtidig som de unge skal bale med press fra alle kanter, angst og depresjoner – og smile pent til mobilkameraet.

Det kan finnes en trøst i det å se seg selv i historiens kvinner, fordi ens egne problemer blir kollektive, og en del av et historisk fellesskap. Du er ikke alene om å skulle hanskes med mediestrømmens konstruerte båser for hvem du er og kan være. Og hva kan man innse av å oppleve sine egne problemer plassert i fortiden? Og av å skjønne at det ikke har blitt noe særlig enklere å bale med forventninger?

Kanskje at løsningen kan være å ta et steg til siden.

Caroline Kierulf: Globoid, 2022. Tresnitt og linosnitt. Foto: Dag Fosse/ KODE

Caroline spør seg om vi kan se vår egen virkelighet klarere ved å speile oss i ting fra fortiden

Caroline Kierulf: Foran vindu, 2022. Foto: Dag Fosse/KODE

Du er ikke alene om å skulle hanskes med mediestrømmens konstruerte båser for hvem du er og kan være

Landskap å lande i

Derfor er det så fint at man i flere av Annettes verk blir tilbudt nettopp dette – et skritt til siden og en alternativ måte å betrakte verden på.

I et av utstillingens rom på KODE 2 henger ulike landskapsbilder mot hverandre. Caroline holder øye med landskapet inne, hvor sengen er redd, tallerkenene står ryddig på tallerkenhyllen og sitronene ligger på skjærebrettet. Annette søker landskapet ute. Hun overvåker nøysomt dets skrifter mens året går og været og lyset forandrer seg, mens en katt tusler forbi og fugler flyr over myren.

Der hvor Carolines innelandskap er statisk og forutsigbart, er Annettes utelandskap i stadig endring. I dette hviler noe håpefullt. Noe fint kan komme til å hende. Og her er en retning: I kraft av ditt unike blikk har du noe eget, et feste i noe mer solid enn flakkende bilder; i deg selv.

Å la de unge få en sjanse til å oppdage dette er en gave. Det å innse at man har et unikt blikk på omgivelsene fra ens eget ståsted, her og nå, og på bakgrunn av ens egne erfaringer, kan åpne for en tro på at man kan ha noe å bidra med – i kraft av å være en selv. Med tiden kan dette få en til å fremme det særegne, heller enn sjablongaktige.

I møte med disse ulike formene for landskapsbilder i denne delen av utstillingen, står man som publikum fri til å gå til verkene fra flere kanter. Her kan man se kontraster, metaforer, noe i seg selv, noe i noen andre. Her er det rom for å tenke og reflektere.

Derfor er det så fint at man i flere av Annettes verk blir tilbudt nettopp dette – et skritt til siden og en alternativ måte å betrakte verden på

Annette Kierulf: Boliggjeld er dagens rock n' roll, 2008/2010. Tresnitt. Foto: Dag Fosse/KODE Kunstmuseer og komponisthjem

Å la de unge få en sjanse til å oppdage dette er en gave

Kode på KODE

Imidlertid er det ikke plass til den samme formen for erkjennelse i resten av utstillingen.

De mer plakataktige arbeidene, hvor tekst og motiv skaper utsagn som synliggjør og ironiserer over kvinnerollen på 40- og 50-tallet, økonomi og maktstrukturer, er tidvis gøyale, og har sitt anstrøk av alvor.

I møte med disse verkene kan man trekke en linje fra tresnittet som det første massemediet i Europa, til mediet hvor disse formene for uttrykk og samfunnskommentering har sin pendant i dag; i digitale flatenes memes. Det er en bevegelse fra et langsommelig håndverk hvor alle deler i bildet er skåret ut for hånd og puslet sammen igjen, hvor treet som blir brukt som emne har tatt form gjennom flere år med røttene i jorden, til hastig sammenraskede og heldigitale tekst til bilder.

Som memesene er disse verkene poppede, og kunne fungert som masseproduserte plakater i tresnittets tradisjon, til salg i en interiørbutikk, men som enkeltstående verk på museum, opplever jeg at de ikke har nok tyngde. Det som virker sterkest her er følelsen av at man er satt til å løse en kode – til å forstå hva teksten betyr i forhold til sitt motiv – mer enn at man har plass til å la verket skape klanger i en som publikum. I møte med disse bildene hindrer teksten en å finne hvile i dem og selv tenke i og utover dem.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Caroline Kierulf: Finansmarkedene frøs til is, 2012. Tresnitt. Foto: Dag Fosse/KODE Kunstmuseer og komponisthjem.

Utstillingsrom til Kierulf-søstrenes verk. Foto: Dag Fosse

En egen verden

Til utstillingen følger en audioguide som leder veien inn i bildene på en forbilledlig måte. Den senker terskelen for nye publikummere, og tar utgangspunkt i det vi alle kan se, før stemmen siden forklarer metode og kunstteori, og setter verkene i kontekst til andre kunstnere og kunsthistorien. Her er også en kort film som fokuserer på Kierulf-søstrenes metode, og som lar oss møte kunstnerne.

Bildene i Kierulf-søstrenes utstilling på KODE er fargesterke, tidvis lysende, som de røde detaljene i Annettes verk. De byr på interessevekkende grafiske elementer, som sender tankene til annet håndverk, som strikk, vev og broderi.

Formspråket er inspirerende, og på sitt beste vil gjengivelsen av naturen og de grafiske elementene kunne gi dagens unge en lyst til å løfte blikket og legge merke til det de betrakter akkurat nå, akkurat her, med feste i seg selv, og kanskje, i neste omgang, gi dem lyst til å sette form på sin egen verden.

Periskop informerer: Periskops redaktør Siri Breistein er involvert i et kunstformidlingstiltak ved Kode, rettet mot mennesker med demens.

Det som virker sterkest her er følelsen av at man er satt til å løse en kode – til å forstå hva teksten betyr i forhold til sitt motiv – mer enn at man har plass til å la verket skape klanger i en som publikum

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · ·