Mørke forviklinger

Hva kjennetegner en morsom bok for barn?

Jeg vet hva jeg mener som en godt voksen kritiker: Uforutsigbarhet, det vil si overraskelser i form av ordlek og tvetydighet i verbaltekst og illustrasjoner. Noe som får meg til å dvele ved, samtale om og lete etter svar og forbindelser i bilder og tekst. Det er morsomt, og da er det også en god bok .

Humor, mystikk, tvetydighet, og en poetisk følsomhet i tekst og bilder kjennetegner Eli Hovdenaks bildebøker generelt og Det var ikke en busk spesielt. Bildeboka er en av to norske bildebøker som er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2019.

Udefinerbart

I store oppslag og med knapp tekst inviterer Hovdenak leseren med på en reise inspirert av sjangerlitteraturen. I første oppslag kjører et tog i skyline forbi hytter, campingvogner og hus  i et skoglandskap. En rosarødnende himmel signaliserer solnedgang og en kommende kveld som langsomt mørklegger det glisne skoglandskapet, røft trukket opp med kull og fargestifter.

Blanksjø er endestasjonen der den mørke og busklignende, men udefinerbare Torvald sammen med andefuglen Tilde tar føttene fatt innover i svarteste granskauen. Hvem er de, og hvor skal de? Det får vi ikke vite ennå, der de vandrer over ubestrøket papir innover i en stadig mørkere og tettere skog. Torvalds hodelykt lyser opp, men lyktas lyskjegle forsterker mørket rundt. Og mørket er fylt av lyder.

Spenningen stiger, kun brutt opp av ordspill, fuglehumor og lydmalende tekst (HO, HOO…).

Når spenningskurven når toppen: Ute er like skummelt som inne, og lyset skremmer like mye som mørket, da løser alt seg i fredelig fordragelighet. Leseren kan slå seg til ro med at ingenting er det man ser eller tror, og ikke alltid så skummelt, heller.

I Det var ikke en busk lager bilder og tekst en god fortelling sammen. Bildene scorer høyest, mens tekstene, trass ordlek med illustrasjonene, kunne vært pusset enda blankere.