Kropp og rytmikk

En formiddag preget av slaps og gråvær har Lysheim barneskole i Skoppum i Horten kommune fått besøk av Body Rhythm Factory. Et prosjekt fra København som turnerer skoler i Vestfold denne vinteren i regi av DKS.

Prosjektet ble startet av pianist Rune Thorsteinsson og Peter Stavrum i 2008. Peter Stavrum har bakgrunn fra det verdenskjente musikkshowet STOMP, som han har opptrådt med på teaterscener i bl.a. London og Paris. Herifra har han tatt med seg erfaringer og ideer inn i Body Rhythm Factory, som er et mer nedstrippet trio-opplegg. Tredje medlem i trioen er Malene Brask. Sammen har de turnert en rekke land og holdt forestillinger på skoler, teatre og konsertscener.

Fra gata til teater

Etter en kort presentasjon fra en elevrepresentant er forestillingen i gang. De tre utøverne finner seg til rette ved hvert sitt bord fulle av fargede plastrør og bjeller, foran barna som har satt seg på benker og gulv i den lille gymsalen. De starter med et stykke musikk basert på klangen av de forskjellige plastrørene. Disse har blitt kuttet i forskjellige lengder og dermed blitt stemt, slik at de kan brukes melodisk på samme måte som man bruker en marimba eller et klokkespill. Rytmen og klangen rørene lager blir slått fram og tilbake mellom de tre utøverne. Det er en fin og visuell start som skaper oppmerksomhet hos elevene. Allerede her merker man at dette dreier seg like mye om den visuelle framstillingen som om musikken som skal framføres.

Alle de tre utøverne er multiinstrumentalister. De har et stort utvalg perkusjonsinstrumenter, treblås, tangentinstrumenter og elektronikk fordelt mellom seg, og de beveger seg kompetent mellom instrumentene. Vekselsvis bidrar de med å akkompagnere og å være solist. Alle tre viser god kunnskap innen rytmisk musikk, og stikkordet for det hele er groove. Alt dreier seg om bevegelse og rytme. Prosjektet ønsker å engasjere tilskueren ved å vise at musikk kan oppstå like mye av å ta i bruk kroppen og hverdagsobjekter som å ty til mer tradisjonelle instrumenter. Dette ligner det som skjer i land der vanlige instrumenter er kostbare og folk har måtte improvisere med alternative løsninger.

Resirkulerbart

Det meste kan fungere som instrumenter, brukt på rett måte. I deler av Latin-Amerika, Afrika og India er det vanlig med instrumenter fra ‘gata’ som kan være laget av f.eks. skrapmetall, bøtter og trevirke, og som fungerer som en type «søppel-perkusjon». Disse kan representere et tillegg, eller alternativer til vanlige perkusjonsinstrumenter. Mange perkusjonsinstrumenter har sitt utgangspunkt i en lignende type hverdagsobjekter. Disse instrumentene har med årene blitt raffinert til et eget objekt med en klar musikalsk avgrensning. Dette forekommer ikke bare blant utøvere i den tredje verden – bruken har for lengst etablert seg kommersielt på verdensbasis, og har lenge vært en del av middelklassens forbruksvarer. For eksempel har Cajon, en resonnerende trekasse man sitter på og spiller på med hendene, sitt opphav i peruansk slavekultur. Den stammer fra da slavene måtte bruke fraktkasser til instrumenter, men brukes nå som rytmeinstrument i alt fra irsk folkemusikk og flamenco til populærmusikk.

I vesten har trommesirkler og perkusjonsgrupper eksistert siden det for alvor ankom med alternativkulturen tidlig på 1990-tallet. Eksotiske instrumenter har gradvis blitt mer etablerte utenfor sitt lokale område. Instrumentene har gått fra å være en lokal bruksvare og ofte håndlaget, til å være instrumenter som produseres i et større omfang for bruk innen en rekke stilarter verden over. I Body Rhythm Factory har aspekter fra denne type musikalsk gatekultur blitt resirkulert inn i en showframstilling.

Bøtter og spann

Det meste av musikken som framføres er korte komposisjoner, og den melodiske delen er sterkt preget av en lag på lag-komposisjonsform. Dette er en teknikk som tar utgangspunkt i et tema på ett instrument, og så bygges flere variasjoner av temaet opp lagvis rundt grunntemaet. Sjelden beveger man seg bort fra grunntemaet eller bryter med det helt. Disse temaene er vevd inn i all rytmikken, og den melodiske føringen ligger i et grenseland mellom soft jazz og pop. Denne måten å bygge opp en komposisjon på kan fort gi et preg av å være statisk. Det melodiske gir på den måten et inntrykk av å være ornamentikk, sett mot alt fokuset på rytmikken. Men dette er også mer et show med vekt på rytmikk og lekenhet enn på å være en ren konsert.

Avslutningen består av et nummer de tre utfører med hver sin metallbøtte. Denne slippes i gulvet, slåes og trommes på, sparkes bortover gulvet og brukes som eneste instrument. Nummeret er kanskje best til å illustrere den litt ambivalente symbiosen mellom showformen og det å framføre musikk.

Til å ha en teatralsk form over forestillingen, kunne framførelsen godt ha klart å kommunisere mer direkte med barna. Barna var litt på sidelinjen, og en merket at oppmerksomheten fort kunne drive bort. Kun mot slutten ble distansen mindre og barna mer engasjert. Noe som engasjerte barna veldig var et nummer der Stavrum alene brukte kroppen som instrument. Ved rytmisk å slå, knipse, klappe og stompe med bena skapte han liv, og fikk fram en fin entusiasme i barna.

Trim for yngre

Prosjekter som Body Rhythm Factory tar til orde for å bruke kroppen fysisk. I en tid da barn og ungdom i økende grad sliter med effekten av stillstand og for liten fysisk aktivitet, kan opplevelser som denne skoleforestillingen forhåpentligvis være inspirerende. Å bruke hele kroppen som utgangspunkt for å lære rytmisk teori er et godt virkemiddel. En liten oppfordring til barneskolepedagoger og gym- og musikklærere; slå dere sammen og tilrettelegg et pedagogisk opplegg for gymsalorkestre der det jobbes tverrfaglig med kropp og rytmikk for gleden, musikken og helsas skyld.