«Lars er LOL» drukner i ord

Jeg får alltid den øyeblikkelige, spesielle følelsen av å være på historisk grunn når jeg entrer kulturhuset Arbeideren i Ålesund. Det matcher godt den pionérånden som preger den unike satsingen på nytt norsk barneteater som finner sted i den gamle art nouveau-bygningen ved Brosundet. En satsing som skriver seg tilbake til 2010 da Teatret Vårt i Molde gikk all in og opprettet en egen filial i Ålesund. Eller: All in er kanskje å overdrive, med de knappe ressursene som produksjonene bærer preg av. Men verdenshistorien er full av eksempler på fantastiske resultater basert på knappe ressurser.

Nettmobbing

Denne gangen handler det om nettmobbing, utenforskap, lojalitetsdilemmaer og personlig mot. Lars er LOL baserer seg på den prisbelønte debutromanen av samme navn fra 2016, av spesialpedagogen og skuespilleren Iben Akerlie. Hovedpersonen Amanda rives mellom en tilsynelatende håpløs, ugjengjeldt forelskelse, de uskrevne lovene i venninnegjengen om hvordan man oppfører seg og, ikke minst, at læreren har pekt henne ut som fadder for førsteklassingen Lars, som har Downs syndrom. Historien dreier seg rundt hennes kamp for å få alle disse faktorene til å gå i hop. Det dramatiske høydepunktet kommer når hun sviker Lars for å innynde seg i venninnegjengen, som i en blogg gjør seg morsomme på Lars’ bekostning. I en modig, personlig kraftanstrengelse tar hun et offentlig oppgjør med seg selv og mobberne. På kjøpet vinner hun alles respekt og ikke minst Adam, han som hun tvers gjennom alle prøvelsene har drømt om.

Regissør Elisabet Topp har destillert romanen ned til en monolog hvor skuespilleren Line Brå Johansen tar seg av både hovedrollen Amanda og alle birollene. Scenen, lagd av scenograf Milla Wexels, består av en slags paviljong midt i rommet, dandert med ulike rekvisitter og lyskilder, omringet av publikum sittende på et mykt teppe. Sommeren er over, Amanda stiger fram fra under et pledd og forteller om sine drømmers mål, Adam. Hun beveger seg rundt på paviljongen, spiller ut sin ungepikesjenerthet på klassisk vis og vinner raskt publikums anerkjennelse.

Et lydkontentum forteller etter hvert at vi befinner oss først i skolegården, hvor Amanda gjør sitt første mislykka forsøk på å tilnærme seg Adam, deretter i klasserommet, hvor Line Brå Johansen nå er læreren Janne som maner klassen til ro. Hun forteller snusfornuftig, pedagogisk om fadderbarna, drar Amanda ut på gangen og roser henne påtrengende og tilsynelatende umotivert for hennes modenhet, før hun omsider kommer til poenget, at hun skal være fadder for Lars, som har Downs syndrom. Læreren kan ikke kraftig og demonstrativt nok få understreket overfor Amanda at Lars er helt normal. Syndromet er bare noe han har i tillegg til alt det «vanlige». Hvordan skal Amanda forholde seg til alt dette: Amanda er et barn. Amanda er moden. Lars er normal. Lars har Downs.

Kompleks historie

Det er en til dels kompleks historie, med mange sceneskift, som skal gjøres unna på en time, og Line Brå Johansen leverer en energisk og glødende engasjert forestilling. Hun har bakgrunn innen method acting fra Norsk skuespillerinstitutt i Oslo og en mer omfattende palett, basert på Stanislavskij-tradisjonen, fra East 15 Acting School i Essex. Hun bærer skolejenta både under og utenpå huden, med alt det innebærer av tvil, tro og stadige dilemmaer.

Jeg tror også på Johansen både som den hysteriske og misforstått pedagogiske kontaktlæreren og den overenergiske gymlæreren. Men slik skolejenta Amanda pålegges et stort ansvar på falske premisser, synes jeg også at den enslige skuespilleren får en altfor stor bør lagt på sine unge skuldre. I tillegg til Amanda skal hun altså mestre kontaktlæreren, gymlæreren, pappaen til Lars, til tider Lars selv og ikke minst skal hun, som tredjepersons forteller, selv binde det hele sammen. Det skal spilles ut på en lettreist installasjon på kanskje tre-fire kvadratmeter, stort sett uten stemmeforsterkning, med publikum på alle kanter. Og som om det ikke var nok er hele greia pepret med ord. Det spilles, fortelles og forklares om hverandre i ett hamrende kjør, nesten uten pauser og rom for ordløs refleksjon.

Gode ideer, som bruk av kontentum og voiceover for å illudere klasserom, skolegård, venner og venninner, kommer ikke til sin rett fordi skuespilleren har så sinnsykt mye tekst hun skal gjennom på den timen det varer. Dermed får ikke disse fine lydmessige grepene «satt seg», men dukker opp litt her og der som en artig bieffekt. En veldig vakker scenografisk løsning, som bruk av speil til å illudere mobiltelefoner eller nettbrett, i en scene plassert i en sirkel ut mot publikum, blir liksom stående aleine og får ikke den bærende kunstneriske funksjonen den kunne hatt, av samme grunn.

Manusarbeidet

Det er ikke alle institusjoner som har råd til å holde seg med et eget dramaturgiat, men hvis en dramaturg, eller kanskje aller helst en dramatiker, noensinne var påkrevd måtte det ha vært her. For det er i manusarbeidet, og måten det binder opp resten av produksjonen, at det grunnleggende problemet ligger. Den ensidige ordflommen som legges i munnen på skuespilleren, og som skal dekke alle aspekter av historien, samtidig som den skal spilles, sender forestillingen inn i et kunstnerisk limbo som den ikke kommer seg ut av. Dette kommer til syne i en kontinuerlig sammenblanding av «tell» og «show», hvor begge deler skal gjøres hele tiden, med et heseblesende og forvirrende resultat.

I sånne tilfeller er jeg tilhenger av enten/eller: Et streit uttrykk hvor skuespilleren står på en scene og forteller. Punktum. I motsatt fall kunne for eksempel kontentum/voiceover-elementet vært utvidet med cirka 1000 prosent, befridd Amanda og Line Brå Johansen fra mye av tekstflommen og dermed gitt henne mye mer å spille på.

Historien er viktig. Barn med Downs syndrom er ikke hverdagskost i verken litteraturen eller teatret. På den annen side er det ikke sikkert at dette i seg selv er grunn god nok til å hive seg ut i det krevende og risikable prosjektet det er å gjøre en roman om til teater. Ikke bare skal historien i seg selv ivaretas. Forfatterens tekst skal også oversettes til et scenisk format som ivaretar essensen i det språklige uttrykket. Og først og sist skal det fungere, som teater. Så får vi se hva som blir resultatet av det skrivestipendet Norsk filminstitutt har gitt Iben Akerlie for å lage filmmanus av historien.