Mye bredde, mindre dybde

Det er en tanke urettferdig å la arrangørenes luftige vyer styre vurderingen av Miniøya 2013, og det er vanskelig å la være. På nettsiden forteller de om sitt mot til å flytte grenser for å skape opplevelser som overrasker og engasjerer, og lover å utfordre dagens normer og verdier ved å tenke nytt, høyt og ukonvensjonelt. Festivalen er et stykke unna å innfri egne ambisjoner.

Store navn, mange besøkende

Mangelen skyldes definitivt ikke gjerrighet. En lang og brokete liste over samarbeidspartnere viser at festivalen mener alvor, finansielt så vel som innholdsmessig. Siden oppstarten i 2010 har Miniøya smykket seg med store navn og trukket stigende besøkstall. I 2012 bikket den 11 000 besøkende, i år fant mer enn 15 000 veien til Tøyenparken, et stort, lutende grøntområde mellom Munchmuseet og Tøyenbadet. Årets festival bød på et opplevelsesrikt program av høy kvalitet, rullet ut en rekke kjente artister, proffe utøvere, talenter i alle aldre, kunne i det hele tatt skilte med stor variasjonsbredde i sjangre, uttrykk, aktiviteter, fra musikk over teater og dans til kunstworkshops, leker og spill. Den ga alle ønskelige muligheter til å male, tegne, rocke, jazze, til å klappe, synge, danse, til å spise is og sukkerspinn og – for de voksnes del – å hygge seg, slappe av, i den skrånende parken, badet i junisol. Programmet falt for det meste inn i trygge, konvensjonelle folder, med Pippi-show fra Astrid Lindgrens Värld, konserter med navn som Timbuktu, Gabrielle, Valkyrien Allstars, Klaus Sonstad, Kråkesølv, innslag med den populære Fantorangen, samt et knippe teater- og danseforestillinger. Hvis festivalen flyttet grenser, skjedde det umerkelig, bak ryggen på et publikum utlevert til profesjonell underholdning.

Atspredt stemning

Musikkdelen utgjorde det største satsningsområdet, dømt etter artistnavn og plassen de opptok på plakater og programhefter. Sett bort fra Sandra Kolstads avanserte elektropop var det lite som vitnet om motet til å utfordre. Konsertene fordelte seg på en amfiscene i skråningsbunnen og en mindre, teltdekket scene, der Teltet bibrakte flere gode, konsentrerte, ladede musikkopplevelser, mens Amfiet ble hakket for stort for sitt eget beste; profilerte artister lot seg dempe av tidvis glissent fremmøte, atspredt stemning, liksom henvist til å tjene som bakgrunnsmusikk. De to programscenene ble omkranset av en mengde små aktivitetstelt, som lå nærmere festivalens uttrykte vyer – Miniøyas kunstneriske visjoner utparsellert til diverse miniarenaer for kreativ utfoldelse og eksperimentering. En Munch-workshop ga anledning til å prøve trykketeknikker og utforme sitt bidrag til ”Verdens lengste Munch-utstilling” som dekorerte gjerdet rundt festivalområdet. I andre telt kunne man lage collager, tegne, male, eller bygge slagverk av ymse skrot assistert av Aslag fra Hurra Torpedo. Den besnærende installasjonen Sanselåven lovet en magisk opplevelse der alle sanser ble utfordret i møte med kunsten, og lyktes godt i å spenne alle fibre i den halvtimes lange køen, før forventningene ble gjort til skamme ved inntreden – det svakt opplyste rommet fylt av gamle gjenstander skulle muligens ramme som en abrupt forflytning i tid, men lignet en alminnelig brukthandel.

De øvrige sceneoppsetningene svingte i kvalitet og var for tamme til å flytte grenser. Hvis den utfordrende nytenkningen handlet om uvante kombinasjoner, om å prege det kjente i fremmede uttrykk, fantes det i beste fall noen tilløp. Med forestillingen ”Jazzfigur – I tråd med musikken”, første gang oppført i 2002, iscenesatte Rikskonsertene et vellykket møte mellom ulike improvisasjonsformer, der marionetter ble animert av en jazztrios melodiøse rytmer; livlige, uttrykksfulle dukker vekslet ”i tråd med musikken” mellom innøvde dansenumre og spastisk baksing, jazz og dukketeater føyde seg sømløst i hop til et enhetlig uttrykk. Breakegruppen Absence Crew giret publikum opp med et halsbrekkende Askeladden-show, men misforholdet mellom form og innhold tok etter hvert luften ut av den alternative formidlingen av folkeeventyr, løst opp i fjas og stunts. Noe vesentlig gikk tapt ved å bryte helt ut av eventyrets narrative oppbygning, fortellingen fikk et påklistret preg, uten indre spenning og utvikling. Det holdt ikke å la trollet battle mot bukkene bruse.

Foruten Absence Crew bidro Scenekunstbruket med Katja Lindbergs Om bare Rosa kunne trylle og Teater Jokers Tutomaten. Den utspjåka prinsessen Rosa slo godt an med sine manierte nykker og klønete fakter, drevet frem av publikums spontane tilrop, et latterlokkende klovneri som stundom skygget for budskapet: desperasjonen i ropene om oppmerksomhet, ensomheten, den materielle overflods tomhet. Med insisterende scenenærvær dro Rosa tilskuerne med på fabuleringene i sitt overspente mikrokosmos. Etter en del kaving klarte hun omsider å trylle en frosk, via paprika og promp, om til en dragemaske brukt til å tuske til seg en tilfeldig pappa fra salen. Lykkelig slutt? Rosa vekket i alle fall begeistring, også hos meg. Tutomaten hadde større vansker med å fengsle publikum, figurteateret basert på boka var en anelse blekt, idet både reven og grisungen og kua og kråka og dåsemiklene og fjompenissen, alle sammen, skulle bæres av to munner og fire hender fordelt på to svært synlige skuespillerkropper, halvhjertet kamuflert for å gli i ett med kulissene. Teaterillusjonen ble aldri stablet på beina, teknikkene forble iøynefallende som teknikker, uten at det lot til å være poenget.

En stadig fornemmelse av noe uforløst, av at det manglet høydepunkter, begivenheter, et samlende klimaks alt bygget opp til, ble forsøksvis imøtegått av Timbuktu, som fikk æren av å avslutte det hele på Amfiet. Konserten var måtelig energisk, måtelig medrivende… og, ja, det er ingen tvil om at Miniøya er et velrigget kvalitetsarrangement, med bred appell, men de offensive kunstneriske visjonene klapper sammen under ønsket om popularitet; resultatet er en festival med rikelige kilder til underholdning og moro, som ikke når opp til det den forteller om seg selv.