Kunst som medisin på Haukeland sykehus

Når du befinner deg på et sykehus er du nesten alltid enten syk selv eller pårørende til noen som er det. Sykehus er derfor bygg du neppe oppsøker om du ikke er i form – med mindre du jobber der eller, som i mitt tilfelle, er kritiker som valfarter for å skrive om kunstverk.

Dette utgangspunktet – at de færreste drar hit med mindre de er syke – legger premisser for enhver kunst som måtte plasseres i et sykehus. For på én eller annen måte må kunsten forholde seg til ubehaget forbundet med å være syk, som jo kan være forbigående og helt ufarlig, eller potensielt dødelig og forbundet med ulidelige smerter. Kunsten bør, om den skal fungere optimalt på et slikt sted, svare godt eller resonnere meningsfylt på den tilstanden de besøkende befinner seg i. Dette er kanskje et urimelig krav, men kan vanskelig omgås om kunsten skal tjene det lindrende formål stedet peker ut for den.

Mange har en tendens til å henge seg opp i kunstens autonomi, at den ikke skal tjene noen bestemt funksjon, men her er det heteronomien som – i det minste for min del – blir toneangivende.

Kunst som medisin

Jeg er på Haukeland sentralsykehus. Jeg grunner over denne pussige situasjonen mens jeg leter etter kunsten jeg skal skrive om i sykehusets korridorer.

Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før, det er da åpenbart? Dersom kunst på Haukeland skal svare på, og kanskje også lindre, en sykdomstilstand – vil den ikke da kunne betraktes som en slags medisin? Eller i det minste et middel som allierer seg med de legende kreftene et sykehus ellers er utstyrt med? En slik tanke virker umiddelbart fjern, men den appellerer mer og mer til meg etterhvert som jeg tenker over den.

Ideen gir begrepet om «stedsspesifikk» kunst en terapeutisk dreining jeg generelt har sans for. Kunsten på et sykehus kan ikke vurderes etter estetiske kriterier alene, men også etiske, tenker jeg, for en naturlig del av kunstens lindrende effekt på Haukeland har med en forestilling om hva et godt liv skal være.

Å skyve på undringen

Sykdom og kunst kan gripe inn i hverandre, men det krever at vi er oppmerksomme på at sykdom kan påvirke hvor mottagelige vi er for estetiske former. Sykdommen er noe fremmed som tar bolig i oss, mot vår vilje, noe vi kanskje ikke forstår. En slik erfaring av dette fremmede vil kunne overdøve den rasjonelle forståelsen og ikke minst lysten på estetisk erfaring.

Mens jeg tenker på sykdommens justering av hvordan vi opplever kroppene våre, kommer jeg til Mari Røysamb og Ole Rósens verk Perler. Det glimter fra dem der de ligger i grusen mellom to avdelinger, i en zen-aktig hage, som mantraer smidd i jern. Disse speilblanke verkene kan umiddelbart minne om forminskede versjoner av den indiske kunstneren Anish Kapoors karakteristiske metallkuler, som utsmykker offentlige rom over hele verden. Men det sublime og storslagne hos Kapoor skyves her til side gjennom formatet og plasseringen i det velgjørende, intime hagelandskapet.

Likevel kan jeg ikke la være å tenke på kulene som allierte med sykdommen. Kulene ligger der ute som forvokste svulster eller overdimensjonerte bakterier og forteller om en tid da det fremmede er ute av kroppen – enten ved å ha blitt drevet ut gjennom en antibiotikakur eller rett og slett hentet ut med skalpeller og gripetenger på operasjonsbordet. Dette er, innser jeg, en idiosynkratisk betraktning av disse kunstverkene. Men jeg klarer ikke å slutte å tenke på dem som en slags foregripelse av helbredelse, når det fremmede vi lurte på hva var, ikke lenger befinner seg i kroppen, men har tatt bolig i verden igjen. Ikke lenger som opphav til smerte, men heller som kilde til undring og fascinasjon.

Indre og ytre gåter

Anne Knutsdatter Wille Barn som helter – helter som barn går mer konkret til verks når det gjelder å dyrke fantasiens oppmykning av våre fysiske omgivelser. Tegningene, som minner sterkt om barnetegninger, er integrert i glassveggene rundt omkring i barneavdelingen. De markerer i arkitekturen overgangen mellom inne og ute, og dermed indirekte sykdom og friskhet: de skaper overgangsformer som utvider forestillingen om sykehuset som åsted for sykdom. I et av bildene ser jeg små krusninger, som kan være alt fra bølgeskvulp, til tenner eller tarmtotter. I en annen tegning myldrer det av runde former mot en rød bakgrunn. Det kan være blodlegemer jeg ser – eller er det maneter eller skyer i ferd med å oppløse seg mot en rødmende solnedgang?

I Knutsdatter Willes verk blandes kroppens indre med havets dyp eller drivende skylag, og skaper et mangetydig visuelt rom som åpner for fabulering. Ja, om vi drømmer oss bort i dem, kan de legge et press på den rollen vi plasseres i når vi går over sykehusterskelen med sykdommen i kroppen. Det fine med disse tegningene er at skaper et rom hvor fantasien ikke må vike plass for den høyst konkrete sykdommen. En annen verden er mulig – selv når du er syk, på sykehuset.

Taktile berøringsskjermer

Det flotteste verket på barne– og ungdomssykehuset på Haukeland er Miriam Sleeman og Thomas Sloans Colour Clouds. Dette er skyformasjoner på veggen som skifter farge og «lever» når vi lar hendene skli langs overflaten. Det er altså snakk om en slags berøringsskjerm, men til forskjell fra Ipad-er og datamaskiner med sine harde, blanke, overflater, er disse «skyene» knudrete og tredimensjonalt geometriske, på grensen til det organiske eller det krystallinske.

De er kanskje stiliserte skyer, men de kan også se ut som forstørrede fremstillinger av hudens overflate med sine biologiske trekanter og kvadrater. Slik sett er de også et abstrakt nærbilde av den levende kroppen. Den håndgripelige overflaten er herlig fri for spillverdens masete tempo og underholdningsdrevne fokuspunkter.

Colour Clouds er en slags anti-Pokémon, anti-skjermspill, i det at de inviterer til å ta inn hele flaten og ikke lete etter bestemte punkter som akkumuleres i poeng eller likes. Jeg liker godt denne dyrkingen av undringen som åpen og ikke på forhånd definert eller styrt mot spesifikke momenter. De som berører verket får samtidig vekket en sensitivitet for andre flater og erfaringer og oppfordrer oss til å tenke større og bedre. Det står i stor kontrast til spill og sosiale medier hvor nysgjerrighet og fascinasjon umiddelbart kanaliseres inn i et strengt regissert system.

Nok en gang er det snakk om former som appellerer til å leke med etablerte skiller, men denne gangen er det mellom himmel og kropp, sky og hud. Det blir spesielt virkningsfullt når sykehusets innside i så stor grad er knyttet til midlertidig frihetsberøvelse og hvor kroppen – huden – ofte defineres av legehender som leter etter sykdomstegn. Vi minnes om at solen skinner ute og himmelen er fylt av skyer, men at hender også er til for å stryke og vise omsorg, ikke bare for å diagnostisere eller kjenne etter plagens lokasjoner eller legemlige uttrykk.

Andre virkeligheter

Kunst som hjelper oss å tenke utover sykdommens innsnevrende perspektiv, kan gjøre både opphold og smerte lettere å håndtere. Og i denne sammenhengen er smertelindringen faktisk viktigere enn hva kunsten ellers måtte by på.

Om kunsten skal kunne klinge med i sykehuset som et helende sted, må den derfor møte denne utfordringen på et vis. Det er vel derfor jeg ikke får så mye ut av Petter Hepsøs bronseponnier Invers XI, Invers XII og Invers XIII. Det er fine verk, de er oppløftende, men tilfører ikke sammenhengen noe spesielt. Det samme gjelder Franz Widerbergs Rytterfrise ved badebassenget. Ida Carolyn Helland-Hansens Det var en gang fungerer bedre – det er en småmorsom retningsgiver i korridorene – men heller ikke dette verket gir meg noe spesielt i sykehussammenhengen.

Slik jeg ser det, bør kunst i en setting som denne bidra til å utvide ideen om hva et sykehus faktisk er. Selv om sykehuset huser syke kropper og de som skal gjøre dem friske igjen, er alle de andre aspektene ved virkeligheten med inn her også. De er bare vanskeligere å få øye på. Ved å minne om alt som gjør livet godt og verdt å leve, kan kunsten holde drømmene om det gode og friske livet levende, selv når vi er syke. På den måten kan kunsten på Haukeland, på sitt beste, supplere den konvensjonelle medisinen og være en påminnelse om at vi ikke defineres av verken tilstanden kroppen er i eller stedet vi befinner oss.