– Norsk barnemuseum er et kulturhistorisk museum

Den 25. juni 2015 publiserte Periskop en anmeldelse av Norsk Barnemuseum, skrevet av Kristina Ketola Bore. Med sin master i designkritikk er det naturlig at hun har fokus på design og illustrasjon i sin anmeldelse. Vi mener likevel det er uheldig at hun analyserer museet utelukkende ut fra sitt fagfelt, samtidig som hun gjør inntrykk av å ha et helhetlig bilde av, og inngående forståelse for, museets faglige innhold. Hadde Bore valgt å skrive om utstillingens design, form og språk, heller enn design som utstillingstema, kunne denne type anmeldelse vært relevant for flere typer museer, også Norsk barnemuseum. Slik framstår dessverre ikke anmeldelsen nå. I tillegg til å ha et ensidig fokus på estetikk har Bore hatt som utgangspunkt at utstillingene  er rettet mot barn og familier. Det er feil. Norsk barnemuseum er ikke et kunstmuseum, og heller ikke et museum bare for barn og familier. Et betimelig spørsmål i denne sammenhengen, et spørsmål Bore burde lagt til grunn for sin anmeldelse, er: Hva er Norsk barnemuseum?

Norsk barnemuseum er en del av en demokratisk utvikling som startet med at blant annet barndomshistorie ble etablert som egen disiplin innenfor historiefaget fra slutten av 1970-tallet. Tidligere ble grupper av mennesker uten makt, som nettopp barn, men også arbeidere og kvinner, gitt liten plass som aktører i historiefaget. Museet søker i tråd med denne demokratiseringsprosessen å forstå og formidle barns levekår og mentalitet i fortiden, samt å sette dette i sammenheng med nåtidens barn og barndom. Det er et mål å få innblikk i ulike måter å forstå barn og barndom på, og sette dette i sammenheng med kunnskap om barns oppvekstsvilkår og kultur før og nå.

Norsk barnemuseum er dermed et kulturhistorisk museum som har som formål å formidle barnekultur og barndomshistorie til alle generasjoner – ikke utelukkende til barn. Museet har som oppgave å forske, dokumentere, forvalte gjenstander og foto og formidle historien om barn og barndom i sin samtid og fortid. Så når Bore anmelder Norsk barnemuseum som et kunstmuseum og ikke som et kulturhistorisk museum, er både premissene for anmeldelsen og kriteriene hun benytter grunnleggende feil.

Bore kritiserer museet for ikke å ha nok aktiviteter når hun skriver «Her er leketøy bak glassmonter som man verken får leke med eller ta på.». Senere kritiserer hun oss for å ha for mye av nettopp slike aktiviteter. Hun stiller spørsmål om dette egentlig bør være et museum. «Kanskje er det heller en aktivitetspark eller et læringsrom som bør eksistere uavhengig av utstillingsformatet og museet». Det kan også virke som om Bore er av den oppfatning at en kunstopplevelse må være tilstede for at en institusjon skal kunne defineres som et museum. Hun burde ha satt seg grundigere inn i hva et museum faktisk er.

Ifølge den internasjonale museumsorganisasjonen ICOM er museer ikke-kommersielle, permanente institusjoner i samfunnets tjeneste. De er åpne for allmennheten og skal gi mulighet for studier, utdanning og fornøyelse. Museenes oppgave er å samle, bevare, utforske og formidle materielle vitnesbyrd om mennesker og miljø. Det som gjør et museum til et museum, skriver Anne Eriksen i boken «Museum», er helheten av disse aktivitetene. Denne helheten av forskning, formidling og forvaltning, som definerer museumsfeltet, er godt ivaretatt ved Norsk barnemuseum. Selvsagt har vi som mål å bli enda bedre.

Museet er fremdeles i en gjenoppbyggingsfase etter innflyttingen i Stavanger museum i 2011. Vi flyttet da fra Stavanger kulturhus på Barnemuseets tiårsdag. De nye lokalene i Stavanger museum ble åpnet samme dag som vi stengte museet i kulturhuset. Flere hundre mennesker deltok og gikk i «flyttetog» med rekvisitter og utstillingselementer fra det gamle lokalet til det nye. Det ble en fest som byens befolkning var invitert til å delta i. Vi hadde valget mellom å være fraværende i flere år mens vi bygget opp museet på ny, eller å være tilstede fra første dag og involvere publikum i prosessen underveis. Vi valgte det siste. De nye lokalene, som umiddelbart ble bygget og gjort tilgjengelige for publikum, er det som vi har kalt «Det lille barnemuseet mens vi bygger». Disse lokalene vil bli erstattet av nye utstillinger i årene som kommer. Tre nye basisutstillinger er bygget etter at vi flyttet inn i Stavanger museum: To leketøyutstillinger, som er omtalt av Bore, i tillegg til en kulturhistorisk lekepark med historiske leker og spill. I tillegg består dagens museumslokaler av to temporære temautstillinger.

I sin anmeldelse har Bore viet en del plass til én av de faste utstillingene våre, nemlig utstillingen «Det var en gang en tresko… Lekene fra Åsmund S. Lærdal». Hun skriver da om leketøy som designobjekt, og definerer leketøyutstillingen som en designutstilling. Det er fint å lese at hun er fornøyd med utstillingen, selv om også den har helt andre formål. Utstillingen formidler historien om stavangerfabrikken Lærdal; om utvikling fra å være et forlag til å bli verdenskjent med mykdukkene Anne og Tomtebilene. Riktignok var Åsmund S. Lærdal opptatt av design, men dette fokuset har ikke vært utstillingens formål. Vi er likevel fornøyde med at Bore, i denne delen av anmeldelsen, fokuserer på én temautstilling om gangen.

Vi tror og håper at publikum opplever at hver temautstilling taler for seg. Det vi imidlertid savner i vårt museum, som Bore ikke tar opp, er en tydeligere inngang som introduserer Barnemuseet. Når vi åpner temautstillingen «Tidsrommet» neste vår, vil Barnemuseet få nettopp dette. Utstillingen vil være det første publikum møter, og en del av kjernevirksomheten til museet, nemlig forskningsbasert formidling av barndomshistorie. «Tidsrommet» vil ha en overbyggende karakter og knyttes til de andre temautstillingene i museet. Med den utstillingen tror vi Bore vil få større forståelse for museet og vi imøteser fremtidige anmeldelser basert på relevante kriterier for hva et museum er og for hva et kulturhistorisk museum er.