Når barnekunst blir hastverksarbeid

Barnekunst har i Norge blitt behandlet med en stor dose feighet; vi har tillagt kunst for de yngste langt mer uklare kvalitetskriterier enn kunst for voksne. Denne tåkete diskursen har ikke bare ført til lav status for barnekunsten, men også en undervurdering av barn som publikummere, der scenekunstproduksjoner for barn ofte har lent seg på lettvinte løsninger av tull og fjas. Men barn er komplekse, unike individer med egne referanserammer, og kunsten som lages for barn må reflektere. Mer oppmerksomhet om barnekunst vil øke feltets status, stille større krav til produksjonenes kvalitet og gjøre det vanskeligere å la den lettvinte underholdninga passere.

Nesten usynlig

«Svisj Svisj Bang Hysj» er ei forestilling for barn mellom 0 og 3 år, vist under årets Dansefestival Barents i Hammerfest. Forestillinga er utviklet av TF Produksjoner og består av en danser og to musikere. Forestillinga sies å være et resultat av kulturskoleordninga i Hammerfest kommune; 30% av kulturskolelærernes stilling skal være utøvende. Da forestillinga ble spilt for barnehager i kommunen i fjor var den en stor suksess.

Under Dansefestival Barents spilles forestillinga på det stolte, nordlysfargede Arktisk Kultursenter (AKS) ved kaia i sentrum av Hammerfest. Publikum møtes allerede ved inngangsdøra av en smilende vert som ønsker varmt velkommen og ber oss henge av oss ytterklærne og ta av oss skoene. En unnselig, grå karakter med rallarhatt, raggsokker og kofte sitter i trappa og spiller på et slags fingerinstrument, kanskje en afrikansk kalimba. Bobledresskledte smårollinger kommer vuggende inn hoveddøra, hånd i hånd med en voksen eller hverandre. Kun et fåtall legger merke til mannen som sitter og spiller for seg selv inntil vinduet.

Når vi alle har kvittet oss med vinterklærne og venter spente i foajeen ønskes vi på ny velkommen, og de voksne får beskjed om at ungene har lov til både å snakke høgt og å gå inn og ut under forestillinga. Så føres vi opp en ny trapp. Gjennom sjøgrønne korridorer tas vi med til et rom med røde vegger og en sirkulær sofa midt i rommet. Her venter en felespiller i flagrende tunika. Noen voksne publikummerne slår seg ned på sofaen, noen unger svinser rundt på gulvet. Men vi skal videre, og strømpebuksekledte bein føres gjennom nye korridorer. To små gutter i toårsalderen går ivrig motsatt vei. Ikke alle voksne publikummere synes det er greit, og viser det med svett irritasjon. Jeg tenker at vi som voksne bærer et ansvar når vi tar med oss små barn på kunstopplevelser. Ikke bare det kunstneriske verket, men hele konteksten rundt, er viktig i forhold til et ungt publikum. Selve den kunstneriske opplevelsen står i sammenheng med barnas reise til verket, hvem de omgås med underveis og hvordan de opplever at andre tolker situasjonen. Som voksne må vi sørge for å være gode forbilder og tydelige veivisere inn til verket og konteksten rundt. Slik tar vi ungene våre på alvor.

Få overraskelser

Martha Andersen Salen, der forestillinga vises, er delt i to. Halve rommet er innrammet av et hvitt polyesterforheng, i midten står et trommesett og i taket henger lyslenker, silkepapirblomster og rokkeringer. Det blir etter hvert trangt i polyesterforhengets åpning i det de fleste setter seg der. Etter en del omrokkeringer og forsøk på å få flere av publikummerne til å sette seg lenger inn i rommet, setter de tre utøverne seg på kne foran oss på gulvet. Vi blir fortalt at når de er ferdige med det de skal vise oss, kan ungene komme opp og røre og se på alt som er på scenen.

En flagrende, småtrippende danser begynner å bevege seg til lyden av trommer. Felespilleren står og ser på i et hjørne. Danseren svinger armene hurtig over hodet og ned og til høyre, over hodet og ned og til venstre. I neste sekvens legger danseren og trommeslageren seg på gulvet etter tur mens de sier en regle om kroppen. Så kommer felespilleren luntende forsiktig fram på gulvet. Felemusikken har både volum og styrke. Den tar tak i rommet og vekker nysgjerrigheten i oss. Ungene, som fram til dette punktet har vært mest nysgjerrig på de nye omgivelsene og på hverandre, retter nå ansiktene mot det som foregår på scenegulvet.

Dessverre bringer ikke fela forestillinga inn i en ny rytme. Forestillinga fortsetter i jevnt tempo, satt sammen av leker, regler og sanger der utøverne gjør sin opptreden på midten av scenegulvet, en etter en. Når det framføres tradisjonelle barnesanger som «Bæ bæ lille lam» og «Det snør, det snør», er både voksne og barn i publikum med. Sangene og melodiene er gjenkjennbare, og det er lett å la seg rive med i allsang. Men verken de musikalske elementene eller noen av handlingene bygges ut til mer komplekse sekvenser av lyder og historier. Her finnes få overraskelser.

Uferdig

Når programmet lover at et kjent rom skal forvandles til en installasjon i form av et telt som vi alle er en del av, vekker det forventninger. Dessverre følges den visuelle opplevelsen som vi forespeiles ikke opp i selve verket. Scenografi og kostymer framstår som billig og tilfeldig sammenrasket. Rokkeringene og silkepapirrosene i taket forblir ikke annet enn urørt staffasje, og polyesterinnhengningen blir aldri et spennende telt.

«Svisj Svisj Bang Hysj» bærer preg av uferdighet på alle nivåer, til tross for at forestillinga har vært spilt før og man kunne forventet en viss trygghet i framførelsen. Utøverne virker utilpasse i rollene sine, i forhold til hverandre og i rommet. Dette kan selvfølgelig ha noe med forestillingas improvisatoriske oppbygging å gjøre; i programmet leser vi at vi skal inn i «… et univers hvor alt kan skje i improvisasjonens møte med gjenkjennelsens glede». Men utøverne virker ikke forberedt til improvisasjon. Den konseptuelle idéen er ikke godt nok bearbeidet, og helheten framstår som et hastverksarbeid der sceniske og scenografiske muligheter forblir uutforsket. Sterkere tematisk bearbeidelse, personinstruksjon og et strammere dramaturgisk arbeid ville tilført denne forestillinga mye.

Hvem bestemmer hva som er kvalitet i kunsten? Estetiske referanser er kulturelt betingede normer i konstant endring. Det vil aldri finnes kun èn måte å gjøre noe på. Men når man analyserer del for del av ei forestilling vil man til slutt sitte igjen med en helhetlig opplevelse av om det man har sett innehar kvaliteter som man kjenner igjen. I løpet av de 20 minuttene «Svisj Svisj Bang Hysj» varer sitter mange av ungene helt stille og observerer. Men at barn sitter stille og ser på noe over tid er ikke nødvendigvis et kvalitetsbevis. Det vet alle som har sett på Disney Channel.

Anmeldelsen ble først presentert på scenekunst.no 20.11.2014.