Litt for saklig sakprosa

For de fleste jeg kjenner var det en levende konsert som skapte interessen for orkestermusikk. Selv var jeg seks år da jeg pekte ut fiolinene for mine foreldre under en nabolagskonsert på nærskolen: «Sånn vil jeg spille!»

Orkester var den eneste fritidsaktiviteten jeg drev med uten avbrekk gjennom hele oppveksten. Andre interesser kom og gikk, men gleden ved å utøve musikk i et stort fellesskap – og lojaliteten til dem jeg musiserte sammen med – besto gjennom hele skolegangen, fra skole-strykeorkester til ungdomssymfoniorkester.

Både førsteklassingen og tenåringen i meg har til felles med dagens førtitreåring at de får sug i magen bare ved å tenke på den store klangen vi ble del av. De gode minnene er utallige, og hun jeg delte notestativ med i tenårene er fremdeles min aller nærmeste venn.

Mye fakta, lite følelse

Hva så med de barna som ikke er så heldige å få oppleve et helt orkester i sitt eget nærmiljø – de som ikke kjenner noen som tar dem med på konsert? Vil de finne en bok på skolebiblioteket og bli så revet med at de oppsøker sitt nærmeste orkester?

I så fall er det nok ikke denne boken. Forfatterne av Orkesterboka synes å ha som ambisjon å favne over det meste av faktaopplysninger om orkesterverden, og går pliktskyldig igjennom enkeltinstrumenter, ensembletyper, komponister, epoker, stilarter og arbeidsfordelingen i et moderne orkester.

Dermed forteller de litt om alt, istedenfor å gi målgruppen mulighet til å dykke grundigere ned i temaer som kan oppleves interessant for nettopp lesere i alderen ni til tolv. Og ikke minst: uten å innvie disse leserne i følelsen av det musikalske og menneskelige fellesskapet i et orkester. Skildringene forblir på overflaten og det blir for få muligheter til å leve seg inn i stoffet.

Manglende prioriteringer

Dirigent-jobben er viet et eget kapittel, der Ingunn Korsgård Hagen forteller om arbeidshverdagen sin. Kapitlet er imidlertid på kun seks sider – like mange som forfatterne bruker på å forklare arbeidsoppgavene til notebibliotekaren og orkesterprodusenten. Ikke til forkleinelse for alle de viktige jobbene i orkester-organismen – men den oppgitte målgruppen her er altså barn fra ni til tolv år.

Disse barna er i den såkalte slukealderen – hva med å gi dem muligheten til virkelig å leve seg inn i jobben til dirigenten, ved å gi dem engasjerende, gjenkjennelige fortellinger fra virkeligheten i tillegg til mengder av fakta? Kanskje kunne noen saksopplysninger fått vike for å gjøre boken til en mer interessant tekst?

Hagen er en ettertraktet dirigent ved symfoniske konserter for barn, og har utvilsomt mange interessante historier på lur. Vi får vite at hun reiser mye og «Hun forteller at det kan være vanskelig å være borte fra venner og familie, og at hun får hjemlengsel når hun er så mye alene». Hva med å la henne fortelle mer personlig og konkret om erfaringene sine, istedenfor å vie plass til sitater som «På prøvedagene øver jeg vanligvis med orkester fra 10 til 14 og bruker resten av dagen til egenøving eller til å forberede andre prosjekter»?

Representasjon på flere områder

Forfatterduoen bak Orkesterboka er Anne Haugland Balsnes, professor i musikk ved Universitetet i Agder, og Linda Cecilie Halvorsen, pianist og pedagog. Sammen har de tidligere gitt ut boken Historier fra den klassiske musikken. Sammenlignet med den forrige boken, er det tatt flere gode valg denne gangen.

Gjennom hele boken gis det tips til lytteeksempler der en kan bli bedre kjent med for eksempel klangen i et instrument eller typiske kjennetegn for en stilart.

I sin forrige bok fikk forfatterne kritikk i Periskop for ikke å utfordre historieskrivingen om kvinnelige komponister i tilstrekkelig grad. I Orkesterboka virker det som om Balsnes og Halvorsen er mer bevisste på representasjon. For eksempel henviser de til uttrykk som folkemusikk og jazz, selv om historier om den klassiske musikken har mest plass.

I lytteeksemplene er kvinnelige komponister og utøvere godt representert. I illustrasjonene ligger det åpenbart bevisste valg bak variasjonene i kjønn, funksjonsnivå og hudfarge.

Tiril Valeurs illustrasjoner gir liv til den tørre litt teksten, og jeg skulle ønske hun hadde fått mer spillerom – mer frihet til å drive lesingen fremover der oppbygningen i kapitler skaper unaturlige pauser.

Mangler glimt i øyet

Orkesterboka ble utgitt i anledning «Orkesteråret 2024», 50-årsjubileet til De Unges Orkesterforbund (UNOF). På UNOFs nettsider beskrives boken som et «rekrutteringsverktøy», og medlemmer kan selge boken på dugnad for å tjene ekstra penger til orkesteret sitt.

Det er imidlertid vanskelig å se for seg at barn på mellomtrinnet vil kaste seg over Orkesterboka, eller at den vil medføre et skred av innmeldelser i norske skoleorkestre. For å virkelig skape innlevelse i orkesterverden, ville nok et skjønnlitterært verk hatt sterkere påvirkningskraft.

Men er en bok egentlig det rette mediet for å gi barn et godt innblikk i samspill og orkestermusikk? Eller når en målgruppen bedre gjennom video – med musikk oppå? I anledning Orkesteråret 2024 lanserte UNOF også en portrettserie på Instagram kalt «Orkesterliv», med korte intervjuer av barn i orkestermiljøet. Flere av sitatene i boken er hentet fra disse barna.

Også voksne intervjuobjekter i boken er sitert med replikker – både om små detaljer og om mer overgripende sider ved hverdagen i et orkester. Replikkene klinger imidlertid lite genuine. For eksempel sier Johannes Martens, cellist i Oslo-Filharmonien: «I et orkester er man nødt til alltid å se seg selv i en større sammenheng. Det setter jeg stor pris på!»

Når intervjuene er korte og har som sin fremste funksjon å formidle fakta, blir det ofte noe flinkt og upersonlig – noe utdannende – over disse utsagnene fra de voksne. Det litt prektige preget går igjen også ellers i boken: Teksten mangler glimt i øyet, og språket fremstår flatt og instrumentelt. Iblant innebærer det stilkrasj mellom den saklige teksten de humørfylte illustrasjonene.

Når dypdykkene mangler, uteblir også engasjementet, og boken faller mellom to stoler: Den har ikke stikkordregister og er ikke ment som oppslagsverk, men fungerer heller ikke som fengende sakprosa-lesning fra perm til perm.