Leksene som ikke ble lært

Mari Kanstad Johnsens 321 tar for seg et knippe problemstillinger som har vært med på å definere tiåret vi nå er på vei ut av.

I boken, som forlaget anbefaler for aldersgruppen 3-6 år, presenteres leseren for en verden hvor reiser og opplevelser forstås som sosial valuta. Hvor kommersielle aktører utnytter menneskers usikkerhet og bekreftelsesbehov, og hvor unge mennesker kastes inn i et arbeidsliv der de forventes å legge opp sin egen arbeidsdag og honoreres for resultater snarere enn arbeidstimer. Boken er oppfølgeren til ABC, som undertegnede i likhet med mange andre var svært begeistret for da den kom i 2017. 321 preges av den samme viltre og kaotisk elegante streken.

Sunne verdier

Som i ABC er hovedpersonene Anna og mormor. Fortellingen starter siste dag før sommerferien. Når Anna blir hentet i barnehagen av mormor, overhører hun de andre barna snakke stolt og forventningsfullt om turer til Danmark, London og verdens største lekebutikk. Anna skal derimot bare være hjemme hos mormor, og er ikke videre entusiastisk over å skulle tilbringe sommeren med å høre på saksofonmusikk, lage kunst og spise pannekaker.

På vei hjem passerer de et butikkvindu hvor Anna umiddelbart forelsker seg i en kosekanin, men mormor er ikke spesielt lysten på å bruke 50 kroner på en leke til barnebarnet. Når Anna begynner å legge ut om hvor imponerte de andre barna i barnehagen vil bli når hun tropper opp med sitt nye kosedyr etter ferien, øyner imidlertid mormor en sjanse til å innprente noen sunne verdier i sin unge slektning. Hun sier at Anna kan tjene de 50 kronene hun trenger for å kjøpe kaninen hvis hun er villig til å arbeide for pengene, og Anna slår til.

Utstudert uvørent

Når man leser Kanstad Johnsens bildebøker, får man ofte en følelse av at de aktivt kjemper for å holde sine perfeksjonistiske impulser på armlengdes avstand. I 321 er hennes presise strek og intuitive forståelse for hvor man plasserer en konturlinje – og hvor det er mest effektivt å la være – delvis skjult bak rotete hulter-til-bulter-komposisjoner og en utstudert uvøren fargelegging. Ved første øyekast fortoner uttrykket seg som barnaktig, som om det er kastet ned på papiret uten plan eller anatomisk forståelse, men selv lesere som møter Kanstad Johnsen for første gang ser raskt at hun bevisst balanserer på grensen mellom det polerte og det (liksom) slurvete.

I ABC og 321 fyller denne estetikken flere funksjoner. Foruten å gi bøkene et tiltalende rufsete preg, er de utflytende fargene (hun fargelegger systematisk utenfor konturstrekene) og de uoversiktlige komposisjonene et grep som inviterer leserne til å granske tegningene nærmere. Annas sommerjobb består av å se til fem hus i gaten der mormor bor mens eierne er på ferie – en jobb mormor utfører hver sommer. Dette innebærer å passe på én pytonslange, mate og kose med to kaniner, fore og skifte vannbadene til tre fugler, vanne en plante med fire tomater, og mate fem akvariefisker. Tallene går igjen på hver side i form av objekter som figurerer i bestemte antall (to og to i huset med kaninene, tre og tre i huset med fuglene). På denne måten blir hvert oppslag et Hvor er Willy?-aktig tablå hvor målet er å finne riktig antall av hver gjenstand.

Arbeidslivets realiteter

I ABC var det pedagogiske prosjektet bokens røde tråd. Anna finner en gyllen ring utenfor en boligblokk der leilighetene er utstyrt med bokstaver (A-Å) snarere enn tall, og vil gjerne beholde den. Mormor insisterer derimot på at de må finne eieren, og mens de banker på dørene på jakt etter rette vedkommende, blir alfabetet presentert og illustrert med skapninger og ting med navn som begynner på den gjeldende bokstaven (A for astronaut, B for blomster og så videre). I 321 nøyer Kanstad Johnsen seg med fem tall. Dermed er det fortellingen om Annas møte med økonomiens og arbeidslivets realiteter som driver boka fremover.

De første dagene går arbeidet lett, og Anna er tilfreds over å mestre sin nye jobb. Men etter hvert blir det slitsomt å holde styr på de umettelige kaninene og passe på at tomatplantene ikke tørker inn. Og når mormor – som fortsatt er i full lære-den-yngre-garde-en-lekse-modus – nekter å avlaste henne, kommer hun på ideen om å samle alle skapningene som trenger tilsyn i ett hus. Når mormor mot slutten av uken kommer for å inspisere datterdatterens arbeid, mangler det både fugler, fisker og tomater. Til gjengjeld er det én kanin for mye.

Mormor er raskt på pletten med å utbedre skadene, men utgiftene er større enn summen hun hadde avtalt å betale Anna. Ettersom mormor fritt definerer betingelsene for arbeidsforholdet, ender den lille jenta opp med 188 kroner i minus, hvilket betyr at hun ikke har råd til noen kosekanin. Heldigvis tilbyr eieren av de levende kaninene seg å gi bort kaninen som har blitt født mens Anna har passet huset, og dermed får hun likevel lønn for strevet. Det er en klassisk alt-ordnet-seg-til-slutt-avslutning, men for en voksen leser klinger den hult. Hvis det er noen som er heldige, er det mormor, som får en behagelig løsning på sitt moraliserende pedagogiske prosjekt i fanget.

Begjæret

321 er en blanding av myldrebok og tegneserie. Den forteller en morsom historie om et barn som tar på seg oppgaver hun ikke har forutsetninger for å løse, og om forviklingene dette resulterer i. Rett under den lettsindige overflaten lurer imidlertid spørsmål som er like aktuelle for de voksne som leser boken for barn som den er for den tiltenkte målgruppen. Som i ABC er det Annas begjær etter materielle goder som er den igangsettende faktoren, og i bakgrunnen spøker instagramalderens eksistensielle spørsmål om hvorvidt man kan hevde å leve et fullverdig liv hvis man ikke kan bevise det med reiser eller andre høystatusopplevelser.

Årsaken til at Anna ønsker seg kosekaninen er ikke at hun vil leke med den, men at hun trenger noe som kan måle seg med de andre barnehagebarnas ferier: «Jeg skulle vise fram den nye kaninen min, og alle de andre skulle være misunnelig! På meg!». Som mormor har hun planer om å lære noen en lekse, og i hennes tilfelle er det å vise at man kan gjøre andre misunnelige uten å reise på ferie til utlandet.

Ved å ta utgangspunkt i denne tidstypiske formen for ærgjerrighet og misunnelse – følelser man i motsetning til mange andre barnslige villfarelser ikke ganske enkelt vokser fra – gjør Kanstad Johnsen fortellingen etisk og emosjonelt tvetydig. Det er naturligvis en smal sak å fortelle barn at behovet for å gjøre andre misunnelige verken er edelt eller sunt, men sjansen er stor for at man da oppfordrer til å gjøre som man sier og ikke som man gjør. Dette setter voksne (høyt)lesere i en interessant posisjon, hvor man på ren pedagogisk refleks identifiserer seg med mormor og hennes forsøk på å oppdra barnebarnet, samtidig som man ser seg selv i Anna og hennes amoralske impulser.

Outsourcing

Heldigvis for mormor er barnas verden fortsatt stor og uutforsket, og hierarkiet av opplevelser ikke på langt nær like rigid og nådeløst som i de voksnes verden. Dermed kan en kanin oppleves som en tilfredsstillende erstatning for en sommer uten utenlandsreiser eller besøk i fornøyelsesparker. Likevel kan man ikke unnlate å undres hvor mye lenger slike strategier vil fortsette å være effektive, og hvordan Anna vil takle det når det ikke lenger er mulig å dekke over det faktum at hun og mormor har betydelig mindre penger å rutte med enn andre familier.

Skjønt, for alt vi vet er den eksentriske mormor ganske enkelt en gjerrigknark av Onkel Skrue-skolen, som av prinsipp nekter Anna materielle gleder ut fra en tanke om at hun må lære seg verdien av hardt arbeid. Men man kan også snu på det og spørre hvorvidt mormors reelle motivasjon for å få Anna til å passe på husene i ferien er at hun ønsker å outsource jobben til noen som er villig til å gjøre den for lite penger (vi får aldri vite noe om hva slags gjenytelser mormor får fra naboene for å passe på husene deres, men det er ikke utenkelig at hun beholder deler av dem selv). Den viktigste lærdommen Anna burde ta med seg fra denne sommeren er uansett at det å frilanse for en arbeidsgiver som dikter opp betingelsene underveis ikke er en god måte å tjene penger på.

Elegant rot

Både visuelt og pedagogisk er 321 en rotete bok. Den bevisste mangelen på pene og pyntelige tegninger og lettfordøyelige budskap er en av de viktigste årsakene til at den engasjerer og fascinerer etter flere gjennomlesninger. På samme måte som tegningene balanserer en elegant strek med en upolert overflate, kompliserer fortellingen sitt pedagogiske prosjekt ved å gjøre leserne medskyldige i både Annas og mormors mindre aktverdige impulser.

321 har ikke samme gode oppbygning som ABC. Til gjengjeld er den rikere på vanskelige følelser, allmennmenneskelige problemstillinger og store, detaljerte oppslag som unge og gamle lesere kan fortape seg i. Det som starter som en enkel tellebok utvikler seg til en overraskende kompleks fortelling om misunnelse, begjær og feilslåtte pedagogiske prosjekter. Og på samme måte som mormor ikke er noen allvitende og moralsk uklanderlig skikkelse, motsetter boka seg den tradisjonelle rollefordelingen mellom den voksne høytleseren som skal overføre kunnskap og verdier og de unge påvirkelige tilhørerne som skal la seg forme.

Mari Kanstad Johnsen er en av landets dyktigste illustratører, og hadde formodentlig kunnet selge bøker ene og alene på sine evner som tegner. Det er derfor svært gledelig å se at hun også har høye ambisjoner som barnebokforfatter, og at hun ønsker å utfordre både seg selv og sitt publikum.