Lekne kvalitetsdikt fra Bramness

«Skogen i hjartet» er hennes fjerde diktsamling for barn. Den etterfølger «Kjærlighetsdikt» (1999), «Trollmåne» (2001) og «Solfinger» (2012). Her følger vi et sentrallyrisk jegs observasjoner av froskens aktiviteter, fra han ligger og sover under vann om vinteren, gjennom våren og sommeren, og fram til han sitter på en kald stein en sen høstkveld. Diktene skal altså handle om frosken, dette dyret som stort sett dukker opp i eventyrene som en forhekset prins.

Lekent språk

Diktene er utpreget poetiske, uten at de poetiske bildene er forsøkt forenklet som en følge av at diktene er skrevet til barn. Diktene er tvert om rike på bilder, de består av sammenstillinger som er underliggjørende, og språket er lekent og utforskende.

Djupt under blank is

svevar ein frosk

Han søv i vatnet

døv for verda

Motsetninger som oppe i verden og under isen, og det å høre og det å ikke høre gjør diktet dynamisk og gir det en spenning. Det samme gjelder metaforen å sveve i vann. Det er nærmest som om vi oppholder oss et sted mellom liv og død, men så viser det seg at det heller er snakk om litt-liv og liksom-død. Bildet av frosken som svever i vannet er godt, både på grunn av gjenkjennelsen i det å føle seg vektløs når man svømmer, som om man svever, men også fordi følelsen av å sveve kan sette barnet i en opplevelse av å koble ut verden. Dette siste underbygges også av rimordene søv-døv. Ved å koble sammen ting som ellers ikke hører sammen skapes nye, morsomme og innsiktsfulle paralleller og bilder.

Isen som ligger vakker og blank på overflaten som et lokk, skjuler det som ligger under. Dette lokket av is kan både beskytte og oppleves som truende. For froskens anliggende er den blanke isen en beskytter for verden rundt. Fordi frosken om vinteren ligger i vannet, med minimal organ- og hjerteaktivitet, er den nesten som død. Bramness omvandler denne vitenskapelige, men biologisk-paradoksale sannheten til poesi i et av de andre diktene: «Frosken liknar eit hjarte / som banker sakte».

Nærvær av det fraværende

Isen hindrer oss fra å se under overflaten, men poeten kan se, og hun ser frosken. Poeten ser det vi ikke ser, og nettopp dette synes å være gjennomgående i Bramness’ forfatterskap: å gjøre synlig i diktene det man ellers ikke ser, å gjøre nærværende det som er fraværende. Det som er fraværende for oss i hverdagen, kan i og gjennom poesien bli nærværende.

Sansninger og innsikt kommer fram gjennom uvante bilder og et lekent språk, så som i dette diktet:

Snø ligg på tjørna

Frosken sym i svevne

nede i mørkret

med is i magen

Også dette diktet starter med en beskrivelse av et vakkert vinterlandskap, men allerede i andre vers bryter bildespråket inn og åpner opp dette landskapet for ulike konnotasjoner. «Å svømme i søvne» kan bety at frosken drømmer at han svømmer, men det kan også bety at han faktisk svømmer i søvne. Parallellen til mennesket som går i søvne, en hendelse som nok fascinerer barn, er klar.

Diktet inviterer barnet til å lese langsomt, og å tenke selv. Det samme gjelder det siste verset. «Å ha is i magen» er en død metafor i dagligspråket, som barn mest sannsynlig kjenner betydningen av, men som de muligens ikke tenker på som en metafor. I diktet får metaforen liv. Frosken må virkelig ha is i magen når han om vinteren legger seg til å sove i kaldt vann. Men uttrykket kan også forstås konkret. Frosken har faktisk is i magen, og hjertet hans er så kaldt at det nesten stopper opp.

Det mystiske som finner sted nede i det mørke dypet om vinteren, blir erstattet av det lette og glade og lyse:

Den lange vinternatta

blir til ein vennleg morgon

Frosken vaknar til smell i isen

når solauget ler

Haiku-lek

Her er også lek med kjente dikt og etablerte sjangrer. I det kanskje mest berømte haikudiktet til den japanske dikteren Matsuo Basho heter det: «En gammel dam / En frosk hopper / Plask!». Bramness har i et lignende dikt skrevet inn et «du» som er mer opptatt av å telle ringene: «(…) og froskefar hoppar, du høyrer / ein plopp, men tel berre ringar». Bramness har her på lekent vis forvandlet framstillingsformen i haikudiktet fra det upersonlige, jeg-løse til en lignende situasjon der et svært nærværende «du» opptrer sanselig.

Dette er kvalitetsdikt. De kan leses på flere nivåer, og for den tålmodige og fantaserende leseren vil diktene alltid kunne gi mer. De setter barneleseren på sporet av noe nesten kroppslig erfart, og de utvider kreativiteten og barns evne til å tenke abstrakt i bilder om sine egne konkrete erfaringer i hverdagen. Selv om undertittelen på diktsamlingen er «Dikt for born», utelukker dette ikke diktene fra å være «voksendikt». Diktene har et rikt bildespråk, og kan fungere godt også for å utvide den voksne leserens evne til å se og tenke.

Illustrasjonene

Til diktene står illustrasjoner av Laurie Clark, som for øvrig også har samarbeidet med Bramness i hennes forrige diktsamling for barn. Bramness’ dikt står støtt alene, uten illustrasjonene. Det samme kan sies om illustrasjonene til Clark. Det er likevel (eller kanskje nettopp derfor) vanskelig å se at de to tilfører hverandre noe. Kanskje er det nettopp det som er poenget, at de skal være selvstendige bidrag i en illustrert diktbok uten krav om semiotisk relevans, utfylling, redundans eller lignende. At froskene i illustrasjonene nærmest konsekvent er vendt bort fra diktene de står til, som om de beveger seg i motsatt retning, er muligens et uttrykk for et intendert ikke-samspill.

Bramness tilgjengeliggjør det poetiske språket gjennom en leken framstilling, og uten at framstillingen er preget av forenklinger og adaptasjoner. Hun tar poesien på alvor, og hun tar barn som poesilesere på alvor.

Anmeldelsen ble først presentert på barnebokkritikk.no 29.10.2013