– Nej, hvor er det godt gået, det her!

I Horsens i Danmark, en liten by omentrent på størrelse med Ålesund, kan man hver september oppleve Danmarks største kuraterte teaterfestival for barn og unge. I år bød de på 34 nøye utvalgte forestillinger på ulike spillesteder i den lille byen. Dette i tillegg til seminar, andre kunstprosjekter og et sideprogram for og av ungdom. Festivalledelsen behøver ikke å bekymre seg for været eller folks privatøkonomi for å sikre seg nok billettinntekter. Alt er nemlig gratis.

Dette er interessant sett i lys av den økonomisk kritiske situasjonen for Miniøya i Oslo, en festival for barn med konserter, teater, dans og litteratur på programmet. Hva skal til for å overleve som festival?

Teater preger byen

Årets tema på Horsens Teaterfestival er «På tvers av generasjoner». Da passer det bra at jeg har en 1-åring og en 3-åring å oppleve festivalen sammen med. Programmet varer fra fredag til søndag, og vi kommer ruslende med barnevogn og ståbrett lørdag morgen. Fra hovedgaten går vi inn en sidegate med brostein og små murhus med hyggelige små kaféer og restauranter. Vi hører lyden av barn idet vi nærmer oss «Vor Frelsers hær» som denne helgen er lokale for danseforestillingen Häpp, vårt første mål for festivaldagen. Mens konseptet på festivalen er at det er dansk scenekunst som vises fram, har det også blitt en tradisjon å ha minst ett gjestespill. Häpp er produsert i Stockholm av Zebradans.

Festivalledelsen har valgt å ha forestillingene for barn konsentrert i midtbyen, og forestillingene for ungdom på Fængselet, et stort kulturlokale litt utenfor sentrum. Slik får de muligheten til å skape en annen slags festivalstemning for ungdommene. Lokasjonene i midtbyen er innenfor en relativt liten radius, så vi kan lett gå fra det ene til det andre. Slik kan teaterfestivalen prege hele byen, og det blir lett å få med seg mange forestillinger. Noen av dem popper også opp utendørs og gjør festivalen synlig for flere.

Jeg tar en trilletur med minsten mens far blir med treåringen på Häpp. Når jeg kommer tilbake, kommer barn og voksne myldrende ut. Jeg får full rapport fra en begeistret ung jente som i det ene øyeblikket står på ett bein, i det andre med rumpa ut liksom en krakk bak, og hun forteller så levende om forestillingen at jeg føler jeg har vært der, jeg også.

Fortelling eller dans?

Så er det min tur til å bli med 3-åringen på teater. Denne gangen skal vi til biblioteket og oppleve forestillingen God tid. Etter en nonverbal danseforestilling er dette i motsatt ende av skalaen: Her har TeaterBlik dyrket ordet og de indre bildene som kan oppstå gjennom små gester og stor fortellerkunst. En eldre mann (Ole Barkentin) sitter på en rullator og forteller gjennom hele forestillingen, helt til han på slutten danser med rullatoren som kavaler.

Det gir noe ekstra å ha en 3-åring med, med sitt blikk og ikke minst med sin kropp, hun tar inn forestillingen på en mer spontan-kroppslig måte. Mannen forteller ikke en klassisk historie fra start til slutt, men husker tilbake på situasjoner: Hvordan det er å klatre i trær, løpe i gresset, lytte til regnet. Han kommer tett på barnas verden gjennom sin evne til å framstille det store i de sanselige opplevelsene som livet kan fylles av. Han har rendyrket en fortellerstil hvor han bruker hendene på virkningsfulle måter. 3-åringen begynner snart å gjøre de samme håndbevegelsene som skuespilleren: Oppe, nede, fingre som klatrer opp stokken, som blir til et tre som vaier i vinden. Jeg ser at han møter blikket hennes mens de begge beveger hånden nesten på likt. 3-åringen toner seg inn på sin måte – er det en fortellerforestilling eller en dans?

– Jeg vil se mer teater! utbryter hun når forestillingen er slutt. Og det er jo det som er så herlig med festival: Det er mulig å gå fra den ene teaterforestillingen til den andre, også selv om man er 3 ½ år.

Tematikken «På tvers av generasjoner» setter søkelys på at festivalen ikke bare er for barn og unge, men at den skaper møteplasser og vil utforske møter mellom generasjoner kunstnerisk. Representasjon av eldre sees både i God tid og i åpningsforestillingen Laughing Crowds, hvor borgere i alle aldere står på scenen sammen med profesjonelle dansere. Gjennom en bevissthet rundt representasjon får publikum sceniske møter med forskjellige mennesker i ulike aldre og livsfaser.

Frisører med lynkurs

Generasjonsmøter står også sentralt i kunstprosjektet Haircuts by children av den anerkjente canadiske performancegruppen Mammalian Diving Reflex. I dette prosjektet har fjerdeklassinger ved Stensballeskolen i Horsens overtatt den lokale frisørsalongen Nashat Barbershop. Under festivalen kan voksne komme innom for en hårklipp utført av barn som har fått et lynkurs i frisørfaget. Gruppa er i sine verk opptatt av å utforske maktrelasjoner, forventninger og møteplasser for barn og voksne som kanskje bor i samme by, men som ikke kjenner hverandre.

Søndag formiddag møter jeg programsjef for Horsens Teaterfestival, Adelaide Bentzon. Jeg vil snakke med henne om hvordan festivalen påvirker Horsens og Danmark, og om hvordan den blir finansiert. Spontant ender vi opp med å gjøre intervjuet i frisørsalongen, hvor Bentzon gjerne skulle ha stusset håret sitt. Kanskje ikke det opplagte stedet for rolige samtaler, men intervjuobjektet er uten tvil plassert midt i plommen av festivalegget.

Barn med sakser og kammer vandrer ventende rundt. Det er hengt opp ballonger og girlander i frisørsalongen. De har ingen kunder når vi kommer, det går visst i bølger, forteller de. Men nå kommer det altså en som skal klippes, denne gang en de kjenner litt.

– Det vokser ut igjen

Er du nervøs for denne frisørtimen?

– Nei, jeg har faktisk allerede blitt klippet en gang, denne frisyren har ungene laget! forteller Bentzon. Hun ser på de to frisørene som står klare, en med kam og en med saks.

– Dere kan gå gjennom og klippe noen steder så det blir litt jevnere. Hun ser på meg:

– Jeg er ikke så redd for håret mitt. Det vokser ut igjen. Jeg syns opplevelsen gjør det verdt det.

Frisørene begynner å stusse håret hennes. Jeg bemerker at de har god teknikk.

– Ja, de har hatt en ukes workshop!

Jeg henvender meg til frisørene og spør hvordan det har vært å være frisører. Har det kommet mange kunder?

– Jeg har allerede klippet sju, sier den ene.

– Dette er min fjerde, forteller den andre.

Bentzon er på jobb: Hun svarer meg, hun støtter opp om frisørsalongen, hun svarer innimellom på de mest prekære meldingene som plinger inn. Den sprudlende, energiske festivalstemningen er til å ta og føle på. Den ligger som en sky over hodet hennes, og følger henne der hun er.

Fem i dramaturgiatet

I jobben som programsjef har Adelaide Bentzon ansvar for festivalprogrammet i samarbeid med et dramaturgiat bestående av fem personer. Oppdraget deres er å vise fram et bredt utvalg av refusjonsstøttede forestillinger. Det vil si forestillinger som er innunder en dansk ordning hvor kommunen kan kjøpe teaterforestillinger og få halvparten dekket av staten. I tillegg inviterer de inn en eller flere internasjonale gjesteforestillinger. Utover dette innebærer jobben å trekke i trådene i utviklingen av årets åpningsforestilling og kunstneriske prosjekter slik som Haircuts by children, samt ansvar for et faglig seminar. I tillegg jobber de med å ta videre konseptet «Ung på vej», som er en parallell scene hvor unge talentfulle (men enda ikke profesjonelle) regissører og skuespillere viser fram forestillinger de har utviklet for et ungt publikum.

– Nei, hvor er det godt gået det her, piger! utbryter Bentzon begeistret når hun ser seg selv i speilet.

– Det er meget mer likt.

– Er det noe annet vi skal klippe? Eller skal vi flette deg? spør de to frisørene.

Bentzon ser på meg.

– Kanskje dere skal flette Henriettes hår? Vil du ha håret ditt flettet?

Det vil jeg gjerne. Frisørene koster vekk hår og jeg setter meg i frisørstolen. Prøver å holde orden på notatene mine.

Utfordrende, men ikke snobbete

Intervjuet fortsetter fra frisørstol-posisjon.

– Horsens Teaterfestival har en lang historie, og den er allerede velutviklet. Men personlig ønsker jeg en festival som både kan vise eksperimentelle og tradisjonelle uttrykk. Som er utfordrende, men ikke snobbete. Jeg ønsker diversitet i genre og uttrykk, så man virkelig kan oppleve hva scenekunst kan, forteller Bentzon.

Telefonen ringer. Bentzon unnskylder seg og går ut for å snakke.

Jeg spør frisørene om kurset de har vært på. Hvordan har det vært?

– Vi har vært på kurs med han som arbeider her fra mandag til fredag. Så vi har litt erfaring, men det er fremdeles ting som kan gå galt, siden vi er barn og ikke frisører.

Har dere noen eksempler?

– Vel, det var en med fullskjegg som sa han skulle ha 3 millimeter. av, men så trodde vi at det skulle være 3 millimeter igjen.

Vi ler. Bentzon kommer tilbake, og er oppriktig imponert:

– Hvor er du god til at flette!

Fast på statsbudsjettet

Horsens Teaterfestival er en av de danske festivalene som er co-finansiert av Kulturministeriet (kulturdepartementet), slik at finansieringen deles likt mellom kommune og stat. Ut over dette søker de pengestøtte hos ulike fond, slik at de kan utvikle prosjekter som kommer i tillegg, slik som åpningsforestillingen.

For dere bruker ikke reklame for å få inntekter?

– Nei, vi er ikke kommersielle på den måten, og alle forestillingene er gratis.

Det har kommet meg for øre at teatergruppene spiller gratis til gjengjeld for promoteringen, stemmer det?

– Nei. Konseptet er at vi betaler for en forestilling, og så spiller de to på samme dag, svarer Bentzon.

Har du inntrykk av at teatergruppene som spiller på Horsens Teaterfestival er fornøyde med ordningen?

– Det er klart at det er noe som koster dem litt.

Har det alltid vært sånn?

– Så lenge jeg har kjent festivalen, har det alltid vært premisset, ja. 

Danmark prioriterer barnekultur

I Norge er det mange festivaler som sliter økonomisk. Hvordan er den økonomiske situasjonen for Horsens Teaterfestival?

– Vi jobber stadig med å skaffe penger fordi vi vil i gang med flere prosjekter. Men jeg synes egentlig at vi er veldig godt dekket gjennom kommunen og finansloven. Kommunen er veldig glad for å ha festivalen, svarer Bentzon.

Det virker som om dere i Danmark har veldig mange profesjonelle teatergrupper som spiller for barn og unge. Har du noen tanker om hvorfor det er slik?

– Jeg vet ikke hvilke forskjeller det er mellom Danmark og Norge, men mitt inntrykk er at man har prioritert barnekultur i Danmark gjennom mange år. Og så har det vært en sterk tradisjon og kultur hvor små teatre og grupper har utviklet sine arbeider for barn og unge under ganske ulike produksjonsvilkår. Men det er jo sårbart, så hvis man ikke fortsetter å støtte og utvikle det, så stopper det fort opp, sier Bentzon.

At festivalen er betydningsfull for innbyggerne i Horsens, er hun ikke i tvil om.

– Vi er på samme sted hvert år og det gjør at det er et godt eierskap til festivalen. Det er en festival som både er for barna i Horsens og for bransjen. Dermed har den to ben. De er like viktige og de skal kunne møtes.

Har du inntrykk av at mange kommer på festivalen?

– Ja, absolutt! Det er mange barn som kommer, og det er sikkert noen voksne som var her da de var små, og som nå tar med seg sine barn. Og det er jo herlig. Det er også derfor vi har prosjekter med horsensianere, forteller hun.

Hvordan påvirker Horsens Teaterfestival teaterbransjen i Danmark?

– Jeg tror det er utrolig viktig å ha festivaler, det er et godt samlingspunkt for bransjen. Festivalen er et sted hvor folk kan møtes og utveksle ideer, se noen nye tendenser og sette forskjellige samtaler i gang. Tilbakevendende festivaler har mulighet for å skape noen gode rammer. En festival er en samtale mellom enormt mange forskjellige teater og verker og publikum, noe man ikke får andre steder. Så det er en unik mulighet.

Barbermaskin i kunstens tjeneste

Det plinger i dørbjellen på frisørsalongen.

– Nå kommer det noen! Så spennende! utbryter teatersjefen.

Frisørene er raskt på pletten og tar gjestene godt imot.

– I kommer bare herover!

De viser de tre kundene til hver deres frisørstol. Plutselig er det travelt i salongen. En mann skal bli barbert på hodet. Han ser ganske spent ut, for ikke å si engstelig, når barna setter i gang. To og to frisører samarbeider. Det gres, klippes, barberes, kostes. De snakker hyggelig med kundene.

Artikkelen fortsetter etter bildet og annonsene.

Nye perspektiver

Selv har jeg fått meg en forseggjort flette. Jeg føler meg finere enn da jeg kom, men mest av alt oppløftet av opplevelsen. Jeg kommer til å tenke på Pippi som tar på seg skurekoster på bena og tømmer vaskebøtta over kjøkkengulvet. «Jeg har aldri før sett noen vaske gulvet på denne måten før!» bemerker Annika. Pippi forklarer at det er fordi voksne vil ha det kjedelig, og ligge på gulvet og skure og klage.

Det er deilig befriende å la ungene få makten og se hva som kommer ut av det. Med et element av risiko, og med et mindre forutsigbart sosialt møte, kan vi bli røsket ut av vanene våre. Både barn og voksne kan få noen nye perspektiver, på hverandre og på samfunnet vårt.

Horsens Teaterfestival ser ut til å spille en sentral rolle i utviklingen av det frie scenekunstfeltet i Danmark. Det virker som om festivalen og de som finansierer den beveger seg i en positiv spiral, der både kommune og stat får mye igjen for å finansiere festivalen: I form av kunst- og kulturopplevelser, i form av promotering av Horsens, og i form av at kulturfeltet vokser og styrkes nasjonalt. Norge har en annen festival-historie, og er et mer langstrakt land med lengre reiseveier. Kanskje har vi likevel noe å lære av våre naboer?