Nye tegneserier: Farvel lytehumor, velkommen mangfold!

Tegneseriemediets moderne historie består av karikaturer og arketyper. Men tre nylig oversatte tegneserier for barn og unge – to amerikanske og én fransk – virker blottet for ekskluderende normalitetsbegreper.

Det dreier seg om Pandoras arv av Kara Leopard, Kelly og Nichole Matthews, første bind av albumserien I Lyas øyne av Carbone og Justine Cunha, samt Laura Dean driver og dumper meg av Mariko Tamaki og Rosemary Valero-O’Connell.

Alle tre har kvinnelige hovedpersoner og kvinnenavn i tittelen, og synes først og fremst markedsført mot jenter og kvinner. Men dette er ikke en tekst om «jentetegneserier». Snarere handler det om en kritisk-empatisk revurdering av et knippe posisjoner og antakelser som lenge har vært tatt for gitt i kommersielle tegneserier.

Oppgjør med fordommer

De tre utgivelsene deler visse fellestrekk i tone, verdier og estetikk. Dette speiler sentrale strømninger i internasjonal populærkultur som i de senere år har nådd det kommersielle tegneseriefeltet. Nærmere bestemt dreier det seg om et omfattende oppgjør med patriarkalske, heteronormative og eurosentriske fordommer og verdier, som vekselvis omtales som woke, progressivt og politisk korrekt. Dette innebærer blant annet at de forholder seg til kjønn, seksualitet, etnisitet og funksjonsnedsettelser på en måte som er markant annerledes enn tegneseriene som har dominert norske bladhyller og utgivelseslister siden jeg var barn.

Tegneseriemediets moderne historie består i stor grad av karikaturer og arketyper, og med dette følger en lang og ikke spesielt stolt tradisjon for ekskluderende normalitetsbegreper. Den kommer til uttrykk i alt fra essensialisering av nasjonale karaktertrekk i Donald, Tintin og Asterix, til lytehumoren i moderne og klassiske stripetegneserier, og legionene av hvite overmennesker i amerikanske superheltserier.

Pandoras arv, I Lyas øyne og Laura Dean driver og dumper meg representerer et stort spenn i sjangre, kunstneriske ambisjoner og kvalitet, men har det til felles at de er blottet for lytehumor og eksotisering av annerledeshet. Alle dyrker mangfold som en grunnleggende verdi. Og alle markerer mer eller mindre eksplisitt avstand til de heteronormative og eurosentriske fordommene som ligger til grunn for tegneseriens bruk av kropp og utseende til å symbolisere indre egenskaper. Med andre ord snakker vi om den samme trenden som i amerikansk tegneseriedebatt ofte blir hevdet å ødelegge moderne tegneserier.

Muntert og lettsindig

Pandoras arv er skrevet av Kara Leopard og tegnet av Kelly og Nichole Matthews. Fortellingen handler om en søskenflokk som snubler over et eventyr av episke proporsjoner, når de er på vei for å tilbringe ferien hos bestemor og bestefar. Tvillingsøstrene Charlie og Jan, lillebror Trevor og katten Po kommer i skade for å knuse den berømte krukken (på norsk ofte omtalt som esken) til den sagnomsuste Pandora, og dermed slipper de løs en flokk fiendtlig innstilte fabelvesener fra den greske antikken. Til å hjelpe seg med å ordne opp har de titanen Prometeus, som tar bolig i katten Po, og Elpis, grekernes legemliggjøring av håp, som bistår dem i det skjulte.

Mytologiske skikkelser og konsepter som trenger seg inn i vår moderne verden er et premiss både tegneseriefeltet og barne- og ungdomslitteraturen har lange tradisjoner for. Pandoras arv skrider til verket med en munter og lettsindig tone, og et visuelt uttrykk som veksler mellom stilisert naturalisme og søte karikaturer. De unge hovedpersonene tar alle utfordringer på strak arm, med en kvikk, selvbevisst (ofte selvtilfreds) replikk, og verken de eller leseren er noensinne i tvil om at det kommer til å gå bra til slutt.

Stiv action

Matthews-tvillingenes figurdesign er inspirert av japansk animasjon, mens selve tegneseriespråket er utpreget vestlig i måten sidene og rutene er skrudd sammen på. Selv om det er flere gode tegninger og tablåer, har actionscenene et stivt og vektløst preg, som verken gir følelsen av bevegelse eller av at noe står på spill. Fortellingen er strukturert som en serie kamper mot fabelvesener, og disse kommer så tett på hverandre at det aldri blir pusterom til å bygge opp noen reell spenning eller momentum.

På de siste sidene kommer seriens egen mytologi snublende inn i handlingen: Det viser seg nemlig at søsknenes familie har som oppgave å beskytte menneskenes verden, og at storesøster har en hemmelig identitet som magisk kriger. Men dette dukker opp etter at våre unge helter har overvunnet ondskapen og gjenopprettet balanse i verden. Det er et interessant måte å innføre arvelig protagonisme på, men det gjør at boken fremstår mer som et første kapittel enn en selvstendig fortelling – og så vidt meg bekjent er det ikke kunngjort noen oppfølger.

Klisjéfylt handlekraft

Pandoras arv fremstår som en variasjon over velkjente temaer, arketyper og konsepter fra young adult-fantasyens verden – fra Narnia– og Harry Potter-bøkene til Pokemon, Disney-utgaven av Peter Pan og Marvel Comics’ bruk av norrøn og gresk mytologi – som aldri blir mer enn summen av sine inspirasjonskilder. Og både verdensbyggingen og historiefortellingen har et såpass skisseaktig og rotete preg at egenarten kun unntaksvis trenger gjennom veggen av klisjeer og déjà vu-fornemmelser.

Spørsmålet er om det er en svakhet eller om dette er poenget: Om målet ganske enkelt er å uttrykke sin begeistring for sjangeren, samtidig som man luker vekk de problematiske elementene som tradisjonelt har definert fantasyfeltet (da først og fremst de rasistiske og sexistiske undertonene som preger fremstillingen av fiktive raser og samfunn).

Ingen av figurene i serien tegnes som hvite, og alle de mest handlekraftige karakterene er kvinner, uten at det gjøres noe stort nummer av noen av delene. Samtidig får man følelsen av at Pandoras arvs tilnærming til fantasysjangeren handler mer om å fjerne problematiske troper enn å legge til nye ideer. Den synes tilfreds med å være et polert og strømlinjeformet sjangerprodukt som inneholder tilstrekkelig med fine tegninger og progressive verdier.

Kontorkonversasjon

Første bind av den franske albumserien I Lyas øyne åpner med en ordløs sekvens der vi ser tittelfiguren ligge blodig og forslått på asfalten mens en mystisk bilfører forlater åstedet. Deretter hopper handlingen til fortellingens nåtid, der Lya skal flytte hjemmefra for å begynne i sin nye jobb i et prestisjefylt advokatfirma. Påkjørselen gjorde Lya lam fra livet og ned, og årsaken til at hun har søkt jobb hos DV Associates er at hun er overbevist om at identiteten til mannen som kjørte henne ned finnes i arkivet til firmaets stjerneadvokat Martin de Villegan. Ved hjelp av sin gode venn Antoine og firmaets unge resepsjonist Adele, starter hun leteaksjonen etter mappen, hvilket innebærer innfløkte avledningsmanøvre og liberale doser avføringsmiddel.

Avledningsmanøver er også en ganske god oppsummering av I Lyas øyne. Carbone (manus) og Justine Cunha (tegninger) later til å ha startet med å bestemme at dette første bindet skal ende med cliffhangeren hvor Lya – men ikke leseren – får vite den sjokkerende sannheten om hvem som kjørte på henne. På veien dit haler de ut tiden med scener som verken er spennende eller morsomme, og som oppnår lite annet enn å hamre inn det faktum at hovedpersonen er tapper, handlekraftig og sjarmerende.

Figurene i Lya er i det hele tatt lite utviklede, og personlighetene begrenser seg til skjematiske kombinasjoner av egenskaper som «kjekk & lojal» (Antoine) og «nysgjerrig & hjelpsom» (Adele). Og selv om Cunhas 50-tallsillustrasjon-møter-Photoshop-tegninger flyter godt fra rute til rute, skal det mer til enn som så for å gjøre det interessant å se på mennesker som konverserer i kontorer og leiligheter 64 sider i strekk.

Frøken Detektiv

Det er åpenbart et element av Frøken Detektiv i I Lyas øyne, men først og fremst minner den om en såpeopera. Historien handler om traumer og sterke følelser, men leseren får aldri noen reell innsikt i disse – snarere brukes de som lokkemiddel for å trekke publikum med seg gjennom en serie oppkonstruerte og lite underholdende intriger. Én ting skal imidlertid I Lyas øyne ha: Måten Carbone og Cunha skildrer begrensningene og utfordringene det å være lam fører med seg, er påfallende nøktern og direkte.

På tross av at ulykken er utgangspunktet for både serien og Lyas prosjekt, defineres ikke Lya av rullestolen – hvilket er imponerende med tanke på hvor endimensjonale hun og resten av figurene fremstår. Det er ikke vanskelig å se for seg at mange unge lesere vil sette pris på en slik fremstilling, men det hadde vært fint om de fikk en bedre tegneserie med på kjøpet.

«Pretty in Pink»-inspirasjon?

Helt siden Laura Dean driver og dumper meg først ble utgitt på engelsk for et drøyt år siden, har den vært omtalt som en av fjorårets beste amerikanske tegneserier. Boken handler om 17 år gamle Frederica alias Freddys bestrebelser med vennskap og kjærlighet, og er en slags åndelig oppfølger til tegneserieromanen Den sommeren, som ble forfatter Mariko Tamakis store internasjonale gjennombrudd i 2014. Laura Dean er tegnet av Rosemary Valero-O’Connell, som med dette får et tilsvarende gjennombrudd. Boken har en rekke beundringsverdige kvaliteter, og den mest umiddelbare av disse er Valero-O’Connells elegante strek, uttrykksfulle figurer og korthugde, effektive verdensbygging.

Laura Dean driver og dumper meg kan beskrives som en tegnet etterkommer av John Hughes’ epokegjørende high school-filmer fra 80-tallet (kanskje først og fremst 16 Candles og Pretty in Pink). Fortellingen er lagt til nåtid og har et rollegalleri som hovedsakelig består av lesbiske og homofile ungdommer. Handlingen kretser rundt Freddys forhold til Laura Dean, som er skolens kuleste jente, men en elendig kjæreste. Laura slår jevnlig opp med Freddy for å date andre jenter, og noen ganger tar hun seg ikke engang bryet med å gjøre det slutt først. Freddy er fullt klar over at hun blir utnyttet, men hun er ute av stand til å motstå Lauras sjarm. Dette resulterer i en serie oppturer og nedturer som blir så altoppslukende at Freddy ikke får med seg at noe alvorlig er i ferd med å skje med bestevennen Doodle. Til slutt tvinges hun til å velge mellom vennskap og (det hun tenker på som) kjærlighet.

Som en storbudsjettsproduksjon

Ved å gjøre brorparten av bokens rollefigurer til lesbiske og homofile, normaliserer Tamaki skeiv seksualitet. Samtidig lar hun også rollefigurene tenke og snakke høyt om LHBTQ+-spesifikke problemstillinger – som hvorvidt man skal hylle homofile kjendiser som aldri kom ut av skapet, eller hvorvidt det at Freddy blir behandlet like dårlig som en heterofil jente representerer en form for fremskritt. Alle disse samtalene og indre monologene vokser naturlig frem fra situasjonene og relasjonene, og som leser får man følelsen av at det er rollefigurene selv som snakker – og ikke, slik tilfellet ofte er når denne tematikken skal formidles til et ungt publikum; forfatteren.

Opplevelsene som skildres i Laura Dean oppleves spesifikke og universelle på samme tid, og håndverket skaper den samme følelsen av å være i trygge, profesjonelle hender som når man ser en god Hollywood-film. Figurene er tydelig definerte samtidig som de fremstår som kompliserte mennesker, og seriens univers er såpass rikt at det er lett å se for seg flere fortellinger herfra – selv om man ikke trenger det (jamfør Pandoras arv). Laura Dean driver og dumper meg er i det hele tatt en usedvanlig helstøpt tegneserieroman, og en fremtidig referansebok i samtaler om tegneserier for ungdom. Det er ikke 37 år gamle menn som skal utrope denne boken til en klassiker, men for meg ser den ut som en.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Samtidsrelevant

Utviklingen vi kan spore på tvers av disse tre utgivelsene handler dypest sett om at tegneseriefeltet forholder seg til samtiden – hvilket er noe særlig kommersielle amerikanske tegneserier tradisjonelt har strittet imot. Historisk sett har tegneserier vært et mannsdominert felt, og i Nord-Amerika har tegneserier siden 80-tallet hovedsakelig vært solgt i spesialforretninger, hvilket har gitt opphav til en kultur som har vært lite mottakelig for impulser utenfra. I Frankrike har tegneserier vært en mer integrert del av kulturbildet, men også her har heterofile hvite gutter og menn vært den største demografiske gruppen blant både utøvere og publikum.

I takt med at bokhandlene har blitt en stadig viktigere salgskanal for tegneserier, har både publikasjonsformatene og målgruppen endret seg. Hefter og album har i økende grad blitt erstattet av bøker, og stadig flere forlag henvender seg til jenter og kvinner, som tradisjonelt er de ivrigste leserne. Dette har ført til flere kvinnelige tegnere og forfattere, og i takt med at man har begynt å revurdere visse grunnleggende antakelser og preferanser med utgangspunkt i kjønn, har det kritiske perspektivet på hvordan ting gjøres blitt utvidet til å gjelde samtlige aspekter av den hvite heterofile mannlige normalen. En uunngåelig del av denne prosessen er at arbeider, tegneserieskapere og konvensjoner som tradisjonelt har vært oppfattet som uangripelige, har blitt revet ned fra sine metaforiske sokler. Noe som uunngåelig skaper sinne og frustrasjon.

Det vi ser i Pandoras arv, I Lyas øyne og Laura Dean driver og dumper meg er ikke en revolusjon, men et tegneseriefelt som forholder seg til de økonomiske realitetene i det tjueførste århundret. En del av dette er å kutte båndene til visse heteronormative og eurosentriske perspektiver som tradisjonelt har vært tatt for gitt i bransjen. Dette er et prisverdig og nødvendig arbeid, men som vi ser av disse utgivelsene, er det ikke i seg selv noen garanti for gode tegneserier.