Når verdidebatten ikke tas

Den sentrale administrasjonen av Den kulturelle skolesekken (DKS) ble i 2015 besluttet flyttet fra Kulturrådet til Rikskonsertene (nå Kulturtanken), og har i forbindelse med dette både fått nytt mandat og nytt navn. Det nye mandatet innebærer at DKS skal ligge tettere på skolens læreplan. Akkurat hva som blir de kunstfaglige konsekvensene av endringen er fortsatt uklart, ettersom omleggingen vil prege driften av Rikskonsertene/Kulturtanken frem til 2017. Frem til nå har endringsprosessen også foregått bak godt lukkede dører.

I flyttingen fra Kulturrådet til Rikskonsertene ble administrasjonen av ordningen flyttet fra en organisasjon med solid kunstfaglig kompetanse, til en organisasjon som har solid kunst- og skolefaglig kompetanse. I utgangspunktet fremsto flyttingen som et opplagt valg. Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet har i flyttingen operasjonalisert makten i en organisasjon har god kjennskap til skolen som institusjon, samtidig som det faglige ansvaret for ordningen ble tydeliggjort.

Rikskonsertene har gjennom mange år vist at de har mye kunnskap om  kunstfaglige produksjoner i skolen. Organisasjonen har først og fremst lagt gode rammer for dyktige kunstfaglige praktikere. Men å utvikle kunnskap om et felt, skape debatt og drive kunnskapsproduksjon på et overordnet felt, er en annen form for praksis – en praksis Kulturrådet har vist at de kan, men som allikevel ble lite benyttet på DKS-ordningen.

Periskop har fulgt omleggingen med stor interesse, ettersom skolen er stedet hvor flest barn opplever kunst. Om det har blitt «for lite eller for mye skole» eller «for lite eller for mye kunst» kommer an på øynene som ser, og heri ligger også hovedutfordringen: For når slutter skolen og hvor begynner kunsten? Og hvordan reflekterer den kritiske tilnærmingen seg til barna som målgruppe? Det er vanskelig å identifisere viktige markører i et landskap som har vært ekskludert fra de faglige kunstdebattene.

Kunnskapsministeren har den siste tiden sendt signaler om at de praktiske og estetiske fagene skal styrkes, noe som lover godt for DKS. For om mottaket er godt, altså om de som formidler kunstopplevelser har interesse for kunst, er sannsynligheten større for at kunstopplevelsen blir bedre for de 900.000 barna som opplever den. I tillegg til at fagene har stor egenverdi.

Men samtidig må det avklares hvilken «kunst» det er vi snakker om, hvilke sammenhenger den inngår i og hvilket formål den skal ha. DKS og skolene produserer ulikt innhold, har forskjellige oppgaver og mandater. Men det betyr ikke at institusjonene ikke skal samarbeide, for det skal de. For at det skal lykkes må debatten om hva som verdivurderes når og hvordan, tas. Først da blir det klart hvilken «kunst» det er vi snakker om.

Om debatten ikke tas står DKS i fare for å mislykkes som arena for profesjonell kunst for barn og unge. Det professorene Rasmussen og Gjærum refererer til som diskurskampen, eller kultursjef Else Blom snakker om når hun refererer til en manglende innholdsdebatt, er nettopp at vi trenger en overordnet verdidebatt. Denne debatten kan ikke føres om vi ikke er enige om hva vi snakker om, og i hvilken sammenheng.

I denne forbindelsen står den profesjonelle kunsten for barn og unge i fare for å tape, fordi den tilhører et fagfelt som ofte krever forkunnskaper, interesse, åpenhet, kunnskap og ikke minst tid.

Rikskonsertenes/Kulturtankens forsøk på «å skape dialog» og drive kunnskapsutvikling i tiden med nytt mandat, representert ved konferansene «Kunsten å dele» i fjor høst og «Kykeliky» tidligere i år, viser at de per dags dato har et stykke igjen å gå før de er trygge i rollen som kunnskapsutviklere. Det holder ikke at fagfeltene møtes. Det kan like gjerne forsterke fordommene som å overkomme dem.

Et konsensuspreget felt legger ikke gode rammer for en produktiv debatt rundt kunst, skole og læring. Det er derfor ikke forsoningen vi trenger, eller et overordnet mål om konsensus, noe de nevnte konferansene eksemplifiserer. Vi trenger faglig utvikling av et felt der brytningene synliggjøres og identifiseres. Slik kan det skapes et språk, en nysgjerrighet og en kjennskap til andre interessefelter og perspektiver enn våre egne i tiden etter modernismens fagspesifikke æra.

Om Kulturtanken fyller skoene i rollen som premissleverandør i denne sammenheng gjenstår å se.