NRK-serien Cammo: Bitende influenser-satire

– Vi influencere har en så insane stor påvirkningskraft. Stortinget ligger i gata her og jeg bare vet de misunner oss. Makten er jo i dette rommet!

Sent i den satiriske NRK-serien Cammo tas vi med til internettkjendis-kåringen Vixen Awards, der en tale fra Leah Isadora Behn sier mye om influensernes syn på seg selv. Og både serien og virkeligheten gir oss argumenter for at hun er inne på noe, for viljen til å gi påvirkerne oppmerksomhet er sterk: I februar fikk Sophie Elise rundt hundre medieoppslag på to dager.

En hjertesukkende sammenligning: Super Mario Bros. Filmen har akkurat hatt den beste åpningsuken for en animasjonsfilm noensinne.

Ifølge oversikten til Filmfront.no er den anmeldt i til sammen sju norske redaksjoner, inkludert publikasjoner som gamer.no.

At påvirkerens kontroversielle bildeposting fører til teppebombing av oppslag mens filmen om verdens mest berømte spillfigur knapt får kritisk behandling, bekrefter Behns påstand: Influensere har makt. De vinner sin kamp om oppmerksomhet, men kommer seieren med en pris?

Nasjonale skandaler

Det er nettopp den som problematiseres i Cammo, skapt og skrevet av Caroline Glomnes, som også spiller hovedrollen. Ett minutt inn i serien vet vi følgende om  34-årige Camilla, som blogger under navnet Cammo:

Hun er nominert til en Vixen-pris, reklamerer for Betakaroten, er overbærende vennlig overfor unge fans og er slått personlig konkurs.

Jepp, dagens strømmelogikk vet å sette oss fort inn i omstendighetene. Cammo har ikke betalt skatt på åtte år (hun lider av «finansfobi») og nå må hun – i sorgfull panikk – selge leiligheten og flytte hjem til moren Sofia (Hanne Lindbæk).

Og for å unngå fengsel, NAV-kurs og ytterligere misere, tar hun en jobb som støttekontakt for jevngamle Kamilla med K (Katelyn Garbin), som har Downs syndrom.

En hakkete start på forholdet mellom de to fører etter hvert til vennskap, og deretter til nasjonale skandaler. «Utnyttet jente med Downs syndrom», lyder en Dagbladet-overskrift. Cammo latterliggjøres i Nytt på nytt og møter hissig, verbal motstand i Debatten.

Samtidig seiler små bobler fra hovedpersonens barndom mot overflaten: Stygg mobbing, ingen venner, dominerende mor.

Urolig driv

Virkemidlene forteller oss at vi er i en dramakomedie, og den fortelles effektivt og poengtert. Som når sponsede produkter bæres ut av Cammos leilighet – og vi får se reklamen hun gjorde for dem i utgangspunktet.

Kamera er i stadig bevegelse, det skaper en fengende dynamikk som holder oss fascinerte. Klippestilen sender tankene til Guy Ritchies kvikke gangsterfilmer. Av og til er dialogene heftig akkompagnert av perkusjoner – det skaper et urolig driv.

Kostymene er forseggjorte – Cammos gjennomtenkte antrekk gjør seriens univers særegent, samtidig som de forteller mye om hovedpersonens psyke – hvem hun ønsker å være. Er det slik at det finnes en annen, mer «ekte» Cammo bak fasaden? Cammo er hevet over slike rotnorske spørsmål – antagelser om at det bor en snusfornuftig allværsjakkebruker bak alt som lukter av jåleri.

Ensom og egoistisk

Den selvsikre, drivende formen kan utmerket karakteriseres som «unorsk», noe som i høyeste grad også var tilfellet med regissør Martin Sofiedals forrige produksjon – den både tullete og storslagne Blasted: Gutta vs aliens, en Netflix-film der et utdrikningslag måtte hamle opp med en intergalaktisk invasjonsstyrke i Hessdalen. Blasted fikk blandet mottagelse av norske kritikere, men gjorde det skarpt internasjonalt: Etter en drøy uke i spilleren, toppet den Netflix-lista over ikke-engelskspråklige filmer.

Cammo har et helt annet alvor i bunnen og våger å la det komme til uttrykk gjennom en nokså usympatisk og egoistisk hovedperson. At vi likevel heier på henne, skyldes ikke bare dryppene fra barndommen og at kameravinkler og klipperytmen skaper innlevelse og empati: Serieskaper Glomnes spiller henne med betydelig varme. Vi aner hele tiden følelsene og tankene Cammo skjuler bak den sminkede fasaden.

Hun er ensom og har kanskje vært det hele livet.

Fæle typer i en fæl verden

Men ikke misforstå: Cammo er en såpass lett og freidig serie at hovedpersonen virker bekymringsløs selv når hun har bekymringer. Ståpå-vilje kan man kalle det. Den lite selvhøytidelige fremdriften gjør dessuten komiske enkeltsituasjoner (stort sett skapt av hovedpersonens suverene selvbilde) viktigere enn helheten når det gjelder handlingen.

Tematikken og budskapet trer imidlertid tydelig frem. Vi befinner oss i en karikert verden, med ubehagelige krysningspunkter med virkeligheten. Menneskene er stort sett grunne, forfengelige – egentlig ganske fæle typer. Cammo var fjorten år da hun ble tatt med på sin første skjønnhetsoperasjon av moren. Journalister velger alltid den drøyeste og mest tendensiøse vinklingen det går an å tenke seg. Og Jonas (kompromissløst spilt av Jonas Winther) – en wannabe-influenser i kretsen rundt Cammo – må være en av de falskeste og kjipeste rollefigurene i en norsk serie noensinne. Det er spenstig av serieskaperne å ikke utstyre ham med et eneste forsonende trekk – Jonas’ onde overflatiskhet gjør ham til en minneverdig karakter, til en formidabel motkraft for heltinnen.

Og i Cammos tilværelse er det bare slik folk er: En lefseblogger snakker om å redde verden, en ung blogger har skrevet en bok om … seg selv, den myndige moren til Kamilla (Nina Woxholtt) jobber som «mental coach» og er en veritabel floskelmaskin. «Be the change», får hun seg til å si, med stikkende øyne.

Det finnes knapt mannlige rollefigurer, og både Cammo og Kamilla begrenses av mødre som utøver hver sin form for  autoritet.

Nesten realistisk

Vi har ingen store tradisjoner for samfunnssatire i Norge, og det er prisverdig at Cammo tar imot stafettpinnen fra kinofilmen Syk Pike (2022), som også tematiserte forfengelighet og oppmerksomhetsbehov.

At Cammo i tillegg er en kompiskomedie, en historie om et umake vennskap, kunne gitt den kurs mot et sentimentalt minefelt – hvor alle floker løser seg til lyden av søtladne strykere. Men serien styrer klar av slike farvann ved hjelp av den spisse humoren og at kynismen til hovedpersonen stikker dypere enn hun kanskje er klar over selv.

Dermed føles den obligatoriske forsoningsscenen genuin, nesten realistisk.

Saken fortsetter under annonsen.

En industri med makt

Det er nettopp kynisme Cammo handler om – et spill med forfengelighet og sviktende selvbilder som sentrale brikker der vennskap og medmenneskelighet er redusert til en vare. Og der jenter i barneskolealder vurderer operasjoner fordi de ikke er fornøyde med leppene sine.

På morsomt og bitende vis får serien frem at influensing faktisk er en livsstil, men også en industri – og som Leah Isadora påpeker: En industri med makt. Det er tøft å gå i rette med den i et tonelag og med virkemidler målgruppen er fortrolig med. Og det er nettopp det Cammo gjør. Og hvem vet, kanskje den påvirker påvirkerne og dermed industrien?