Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

NRK-serien «Kraft»: Nå kan streetdance-feberen komme

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 14. november 2022

Mobbing, utenforskap, korona-utmattelse og en usikker fremtid. Streetdance er nøkkelen til mestring og tilhørighet i danseserien «Kraft».

↑ «Kraft» er en dokumentarisk danseserie om fem lovende hip hop-dansere. Johan og Oda er en del av dansemiljøet og sentrale i NRK-serien. Foto: Mikael Örtenheim

Jazzy (Jasmin Lindstrøm) kikker mot konkurransegulvet, spent og nervøs. Hun skal straks ut og danse for publikum og dommere. Og for seg selv.

«Jeg har lyst til å inspirere verden gjennom dans. Jeg har lyst til å sette spor», sier femtenåringen, som egentlig heter Jasmin. Fortellerstemmen hennes er varm når den gir et lynkurs i hiphop og deretter presenterer dansecrewet hun tilhører.
« … den fresheste gjengen man kan finne. Vi har alle våre greier å deale med, men èn ting knytter oss sammen: Vår passion for dans».

Og så er vi tilbake til dansearenaen. Jazzy entrer gulvet, imponerer med kroppskontroll og musikkforståelse, men taper hårfint mot konkurrenten.

Jeg har lyst til å inspirere verden gjennom dans. Jeg har lyst til å sette spor

NRK-danseserie «Kraft» følger fem unge og lovende hip-hop-dansere som alle drømmer om å bli dansestjerner. Bak fra venstre: Yurley, Johan og Oda. Foran fra venstre: Sebastian og Jasmin. Foto: A5 Film/NRK

Kraft


En dokumentarserie i ti episoder

Premiere i NRK TV onsdag 26. oktober. Sendes også på NRK3.

Produsert av A5 Film for NRK P3 (2022)

Medvirkende: Jasmin alias Jazzy, Johan alias Jojo, Sebastian alias Sebohno, Yurley alias Yurleyley og Oda alias Yoda.
Serieskaper: Silje Evensmo Jacobsen
Regissør: Kristin Nybø
Klipper: Kristian Tveit
Produsenter: Silje Evensmo Jacobsen og Mari Bakke Riise

«Kraft» skildrer miljøet som varmt og inkluderende, med rause og entusiastiske deltakere og publikummere

«Dette er meg»

Åpningsscenen tar oss effektivt inn i det de ti episodene av NRK-serien Kraft handler om: unge streetdanseres ambisjoner, begeistringer og bekymringer. Serien følger fem unge og lovende hip-hop-dansere som alle drømmer om å bli dansestjerner.

Jazzy går på ungdomsskolen, deler rom med søsteren, har en mor fra Brasil og har opplevd fordommer mot Oslo Øst.

Jojo, som egentlig heter Johan Strønen, og ser på dansen som redningen fra en vanskelig barndom. Deltakelsen i Juste Debout i Paris, verdens største streetdance-konkurranse, ga ham en åpenbaring: «Det er dette jeg vil gjøre. Dette er meg».

Yurleyley (Yurley Larsen) har en særegen dansestil, men plages av sceneskrekk og angst for nettkommentarer. Hun er adoptert fra Colombia og begynte å danse på barnehjem.

Sebastian (Sebastian Matatula) er sjenert, men er en suveren danser og samtalepartner, mens Oda (Oda Garnås Paaske) skulle gjerne hatt flere danseoppdrag og vurderer også å bli skuespiller.

Jazzy i en battle-scene i «Kraft». Foto: A5 Film/NRK

Et inkluderende dansemiljø

Alle fem er en del av et internasjonalt streetdance-miljø. Streetdance oppstod i åpne byrom i New York på 1970-tallet som en del av hiphop-kulturen, og har siden utviklet seg organisk, med individualisme og frihet som kjerneverdier. Denne serien minner oss på at dans er en av hiphopens fire grunnsteiner. De andre er rap, DJ-ing, og graffiti.

Det konkurreres i battles, der de gatesmart kledde utøverne danser mot hverandre og vinneren kåres spontant av et dommerpanel. Det høres kanskje tøft ut, men Kraft skildrer miljøet som varmt og inkluderende, med rause og entusiastiske deltakere og publikummere.

Johan oppdager at dansen er en redning ut av en vanskelig oppvekst. Foto: Mikael Örtenheim

Kraft viser en generasjon som er utmattet etter år med pandemi og restriksjoner

Dans som usikker karrierevei

Men som Jazzy sier: Alle har «greier».

Johan ble mobbet og banket opp som barn og har vært plaget av angstanfall. Yurley har opplevd rasisme og er på jakt etter egen identitet. Seb går på en psykisk smell, Oda føler seg utenfor, mens Jasmin selv jobber med å finne tilbake til danselysten.

Kraft viser en generasjon som er utmattet etter år med pandemi og restriksjoner. Øvinger avlyses av karantener, isolasjon skaper glidninger i vennskap og samarbeid.

På toppen av det hele kommer press fra foreldre, skole og oppdragsgivere. Jo mer profesjonelle danserne blir, jo vanskeligere kan det være å finne motivasjon.

«Jeg danser ikke for meg selv lenger», sier Jasmin. «Men skal du leve av dansen må du leve med at det ikke alltid er så gøy».

De må begynne å ta ansvar, flytte hjemmefra, lage budsjetter. Har de egentlig råd til husleie, mat og månedskort?

Tre av danserne må forhandle om honorar når de skal opptre på Lindmo, «et program for gamliser på NRK». Lønn for koreografi og dans, nerver og slit i beste Gullrekka-sendetid: 1500,- per pers. Det blir klart at dansen ikke gir så mye å leve av, og at fremtiden ikke nødvendigvis blir mindre tøff.

Yurly, Oda og Johan er en del av dansemiljøet i Oslo som kommer til uttrykk i «Kraft». Foto: A5 Film/NRK

Dans som redningen

I behandlingen av psykiske utfordringer, presenteres ofte dansen som en redning, at det er den som gjør livet verdt å leve.

Vi forstår at det finnes lærere og andre voksne veiledere her, men vekten ligger på hovedpersonene og deres vurderinger.

Organisasjonen Mental helse er en av seriens sponsorer, og flere av episodene avsluttes med en tekstplakat som opplyser om hjelpechatten deres. Det er lett å tenke seg at tematikkene som belyses i Kraft kan gjøre det lettere for seerne å sette ord på egne psykiske vansker, og at kontakt med Mental helse kan være første skritt på vei mot et bedre liv.

Det er lett å tenke seg at tematikkene som belyses i Kraft kan gjøre det lettere for seerne å sette ord på egne psykiske vansker

«Kraft» løfter frem et inkluderende fellesskap gjennom dansen. Her er Yurly og Jazzy. Foto: A5 Film/NRK

Neglebitende scener

Vil Seb og Jojo finne tilbake til den gode, samkjørte viben? Får Jazzy drømmerollen – en ung versjon av forbildet Mona Berntsen i portrettfilmen Tiny Dancer? Skal Yurley reise til Colombia for å finne røttene sine? Kommer jentene inn på streetdance-linja på Edvard Munch VGS, der gutta går?

Bruken av cliffhangers og andre spenningsskapende momenter i de ti-episodene, er forbilledlig: Spørsmål om danserne får et oppdrag, går videre på audition eller kommer inn på videregående skole dras aldri ut, de blir stort sett lansert og besvart i løpet av noen minutter.

Serien vet å appellere til nervene, en sekvens der jentene logger seg synkront inn med BankId for å sjekke skoleopptaket er direkte neglebitende.

Bruken av cliffhangers og andre spenningsskapende momenter i de ti-episodene, er forbilledlig

Krafts styrke er nettopp det umiddelbare, i den tydelige og direkte formidlingen

Dagboknotater

Dramaturgien, de veiledende fortellerstemmene og tettheten på rollefigurene gjør at Kraft kan kategoriseres som dokusåpe; et reality-format med hverdagssituasjoner og som blir fortalt med grep vi kjenner fra fiksjonen.

Her brukes også et virkemiddel som nesten har blitt obligatorisk i fiksjonsserier for ungdom: sms-er som popper opp på skjermen. Det gjør historiefortellingen stram og ungdommelig, samtidig som grepet kanskje er i overkant velbrukt.

Sinnsstemninger understrekes med musikk på en temmelig instruerende måte: Når Yurley kjøper hodeplagget do-rag, spilles en sang om nettopp det. Ankomst til Malmö akkompagneres av en hiphop-låt om byen. En sår sekvens om at Jojos kjæreste skal flytte utenlands, lydlegges vemodig med refrenget «Før du går».

1:1-forholdet mellom musikk og det vi ser er effektiv og følelsesbetont, men er lite egnet til å skape kompleksitet. Men kanskje denne formen for nyanser og friksjon hadde vært ukledelig: Krafts styrke er nettopp det umiddelbare i den tydelige og direkte formidlingen.

Serieskaperne er aldri synlige eller hørbare, det virker ikke som om ungdommenes formuleringer er svar på spørsmål, de fremstår snarere som åpenhjertige dagboknotater, med en viss humor.

Anmeldelsen fortsetter under bildene.

Jazzy i en battle. Foto: A5 Film/NRK

Serien er laget med kunnskap og respekt for dens mest sentrale bestanddel: Dansen

Velformulert eksistensialisme

Samtidig kommer vi tett på de unge danserne. Vi er blant annet med på samtaler om utdanning og alvorlige livsvalg med foreldre. Nå jentene prater fortrolig, sittende på gulvet på nye Deichman, er kamera også på bakkeplan. I dvelende nærbilder før konkurranser, viser ansiktene hva som står på spill.

Slik blir Kraft nær, emosjonell og omsvøpsløs. Gleden hovedpersonene får over små og store seire er smittende, nærheten skaper empati – følelsen av å lære dem å kjenne. Skildringen er varm og forståelsesfull og viser – uten å bli overtydelig – viktigheten av tilhørighet og å være åpen om det man strir med.

Mye skjer når man følger ungdommer i et år, og det er noe universelt i seriens velformulerte eksistensialisme: Hvordan nå mål? Hva skal en gjøre med livet? Det ligger noe nesten symbolsk i de mange audition- og konkurransescenene: Det sårbare i ungdom som viser seg frem for voksenverdenen for å bli evaluert.

Og, kanskje like viktig: Serien er laget med kunnskap og respekt for dens mest sentrale bestanddel: Dansen. Det danses virkelig overalt, ikke bare i konkurranser. Med kameraføringer og graffititunge locations man forbinder med klassisk musikkvideo, lar Kraft ungdommene uttrykke hvem de er med rytmiske bevegelser og oppfordrer dermed seerne til å gjøre det samme. Det ville være full fortjent om Kraft skaper streetdance-feber.

Det ville være full fortjent om «Kraft» skaper streetdance-feber

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·