Ny ungdomsserie: Hjertelig minimalisme

Den andre sesongen av tv-serien Hjerteslag begynner med et to minutter langt sammendrag av førstesesongen. Denne recapen som det heter, er effektiv på flere nivåer.

Stilmessig kontrasteres en drømmeaktig og følsom musikkvideostil mot keitete realisme. Replikkene er konsise («Har dere tatt avgjørelsen?» «Klart ikke du skal ha unge»), og leveres med balansert patos og presis timing. På lydsporet ellers finner vi en tidsriktig inderlighet fra Lana Del Rey. Vi ser bilder fra Oslos indre østkant, der folk går med hettegensere. En flokete situasjon løses med en grand gesture – en edel og storslått handling som redder dagen.

Urban ungdomssuksess

Sensommeren 2019 slapp TV Sumo de første tolv episodene av det urbane kjærlighetsdramaet Hjerteslag, der Mio (Thea Sofie Loch Ness) og Anders (Vemund Enger) ble ufrivillig gravide etter et flyktig møte i Oslonatta. Handlingen avla paret ukentlig besøk i de første tre månedene av svangerskapet, og konsentrerte seg tematisk om to overlappende dilemmaer: Skulle de beholde barnet? Kunne de bli kjærester?

Den unge målgruppen fikk formatet med målsøm: 12 korte kapitler, de færreste mer enn et kvarter lange, og med en nærbildeestetikk perfekt for de minste skjermene. En Hjerteslag-episode var som skapt for å slå i hjel tid på skolebussen eller i frikvarteret, og serien ble en suksess. På en snau måned ble den minimalistiske historien sett av over 100 000, et seertall som førte til at TV 2 ga produksjonsselskapet ANTI klarsignal om å lage mer.

Trailer til første sesong av Hjertebank:

Hemmeligheter og inderlige rødtoner

Den nye sesongen begynner effektivt der den forrige slapp, med en øm kjærlighetsscene i rødtoner. Det er uke 12 av graviditeten, Mio og Anders har kommet seg gjennom tvil og vanskeligheter og besluttet å bli foreldre sammen. Den erfarne seer forstår at denne renskårne inderligheten er en harmoni som kommer til å slå sprekker.

Etter stemningsprologen spoles det frem til uke 39, og tilværelsen er mer prosaisk. Mio er høygravid på et venterom; ensom, ikke helt lykkelig. Har Anders gått fra henne? Neida, var bare vrient å finne parkering. Virker jordmoren urolig under ultralyden, er det noe galt? Velproduserte, plaskende hjerteslag fra magen forteller alle at alt er i orden. Men er det unge paret følelsesmessig klare for å bli en familie på tre? Mio er blid på telefonen, men den bekymrede musikken antyder et annet stemningsleie.

Hun har permisjon fra studiene og gleder seg til å nyte tequila-shots igjen. «Jeg ser at det er noe du tenker på», sier venninnen. Det viser seg at Anders er for snill til å uttrykke følelser. Ja, han er samvittighetsfull til det selvutslettende, men bærer også på en hemmelighet. En affære med eksen Alise (Eili Harboe), da alt så mørkest ut med Mio i uke 10 må ikke komme til overflaten.

Vil eksen sladre?

Det er altså lite ytre handling i Hjerteslag, følelser og parets interne dynamikk driver dramaet fremover. De viktigste handlingsmotorene er løgnen Anders lever på og den forestående fødselen.

Som i forbildet Skam, veksler fortellerperspektivet mellom hovedpersonene, og serien er på sitt mest elegante når den også lar oss følge begivenhetene slik eksen Alise ser dem. Slik blir hun mer enn bare en hindring for kjærlighetshistorien, vi møter henne foran sminkespeilet, håpefull og sårbar.

Men til tross for ulike vinklinger, synes det som om Anders trer frem som den egentlige hovedpersonen. Det er han som er tettest forbundet med dilemmaene, motorene i handlingen: Vil han elske barnet? Vil eksen sladre? Og hvordan forholde seg til en kjæreste som nærmest utelukkende er opptatt av babyen i magen?

Hver av de korte episodene konsentrer seg gjerne om en følelsesmessig enkeltknipe og avsluttes med en cliffhanger, nesten alltid i form av en dramatisk SMS som plinger opp på skjermen.

Følsom minimalisme

Hjerteslag er et resultat av edruelige budsjetter og begrenset innspillingstid, og utnytter innskrenkningene godt ved å zoome tett inn på det emosjonelle. Rånerne i Rådebank – serieverdenens like følsomme, men noe mer velstående fetter fra landet – boltret seg over større områder, på flere fester, langs veier, ved bondegårder, i biler og på parkeringsplasser. De to seriene har ellers mye til felles, som dramatiske SMS-er og Instagram-motivert sjalusi.

Den minimalistiske tilnærmingen krever maksimalt med sjel og tilstedeværelse fra skuespillerne, og Enger, Loch Ness og Harboe tolker figurene sine både helhjertet og proft. Oslo-skildringene er realistisk-vakre, og serien får et særlig pluss for å benytte seg av Ulvetrappa på Ila, kjent fra Anja Breiens Hustruer.

Hjerteslag er også god når den låner stil fra musikkvideoen; som når Anders drømmer om eksen i en sekvens som minner om åpningenssekvensen, men med grønn fargepalett i stedet for rød. Grepet inviterer til spekulasjoner om symbolikken: En mer naiv fortid? Grønt lys?

Svarteper og sitruslikør

Innvendingen er at menneskene fremstår som identitetsløse budbringere av stemningsleier og ung voksen-dilemmaer. Hvem ER de egentlig? Vi får ingen hint om hva som skal lanseres på en lanseringsfest som skal vise seg viktig for handlingen. Når Anders skal se «kamp» på pub med kollegene (han har ingen annen omgangskrets), får vi en anelse om at det dreier seg om fotball, men ikke hvem som spiller og hvem han holder med. Og hva er det Mio studerer igjen? Mangelen på slike detaljer gir Hjerteslag en uferdig skisse-følelse.

Det finnes heldigvis gode og takknemlige unntak, som en flaske med den søritalienske sitruslikøren Limoncello, som noen har rekvirert på Danskebåten, eventuelt Lanzarote. Eller maleriet Anders har fått av eksen – det viser et stirrende kvinnehode.

Kostymer og interiører gir også serien et visst særpreg: Her er retro-halstørklær, fantasifulle hettegensere, T-skjorter med individuell design og en vintageboblejakke fra Fjällräven. Følelsen av at Mio går med klær laget av en designerspire i vennekretsen gir en kjærkommen undertekst, og det samme gjelder leiligheten: Rosa strietapet, corny gardiner, arkitektlamper og et kortspill (Svarteper?) liggende på nattbordet.

Blanke ark?

Men selve rollefigurene, «karakterene», har altså få egenskaper utover posisjonen de er i og følelsen den gir dem. Er serien bevisst vag og generell? Er Mio og Anders blanke ark den unge seeren skal fargelegge med sine egne anskuelser og livserfaringer? Rollefigurene inviterer muligens til identifikasjon, de fremstår som nokså tidstypiske 22-åringer, bare noen tanker mer urbane og glamorøse.

Hjerteslag har en kvinnedominert rulletekst, og det er svært prisverdig at den unge underskogen i norsk film lager «innhold» med kontinuitet, produksjoner ment å kommunisere med et stort publikum, en målgruppe som muligens ble bortskjemte av mer gjennomarbeidete Skam. I den voksende floraen av norske tv-produksjoner er det gledelig at også unge stemmer med mer kreativitet enn budsjett får laget serier, at det finnes flater å vise dem på, og at ungdommen lar seg begeistre.

Fremdriften i Hjerteslag er repeterende og episodepreget, og hadde trengt en solid utbrodering hvis det skulle blitt brukt til en spillefilm. Ja, man tar seg i å tenke: Hva ville internasjonale filmskapere som Greta Gerwig (Lady Bird, Moderne kvinner) eller Xavier Dolan (Laurence Anyways) gjort ut av historien og rollefigurene?

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Uredd

Samtidig er det noe besnærende oppriktig ved denne følelses-dvelingen – den er mer rendyrket her enn i første sesong – og sesongavslutningen er direkte rørende. Det er grunn til å ønske seg både et tredje og kanskje til og med et fjerde kapittel av Hjerteslag, forhåpentlig både med skildringer av Anders og Mios kjærlighetshistorie og med flere ytre faktorer som kan drive handlingen fremover.

For selv om det er lett å ønske seg mer identitet, er serien langt fra motstandsløs, den er uredd og direkte overfor nokså komplekse dilemmaer. Nå gjelder det å finne nye.