Mens vi venter på døden

Nå ble de riktig nok også trukket inn i det som foregikk via interaktivitet, som er blitt et mantra i dagens norske teater. For forestillingen var så vidt i gang før oppfordringen lyste mot publikum fra en skjerm på veggen: «Fortell oss, i én setning, hvordan du ønsker å dø!» Dette skulle de sende pr sms til et oppgitt mobilnummer, og mot slutten ble utvalgte «ønsker» lest opp.

Ingenting å frykte

Døden gjør sin inntreden allerede i den første av oppsetningens åtte scener. Et eldre ektepar danser sammen, men plutselig blir hun helt slapp og uten kroppskontroll, hengende i armene hans. Så «livner» hun til igjen, og denne vekslingen mellom liv og død går igjen utover i forestillingen. Det virker som om de to eksperimenterer: Hvordan blir det hvis den ene av dem dør først? Kanskje er det best å dø sammen?

Døden, og vårt forhold til den, er det gjennomgående tema. Og publikum formanes om at døden er ikke noe å være redd for, man har ingenting å frykte. Vi oppfordres sågar til å spille død, og la oss mobilfotografere i dødsstilling. I sum synes budskapet å være at døden er noe vi bør være oss bevisst og ikke fornekte, men samtidig ikke la vissheten om vårt endelikt styre våre liv.

Trening i å dø

Til grunn for oppsetningen ligger et stykke av den rebelske, cubanske dramatikeren Virgilio Piñero, som man riktig nok har forholdt seg helt fritt til. I tillegg trekkes det inn et lite kjent dikt av Hamsun – «Gravsted» (om å dø med støvlene på), Baudelaires dikt om en gammel, vennlig dame som ikke lenger er i stand til å glede noen, et gammelt tv-intervju med psykiateren Carl Gustav Jung – samt ferske videointervju med et par cubanere og to aldrende nordmenn, en av dem kunstneren Laurie Grundt. Akkurat hans bidrag forekommer meg å være litt på siden av tema.

Det som foregår live, er noen scener fra det eldre ekteparets svært rutiniserte liv. De sover sammen, står opp sammen, kler seg, spiser frokost og gjør ikke så mye mer – bortsett fra at de «tar livet av hverandre», for å se hvordan det fungerer. Scenen med døgnrutinene gjentas flere ganger, men hver gang med små forandringer som lar oss forstå at tiden går og aldringsprosessen ubønnhørlig utvikler seg mot den sikre død. Men de to er så innvevd i sine vaner at de knapt merker, eller reflekterer over, det som skjer med dem.

Ikke akkurat en alderdom å lengte etter. Men her bare vises den frem, ukommentert, så får hver og en tenke sitt. Selvmord eller eutanasi er ikke et tema, snarere hvordan vi møter døden når den kommer, uten at vi gjør noe for å fremskynde den. At de to gamle «dreper» hverandre, ser jeg mer som «trening» i å dø eller bli dødd fra enn uttrykk for dødslengsel.

Akkompagnert av bilder fra naturkatastrofer og krig, maler de to (nå ikke like aldrende) skuespillerne «krigsmaling» i ansiktene på hverandre, som et uttrykk for den form for død vi risikerer å bli utsatt for eller også er i stand til å påføre hverandre.

Død i solnedgang

Noen av videointervjuene utvider perspektivet ved å trekke inn tro, troen på et liv etter dette. Eller annen tro, av mer uspesifisert art. Dette suppleres så med opplesning av utvalgte «dødsønsker» fra det unge publikummet. Ønsker som både er preget av samtidskulturen («Hoppe fra en klippe med Chuck Norris»), farget av elitekulturens klisjéliv («Dø med en whisky i hånden i solnedgangen»), av idealisme («Dø i en fredelig verden, med smil om munnen») eller av mer aparte grunner («Bli spist av en måse når jeg er på seiltur»). Uansett; ingen av disse ungdommene ønsker seg en livsavslutning à la den det gamle paret på scenen fremviser.

Forestillingen toner ut med Jacques Brels kjente «Ne me quitte pas» (Ikke forlat meg) mens det aldrende paret kjører langs Havannas berømte El Malecon, paradegaten mot havet. Her får havet, kjærligheten og døden sitt samlende uttrykk.

«iPanikk» fremstår som et multimedialt eksperiment, utarbeidet i et langvarig samarbeid mellom bergenske og cubanske teaterkrefter. De kaller dette for en kabaret, og tydelig kabaretkarakter har saktens deler av forestillingen. Men det tidvis ordløse, til dels stiliserte og innimellom filmpregede spillet og den i hovedsak søramerikanske musikken, skaper en sjangeroverskridende helhet med innslag av det absurde og unndrar seg noen enkel kategorisering.

Hver av scenene har sine momenter, men mens noe blir overtydelig, blir andre deler utydelig. Og riktig nok går døden som en tydelig rød tråd gjennom hele forestillingen, men alt virker ikke like godt integrert. De to medvirkende gjør sine saker bra, i en forestilling som hadde tjent på å strammes noe inn.