Livet i sort-hvitt

Eivind Riise Hauge entret den bergenske sjakkscenen tidlig på 2000-tallet og ble raskt lagt merke til med sin forkjærlighet for den dramatiske og komplekse delen av spillet. Selv om han ikke var den mest aktive turneringsspilleren, tok han skalpen til mang en lokal mesterspiller i årene som fulgte. At han er faglig kompetent til å utgi et verk om sjakk, er derfor ingen overraskelse. Hauge er imidlertid også kritikerrost novelle- og romanforfatter, og det var kombinasjonen av disse kvalitetene som gjorde at jeg hadde sett særlig frem til denne utgivelsen.

Boken henvender seg ifølge forfatteren både til den helt ferske spilleren og til den som allerede har spilt litt og vil ta et steg videre. Og selv om jeg har holdt mange kurs opp gjennom årene, vil jeg med denne anmeldelsen forsøke å bedømme produktet også fra en ferskings synspunkt. Til å hjelpe meg med dette har jeg fått min niese Camilla som i disse dager fullfører 8. klasse. Hun lærte reglene for noen år siden, men hun har ikke spilt noe særlig og måtte derfor friske opp igjen noen av trekkene. Boken slukte hun imidlertid fort.

Oversiktlig og oppslukende

At Hauge er skjønnlitterær forfatter merker man umiddelbart. Stoff som fort kunne blitt presentert på en tørr måte, ikles en svært så livlig språkdrakt, så selv om Camilla måtte slå opp 4–5 ord, syntes hun boken var lettlest. Som gammel sjakkspiller fant jeg det forfriskende å lese om brikker som «boltrer seg», som «gafler i seg bønder» og som er «en hodepine å forholde seg til».

Spillets regler presenteres på en lettfattelig måte, også rokaden og det avanserte en passant-trekket som Camilla ikke hadde problemer med å forstå. Hvordan trekkene skal noteres, syntes hun det tok litt lenger tid å bli klok på, så hun gikk etter hvert tilbake og leste denne delen én gang til. Selv synes jeg dette er forklart på en helt grei måte. Dersom boken i første rekke hadde henvendt seg til barneskoleelever, ville nok dette temaet med fordel kunnet vies noe mer oppmerksomhet.

Etter å ha forklart spillets regler, går Hauge over til å beskrive grunnleggende måter å sette sjakkmatt samt en del taktiske motiver. Der disse blir tydelig illustrert med diagrammer og piler, syntes Camilla mange av motivene var stilige, og hun slukte sidene. For meg som gammel sjakkspiller er det ikke vanskelig å visualisere stillinger noen trekk frem i tid fra diagrammet som vises i boken, men for Camilla ble det nå stadig oftere nødvendig å finne frem brett og brikker så hun kunne holde følge. Det var også omtrent på dette tidspunktet hun leste om notasjonen på nytt. Dagens unge er vant til å lære foran datamaskinen, og et dataprogram kunne nok gjort det lettere å følge med uten brett eller notasjon, men så lenge konseptet er bokform, synes jeg forfatterens mange diagrammer med piler og forklaringer får frem budskapet på en svært oversiktlig måte. Temaene vises stort sett i sin rene form når de forklares, altså uten forstyrrende brikker som ikke er relevante for poenget. Når han viser trekk fra historiske partier, gjengis disse i sin helhet. Camilla syntes det var lettest å se temaene når det ikke var så mange andre brikker på brettet, så her har forfatteren fulgt opp en god tradisjon innenfor lærebøker i sjakk samtidig som han får gjort tilbørlig ære på dem av våre forgjengere som har utøvd det mange sjakkspillere vil kalle kunst.

Åpningsspill og midtspill

Åpningsspillet er den fasen av spillet som oppstår i alle partier, og i flere århundrer har det blitt jobbet hardt med å systematisere de ulike stillingstypene, å foreslå nye trekk og ideer og å bekrefte eller avkrefte deres fortreffelighet. Det er utgitt tusener på tusener av bøker om åpningene, og en bok på knappe 300 sider kan umulig gå dypt inn i denne problematikken. Hauge viser oss i stedet en del typiske stillinger som kan oppstå fra de ulike åpningene slik at du som leser kan velge åpninger du synes er spennende. Skal du spille sjakk på klubbnivå, vil du måtte gå til anskaffelse av mer utfyllende bøker om åpningsteori, og kanskje forfatteren kunne skrevet noen ord om hvordan man kan finne frem i denne jungelen selv om det er mye opp til den enkeltes smak og behag. Hauges brede men overfladiske oversikt gir imidlertid en innføring i den terminologien man trenger for å vite hvilke stillingstyper de ulike åpningsbøkene behandler.

Midtspillet, altså fasen etter at offiserene har kommet i spill, men før det har blitt slått så mange brikker at materiellet er redusert til et sluttspill, fremlegges gjennom autentiske partier. Camilla likte disse partiene godt, kanskje ikke minst fordi man her får litt følelsen av at forfatteren tar oss på fanget og geleider oss gjennom begivenhetene. Det samme gjør han når han forklarer oss sluttspillet, selv om vi her ikke får med opptakten til stillingen. Siden sluttspill er mer av teknisk karakter mens midtspill har en mer kompleks struktur, er dette nok den beste innfallsvinkelen, selv om Camilla noen ganger syntes det var rart å begynne langt ute i partiet.

Lærebok med fortellerpreg

Bokens nest siste kapittel er viet et utvalg klassiske partier og historiske drypp. Dette var noe av det Camilla satte mest pris på, og det er kanskje her Hauges fortellerkunst kommer klarest frem. Han balanserer anekdoter og historier med det sjakkfaglige på en måte som gir en smak av eventyr. For eksempel følger han, etter å ha geleidet oss gjennom hvordan Boris Spasskij avgjør det forfatteren selv kaller «det rene grisehus av en stilling», opp med en introduksjon av dennes senere banemann på de sorte og hvite feltene:

«Bobby Fischers innflytelse på spillet kan vanskelig overdrives. Interessen som skaptes omkring matchen på Island i 1972, mye takket være Fischers kompromissløse vesen, var enorm. Vest skulle prøve krefter mot det gedigne imperiet i øst, på sovjeternes egen arena, hvor noe annet enn seier for russerne ville innebære et billedliggjort intellektuelt tilbakeslag. Uakseptabelt. Det dekadente Vesten slå russerne i sjakk? Å nei. Og Fischer var alene og kom fra ingenting. Alene gikk han i strid mot den russiske sjakkskolen, mot det enorme maskineriet som hadde vokst frem fra den gamle bamsen.»

Alle sjakkelskere har sine favorittpartier, og noen ville kanskje valgt andre av historiens mest berømte opptredener på de hvite og sorte feltene, men de partiene han har valgt, er vakre nok, og noen partier vil kanskje egne seg bedre til gjennomspilling når man har satt seg litt bedre inn i spillet.

Boken avsluttes med 10 sjakkoppgaver der du som leser får prøve å gjenskape vakre kombinasjoner av trekk. De første vil du kanskje løse ved hjelp av det du har lært i boken og uten å sjekke fasiten, men mot slutten trenger man nok litt mer rutine.

Forfatteren skriver innledningsvis noen ord om hvordan boken bør leses. Selv vil jeg legge til at store deler av boken er lagt opp slik at man kan lese korte bolker uten å finne frem sjakkbrettet. Sånn sett egner den seg godt både på nattbordet eller som selskap på bussen.

Forfatterens fortellerstil gjør at du føler han snakker til akkurat deg. Men selv om boken har et fortellerpreg, er det absolutt en lærebok, så du vil kunne lese den om og om igjen til alle rådene og forklaringene sitter. Camilla syntes det var greit med den fortellende stilen, men savnet likevel litt flere underoverskrifter for at det skulle passe inn i hennes bilde av en lærebok. Hun satte derfor også pris på de oversiktlige appendiksene bak i boken og at de sjakktekniske termene introduseres med fete typer. Alt i alt syntes Camilla at det var en god bok, men hun var usikker på om hun ville gi den terningkast 5 og endte opp med å si at det var en veldig sterk 4-er. Selv vil jeg helle mot en god 5-er. At hun som ung møter mer motstand i stoffet enn jeg, tyder kanskje på at man ikke skal være så mye yngre enn Camilla for å være i målgruppen; hun fyller 14 til høsten.