Et lappeteppe av klisjeer og dårlige vitser

Handlingen i Bjørn F. Rørviks fjerde del av bokserien om Reven og Grisungen må sies å være veldig enkel. En rev og en gris lurer seg med i et rebusløp, arrangert av de såkalte dåsemiklene. Så reiser de fra post til post og svarer på spørsmål, før de til slutt får en liten skjennepreken fordi de har jukset. De møter noen dyr og morsomme situasjoner på veien, men særlig mer komplisert er handlingen faktisk ikke.

Når denne korte historien skal settes opp på scenen er det naturlig å møte på noen problemer. Hvordan fyller man ut disse situasjonene til å vare en halvtime, og hvordan gjør man en så lite visuell aktivitet som et rebusløp til et scenisk spennende prosjekt? Etter min mening har Teater Joker ikke klart å finne gode svar på disse spørsmålene i sin dramatisering av Rebusløpet.

Figurteater

Formen på forestillingen er et ganske tradisjonelt figurteater. Samtidig er det noen innslag av skuespillere med maske. En titteskapsscene er markert med et tre og tepper på hver side, mens et opphøyd platå gir de to dukkeførerne noe å stille seg bak. Foran mot publikum er scenegulvet fylt med halvveis dekorerte pappesker som markerer dåsemiklenes verden. Gjenbruk er et stikkord her, siden det meste av figurene og scenografien er hentet direkte fra Teater Jokers tidligere forestilling Tutomaten, som også var basert på en av Bjørn F. Rørviks bøker om Reven og Grisungen.

Visuelt er forestillingen fin nok, men Teater Joker har gjort lite for å dynamisere den enkle handlingen i boka. Mye av tiden brukes på å vise Reven og Grisungen diskutere fram og tilbake hva svaret på oppgavene kan være: Hva heter disse soppene? Eller den fuglen? Hvor mange sjeldne dyr kommer dere på? Scenene blir veldig dialogtunge, og fokuset på replikkvekslingene gjør det vanskelig for dukkeførerne å puste liv i de ellers uttrykksfulle figurene til Kari Noreger.

Barnslig voksenhumor

Men det som virkelig stikker kjepper i hjulene for teateropplevelsen er den flate humoren som gjennomsyrer forestillingen, og som aldri helt slår an hos publikum. Her i Periskop skrev Lisa Marie Nagel en kritisk kommentar i fjor om at det blir stadig vanligere å legge inn voksen humor i forestillinger for barn for å sprite den opp for voksne. Nagel skrev at disse vitsene ikke bare ekskluderer den yngre målgruppa fra teateropplevelsen, men også bryter fiksjonen og stemningen som publikum forsøker å leve seg inn i.

I rebusløpet er det mye av denne vitsingen som Nagel beskriver. En av dåsemiklene viser seg å hete Donald Trump, en annen roper «rai rai» før han drar på fest. Men det er også et annet lag med vitsing. Et som ikke nødvendigvis er myntet direkte på ungdom. Et eksempel er når Reven og Grisungen får høre at de må dra til Kittilsmarka. Plutselig tar de på seg solbriller og framfører et rap-lignende nummer om stedsnavnet. Disse merkelige påfunnene minner meg om det man i improvisasjonsteater kaller gags, altså tilfeldige vitser som kanskje får en god latter fra salen, men som også ødelegger den handlingen man forsøker å bygge opp. I Rebusløpet blir jeg overrasket over hvor fordummende noen av disse gagene kan være. Ved en anledning framfører for eksempel grisungen sangen «oppe på fjellet», hvor han har bytter ut hvert «bø» med prompelyder. Her kommer ikke humoren naturlig ut av situasjonen eller av Grisungen som rollefigur, men ut fra klisjeen om at promping er gøy.

Både vitsene rettet mot voksne og de tilfeldige gagene har en veldig ødeleggende effekt på forestillingen. Som Nagel beskriver, tar de oss ut av den magiske skogen vi forsøker å leve oss inn i og bryter den stemningen som figurteater står i en særlig posisjon til å fremkalle. Resultatet blir at jeg får inntrykk av at Teater Joker ikke har gått inn i barnas verden med nysgjerrighet, men i stedet hentet fram gamle klisjeer og gammeldagse tanker om hva teater for barn skal bestå av: enkle historier, teite vitser og magiske løsninger. Dermed får kompaniet en veldig ovenfra og ned-holdning mot målgruppa som de godt kunne vært foruten.

Pinlig og klisjéfylt

De siste årene har det skjedd en utvikling i bevisstheten rundt scenekunst for barn og unge. Et eget felt har vokst fram rundt teater for de aller minste, gjennom blant annet forskningsprosjektene til Faith Guss og Lise Hovik, og gjennom Kunstløftet har vi fått prosjekter som «Klassikere for Kids» som utfordrer hva vi tenker barn kan takle av kunstuttrykk. Teaterverden er full av kunstnere som går inn i prosjekter med yngre målgrupper med stor kunstnerisk integritet.

Den økte bevisstheten gjør svakhetene i prosjekter som Rebusløpet ekstra tydelige. Det er gjenbruk som gjelder her, ikke bare av figurer og scenografi, men av gamle klisjeer og utgåtte teaterformer. Dette inntrykket sementeres når hele forestillingen avslutter med en pinlig og klisjéfull sang om vennskap, ikke fordi dette er et tema som er utforsket, men fordi «barn liker sånt». Jeg skulle ønske Teater Joker hadde brukt kompetansen sin på å lage spennende teater, heller enn å manisk forsøke å underholde og være morsomme.