Kunstnerisk protestaksjon for rødlista fugler

Karin Augusta Nogva her vært praktiserende kunstner i over 20 år, og markert seg sterkt nasjonalt med både grafiske arbeid, performance og utsmykningsarbeider.

Nogvas verk tar ofte utgangspunkt i natur- og dyreliv. Ettersom hun har vokst opp på gård med utsikt mot havet, har naturvern, naturmangfold og miljø blitt sentrale temaer i hennes verk.

Samtidig har to studiereiser til Japan vært viktige for hennes kunstneriske virke. Gjennom møter med barn og unge, ønsker kunstneren å formidle både engasjerende samfunnsengasjement og en japansk ro.

Japonisme og norsk natur

I Nogvas grafiske arbeid benytter hun seg av materialer som papir, tekstil og tre. Dette er også materialer som hun kan utvikle til kunstverk i form av kulisser for å iscenesette narrativ for hennes performanceverk i et gallerirom. Mens hennes kunstneriske uttrykk bærer preg av «japonisme» – påvirkning fra japansk kunst, kultur og estetikk i den vestlige verden – har tematikken fokus på den norske naturen. Spesielt har fuglen fått en sentral plass i Nogvas kunstneriske virke.

I de siste årene har Nogva begynt å ta i bruk to av sine performanceverk, Te-rom – Eurasia og Fuglevokteren, som utgangspunkt for verksted for barn og unge. Hun har et DKS-tilbud, «Noriaki», hvor hun sammen med en musiker og forfatter besøker ungdomtrinn, som da kan oppleve performativ te-seremoni. I fjor holdt  hun et verksted med performativ del, Fugleskrik, på egenhånd for Aggregat Kunstnerfellesskap, Ålesund og MUNCH, Oslo.

Periskop har tatt turen til Kunstverket Galleri på kvadraturen i Oslo, som viser utstillingen «Fuglevokteren» av Nogva. Utstillingen gir en presentasjon av Nogvas grafiske produksjon med fokus på fuglemotiver og med referanser til flere av hennes performance med samme tittel som utstillingen.

Gjennom vårt besøk får vi se hvordan kunstneren viser fram performative verk, som både har vært vist performance og anvendt i arbeid med barn og unge. For hvordan viser man fram performance, som enkeltverk, i et gallerirom? Hva skjer med et performativt verk, når kunstneren aktivt inkluderer barn og unge som deltakere?

Fuglevokteren i aksjon

Det første en merker seg på i Kunstverket Galleri er Portvokter 1 og Portvokter II: to enorme fugler med kvinneansikter. Dette er to tresnitt som Karin Augusta Nogva utarbeidet for den aktuelle utstillingen. Disse to portvokterne er som statuene en ofte ser utenfor egyptiske pyramider, som har menneskehoder på løve- eller en fuglekropp. Mens det ene vesenet kan virke smilende og imøtekommende, som om det skulle ønske oss velkommen, er den andre mer sint eller lei seg i uttrykket. Siden jeg allerede kjenner til Nogvas kamp- og hjertesaker, vil jeg tro dette er opplevelsesspekteret hun opplever under performancen hennes, Fuglevokteren, som kan ansees som en kunstaksjon for naturvern.

Utstillingen på Kunstverket Galleri, Fuglevokteren, er også tittel på en av Nogvas performancer, som blant annet har blitt vist på Høstutstillingen 2021. Som Fuglevokteren inntrer Nogva en karakter i form av en hybrid av menneske og fugl. Hun er da ikledd i rødt fra topp til tå: med røde gummistøvler, rød bukse og en topp med ekstra lange armer. Ansiktet er gjemt bak en svart maske med røde øyne og langt rødt nebb, og på hodet bærer hun en høy rød kjeglehatt. Hun ser ut som et dystert apokalyptisk fuglevesen, som stråler av faresignaler.

En fulgevokters bevegelse

Under en slik performance vil ofte Nogva bevege seg sakte og rolig i sine omgivelser, som kan være både overlyssalene på Kunstnernes Hus så vel som Slottsparken utenfor kongehuset i Oslo. Når hun ankommer et mål, som kongens garder, vil hun lese opp Rødlista – en liste over utrydningstruede fuglearter. Her har hun skrevet opp en og en, fugl for hånd, på hver linje for å vise hvor fysisk lang en liste over 90 rødlista fugler kan se ut.

Slike stunts kan kunstneren finne på å gjøre spontant, når hun oppdager steder og samlinger hvor det blir foretatt avgjørelser som kan gå utover naturens økosystem. I slike tilfeller vil Fuglevokteren dukke opp med en nyskrevet og oppdatert rødliste, med formål om å verne om dyr- eller naturvelferden. I september 2021 ga hun en versjon av rødlista til daværende statsminister Erna Solberg, som en protest mot vindkraftutbygging. I februar 2022 overrakte hun også listen til statsminister Jonas Gahr Støre, som var i Brattvågen for Haramaskonferansen, hvor havrommet var på progammet. Kunstnerens intensjon med kunstprosjektet er folkeopplysning, men enda viktigere er det å understreke fuglenes tilstedeværelse inn mot dagens klima- og miljødebatt.

Vokteren over norsk fugleliv

For å gi performance mer plass i utstillingen på Kunstverket Galleri, kan en se video- eller fotodokumentasjon fra en tidligere performance. Nogva har med inspirasjon fra Fuglevokteren laget de ovennevnte tresnittene, Portvokter 1 og Portvokter II. Dermed kan de i denne sammenheng ansees som en sammensmelting av konseptet portvoktere og tittelen på performancen: Fuglevokter.

For meg fremstår dette som et bilde av Nogva selv, som på godt og vondt, prøver å vokte på de norske fuglenes liv. Under sine egne performance, har Nogva sannsynligvis opplevd begge deler: å både være den som er sint og skriker bak maska, men også gleden ved å fullføre en performance, hvor hun får lest opp alle fuglenavnene, og tilskuere blir stående og høre på.

Barn og fugleskrik

Med utgangspunkt i performancen Fuglevokteren, har Nogva også utformet en workshop bestående av verksted og performativ deltakelse for barn med tittelen «Fugleskrik». Konseptet ble utarbeidet for Munchmuseet i sammenheng med Mini Munch Festivalen i fjor høst. Workshopen introduserte de deltakende barna for rødlista, og tematikken rundt det å beskytte fuglearter som er i fare for å forsvinne for alltid. I tillegg ble barna kjente med performance som kunstform, ved å først ta del i å lage fuglemasker, som senere også ble deres kostyme.

Når en stiller barn spørsmålet: Hva er kunst? Så er det de tradisjonelle kunstformene, som maleri, tegning og skulptur det vanligste svarene jeg har pleid å få som kunstformidler. Jeg vil derfor anta at performance ikke er en kunstform, som barn får særlig kjennskap til gjennom skolen.

«Fugleskrik» er en måte å gi barn erfaring med å forberede og holde en performance, samtidig som de får reflektere over et samfunnsaktuelt problem. Det å aktivt ta del i å koreografere lyder og bevegelser for å skape en kollektiv performance i samspill med Nogva, kan ha gitt disse barna et grunnlag for selvtillit og eierskap til opplegget, siden så mange barn var med på å utføre en performance ved å vandre rundt i gangene, rulletrappene og ute på Munchs brygge. Kanskje gikk performancen over til å bli et relasjonelt verk, med barn som et deltakende publikum?

Japansk te-seremoni

Selv beskriver kunstneren, i en samtale med Periskop, portvokterne som en indikator på at publikum er på vei til å troe inn i et rom – et rom for samtale, debatt og diskusjon. For mens en performance går mer ut på å uttrykke eller sette søkelyset mot noe spesifikt, vil det å plassere performative arbeider i et gallerirom invitere publikum inn i samtalen, som et mer delaktig publikum enn passive tilskuere.

Et slikt avgrenset rom i den aktuelle utstillingen er installasjonsverket Te-rom- Eurasia, en performance bestående av te-seremoni rammet inn av et rødt gulvteppe. Seremonien er laget med inspirasjon fra japanske teseremonier, som Nogva opplevde på sin dannelsesreise, som hun kaller det, til Japan med støtte fra Norske Grafikeres fond. Den gang var det spesielt tre ting hun hadde satt som mål for reisen: lære å lage håndlaget papir, oppleve en te-seremoni og se skyvedører i papir. Hun forteller at hun fikk oppleve alle tingene og spesielt te-seremonien ble hun virkelig fascinert av, fordi den fikk henne til å reflektere over livet.

– Denne seremonien la et grunnlag for kunnskapen jeg tok med meg tilbake hjem fra studiereisen, som handler mer om bare teen vi drikker. Det handler om å sitte sammen, se hverandre og å tilby hverandre noe som vi lager sammen. Ikke minst handler det om holdning, kropp, lukt, smak og varme. Det handler rett og slett om hvem vi er, hva vi har å tilby hverandre og hvordan vi tar imot det vi får tilbudt, kunne Nogva fortelle Periskop under en samtale i forkant av utstillingsåpningen på Kunstverket Galleri.

Te-meditasjon for unge

Når Nogva kom tilbake til Norge inviterte hun selv til en te-seremoni i forbindelse med en åpning av et utsmykningsarbeid. Deretter utviklet hun et performativt konsept omkring en slik te-seremoni, som i de siste årene har blitt et DKS-tilbud i samarbeid med musiker Stian Omenås og forfatter Endre Ruset. Tilbudet beskrives som «en meditativ kunstopplevelse med te, poesi og musikk» på DKS sine nettsider.

Performancen med tittelen Noriaki, en form for japansk te-seremoni, er et tilbud for ungdomstrinnet, som også er med i årets DKS-program. I tillegg til den varme teen, får ungdomsskoleelevene oppleve en konsert og en diktopplesning fra Ruset sin egen bok med haiku-dikt: Noriaki (Flamme Forlag, 2017). Noriaki er ment som en meditativ forestilling som kan gi elevene en pustepause i deres hektiske skolehverdag.

Performance som dialogform

Klima- og miljøutfordringer er de viktigste temaene i vår tid, men ikke de enkleste temaene å ta opp i samtale med barn og unge. Barn kan bli introdusert for utrydningstruede dyrearter gjennom pensum på skolebenken. Men vil det ha samme effekt som å selv gå i en fugledrakt og holde en kollektiv performance for å belyse temaet for et publikum? Kanskje er det nettopp det å få ta fysisk del i en performance som setter varige spor og former samtalen senere rundt et middagsbord.

Performance trenger ikke å kun være en performativ opptreden, men kan både bli kunstverk i et gallerirom, og et verktøy i samtale med barn og unge. Som deltakende i Fugleskrik skjedde samtalen i forkant av en performance, hvor det var et gitt mål for hvorfor barna skulle lage masker og intensjonen for å gå kledd i rødt og lage lyder og bevegelser: En performativ aksjon for å gi oppmerksomhet til døende fuglearter.

Det er heller ikke alltid at samtalene trenger å bli så alvorlige med Nogva. Noen ganger kan en performance åpne opp for samtaler som går innover ens egen sfære, som med DKS-tilbudet Noriaki, hvor elevene først får oppleve den kunstnerskapte rituelle seremonien. Deretter åpner den opp for samtale og spørsmål knyttet til opplevelsen. Ifølge kunstneren har ungdommene gitt tilbakemeldinger på seremoniens gode atmosfære og beroligende effekt. Samtidig dukker det opp en nysgjerrighet om et annet land og dets kultur, mens den norske teen knytter det hele opp mot verdien av egen norsk natur.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Smaken av norsk natur

Til utstillingen i Kunstverket Galleri er det lagt opp til to te-seremonier: en som er åpen for alle, og en for studenter fra Kunsthøgskolen. I tillegg til det røde teppet, er installasjonen Te-rom-Eurasia avgrenset med tresnitttapet. Foran tapetet står et triptikon på hjul, Kreklingplukker, som minner om motiv av kvinner som arbeider i teplantasjer, men også om japanske papir-skyvedører.

Nogvas performance utspiller seg flere steder; ute i det fri, i klasserommet og nå i utstillingsrom på kunstgalleri. Utgangspunktet og premissene er de samme, det er bare menneskene og samtalene som forandrer seg. Intensjonen forblir den samme: å skape et møtepunkt og et fellesskap rundt en varm kopp kortreist te sanket fra den norske naturen. Nogva har sanket og tatt med seg kreklingbær og tørket blåbærlyng. Te-typene, som lukter av norsk natur, oppbevares i Norgesglass. Åpner man krukkene, vil en lukte norsk natur blandet med skoleturer i skog og mark.

Nogva har en sterk tilknytning til dyrelivet og den norske naturen, som hun fikk gjennom oppveksten fra sitt habitat. For dagens unge digitale generasjon kan hennes kunst være en inngang for å oppdage et engasjement og forkjærlighet for våre grønne omgivelser som står så sterkt hos henne. Om det så er gjennom full aksjon for å redde rødlista fugler av sin fulle røst eller ved å nyte varm te av blåbærlyng, så har alle deltakerne kommet ett skritt nærmere tanken om naturvern gjennom kunst og performance.