Ondskap og barnebøker

I 1969 skrev den danske moralfilosofen K. E. Løgstrup en artikkel med tittelen «Moral og barnebøger». Her argumenterte han for at forfattere som skriver for barn har et særeget etisk ansvar. Mens voksne lesere inngår i et dobbelt forhold til det de leser, en samtidighet av identifikasjon og avstand, mangler barnet avstanden: Det foretar en total identifikasjon med hovedpersonen. Dermed pålegges barnebokforfatteren en ufravikelig forpliktelse. Litteraturen skal under ingen omstendigheter berøve barna livsmotet, mente Løgstrup.

Siden Løgstrups artikkel har de etiske grensene for barnelitteraturen blitt utfordret og forskjøvet en rekke ganger. Mens enigheten om en særlig forpliktelse kanskje består, utforskes tabubelagte og sensitive temaer på stadig nye måter. Samtidig har det vokst frem en trend med dystopisk litteratur myntet på unge, der handlingen utspiller seg i kulisser av totalitære regimer eller økologiske sammenbrudd. Disse linjene krysser hverandre i forskningen til Kjersti Lersbryggen Mørk, stipendiat ved Norsk barnebokinstitutt og Universitetet i Oslo. I prosjektet «Vitnesbyrd om ondskap – barnelitteratur for vår tid?» ser hun på hvordan møtet med ondskap tematiseres i bøkene «Sinna mann» av Gro Dahle, «Gutten i den stripete pyjamasen» av John Boyne og «Hunger Games» (Dødslekene) av Suzanne Collins. Jeg møtte henne til lunsj og samtale på en kafé på Solli plass i Oslo.

Forberedelse som beskyttelse

– Prosjektet ditt handler om litteratur for unge der barn blir vitner til og ofre for ondskap. Svarer dette temaet til en tendens i dagens barne- og ungdomslitteratur?

– Vi kan snakke om en tendens, i den forstand at flere nyere bøker utfordrer grensene for hva som kan skrives om for barn og unge. Her støtter jeg meg blant annet på den amerikanske litteraturforskeren Kenneth Kidd, som har skrevet om barnelitteratur knyttet til traumer og Holocaust. Han snakker om et perspektivskifte: en bevegelse bort fra fokuset på å beskytte unge lesere, over til å eksponere dem for og konfrontere dem med ondskap. Eksponeringen og konfrontasjonen kan forstås som en annen form for beskyttelse. I dagens mediesamfunn kan det hende at vi tenker annerledes om hva det vil si å beskytte de unge – hva det vil si å forberede barna på en virkelighet, en hverdag og en fremtid.

– Tenker du at vi ser et skifte som prøver å holde tritt med endrede betingelser i dagens medievirkelighet?

– Noe av det handler om det. Flere har trukket frem Neil Postmans «The Disappearance of Childhood» fra 1982, som argumenterer for at barndommen forsvinner fordi de elektroniske mediene visker ut skillet mellom barn og voksne. Men det er et for ekstremt synspunkt. Barndom er ikke bare en historisk konstruksjon, eller en iscenesatt avgrensning fra det voksne. Det ligger vesentlige forskjeller i erfaring, modenhet, og kognitiv og emosjonell utvikling. Samtidig gir Postman et perspektiv for å si noe om hva som har skjedd. Jeg tenker også på trenden med dystopier: et forestilt fremtidsscenario der man tester ut noen trekk ved dagens samfunn og presser dem til ytterligheten. Flere unge lesere reflekterer nettopp rundt dette spørsmålet. Lesningen får dem til å tenke over hvorvidt dystopiene viser realistiske scenarioer for fremtiden. Dystopiene bruker ofte medievirkeligheten, fordi den er en sentral del av livet vårt. Slik blir vilkåret for våre liv i dag testet ut i det ekstreme, sier Lersbryggen Mørk.

Ambivalens

Hun mener at barnelitteraturen utgjør en arena for forhandlinger om hva det vil si å være barn. Hvordan de unge hovedpersonene tilskrives egenskaper på bakgrunn av muligheter og potensiale, speiler forestillinger om barn og barndom i dag. Hun sier at disse forestillingene kan man tenke seg at svinger mellom det utviklingspsykologiske og det sosiologiske: mellom ideen om en utvikling som er fastlagt og forutbestemt, og ideen om sosialt konstruerte roller. Dette spennet danner et fruktbart felt for litteraturen.

– Dagens barndomsforestillinger preges ofte av ambivalens: både det uskyldige, sårbare, nesten romantiske, og det kompetente og handlingsdyktige. Her ligger det en spenning. Boj i «Sinna mann» er både det sårbare barnet, totalt avhengig av de voksne og vitne til pappas vold, samtidig som han har evnen til å bryte ut og fortelle. Katniss, som representant for de voksne mot slutten av bok tre av «Hunger Games», ønsker å skåne barna for kunnskapen om lekene. Boken ender med å bekrefte forestillingen om at barna må beskyttes. I «Gutten i den stripete pyjamasen» dør hovedpersonen. Det er uvanlig i barnelitteraturen. Fortellingen bryter med tanken om at barnelitteraturen må ende godt, eller i hvert fall åpent. Det er ingen strime av lys i avslutningen av den boken.

– Tidligere lå det kanskje en etisk forpliktelse i å la det ende godt?

– Her virker det som om det ligger en annen etisk forpliktelse. Vi ser tegn til en litteratur som forholder seg annerledes til leseren og til barneprotagonistene. Noen spør hva som er nytt ved dette, og viser gjerne til folkeeventyrene. Riktignok var disse ofte grusomme, men de hadde tydelige fiksjonsmarkører, en helt annen setting og verden, med former og symboler som distanserte dem fra enhver aktuell virkelighet. Dessuten var de ikke i utgangspunktet beregnet på barn. På 70-tallet hadde man de problemorienterte, sosialrealistiske fortellingene for ungdom, om skilsmisser, død og sykdom. Det er ikke nytt å ta opp slike temaer. Men det handler om hvordan det gjøres. «Sinna mann» henvender seg til relativt små barn med temaet familievold. Vi kan se endringer i hva det fortelles om og måten det gjøres på, sier Lersbryggen Mørk.

Vitnesbyrd

– I artikler du har skrevet er du inne på spørsmålet om vitnesbyrd, og om forholdet mellom erfaring og språkliggjøring. Kan du si noe om hvordan dette perspektivet anvendes på litteraturen du tar for deg?

– Vitnesbyrdteori tar gjerne utgangspunkt i Holocaust. Her reises spørsmålet om det overhodet er mulig å snakke eller skrive om noe så ufattelig: Det å gi det språk og form vil aldri være på høyde med hendelsenes alvor og erfaringens reddsomhet. Man støter på et representasjonsproblem. Det er vanskelig nok hvis man snakker om voksne, og det kompliseres ytterligere når det er snakk om å skrive for barn eller ungdom. Man tenker at det bryter med tabuet om at man ikke skal skremme, at det ikke skal ende dårlig eller ulykkelig. Men i så fall måtte man fornekte hendelsen som sådan.

– Jeg er interessert i paradokset filosofen Giorgio Agamben peker på: På den ene siden er man forpliktet til å fortelle om det grusomme, på den andre siden er førstehåndsvitnet enten dødt eller for traumatisert til å fortelle. Det blir opp til et sekundært vitne å fortelle, og det sekundære vitnet har ikke erfart. Selve traumet eller overgrepet unndrar seg så å si språkliggjøring. Vi kan si at språket kollapser under sterke traumer. Samtidig er det først ved å fortelle at man kan bryte ut av de repetisjonene – mareritt, for eksempel – som traumet medfører. Flere av de som skriver om Holocaust snakker om lakuner, altså tekstlige tomrom. En stillhet mellom ordene karakteriserer disse vitnesbyrdene – noe usagt og uutsigelig. Stillheten antyder for leseren at det ligger noe der som man ikke finner de rette ordene for. Vitnesbyrdet krever dessuten en lytter. Uten en lytter er det ikke noe vitne. Lytteren må være særlig oppmerksom på det som ikke blir sagt.

– I «Hunger Games» er lytteren egentlig allestedsnærværende. Alt som skjer blir dokumentert. Men når Katniss mot slutten gir etter for trangen til vitnesbyrdet, tyr hun likevel til boken som medium. Det andre mediet, det som dokumenterer alt, omdanner det umiddelbart til underholdning. Boken gir et refleksjonsrom og tillater lakunene å virke. Til slutt viser Suzanne Collins seg altså som en klassisk humanist?

– I tredje bok er det en tydelig tilbakevending til boken som medium. Før det får Katniss som rolle å bruke tv-mediet til å gjøre motstand, ved å iscenesette seg selv som revolusjonsikon.

– Men hun konfronteres med at alt blir iscenesettelse. Simulasjon fra ende til annen. Det finnes ingen autentisitet så lenge tv er mediet hun må forholde seg til.

– Samtidig er det medieiscenesettelsen som muliggjør opprøret. «Hunger Games» faller ikke helt til ro i det ene eller det andre perspektivet. Men den rommer en mediekritikk, der det dominerende mediet innbyr til underholdning og ikke kan unnslippe det. Derfor får boken det siste ordet.

– Det kan knyttes til den doble forpliktelsen: både overfor sannheten, det å dokumentere og fortelle andre om hva som har skjedd, og forpliktelsen til å bearbeide egne traumer i den samme prosessen?

– Ja. Det ene er en individuell helbredelsesprosess, det andre handler om et samfunn som skal lære av det som har skjedd, sier Lersbryggen Mørk.

Ondskapens nivåer

– Jeg tenker på de ulike nivåene av ondskap og hvordan den oppleves i materialet ditt: fra den intime familierelasjonen til det totalitære systemet. Hvordan reflekteres disse forskjellene hos de ulike protagonistene?

– Det er en forskjell i nivåer, mellom det lille, lukkede livet og det store samfunnssystemet. Avstanden mellom overgriper og offer i det sistnevnte gjør ondskapen vanskeligere å handle overfor. Bruno i «Gutten i den stripete pyjamasen» forstår for eksempel ikke hva som foregår. Det er leseren som gjennomskuer hovedpersonens fortelling om hva som skjer. Boj i «Sinna mann» føler volden på kroppen, den direkte opplevelsen av mammas smerte. Familievold er tettere på, i en lukket sfære. Men tausheten blir kanskje større.

– Når volden foregår i en lukket intimsfære, har jo vitnet ingen appellinstans.

– Det paradoksale ved hjemmet er at dets beskyttende vegger både stenger ute og stenger inne. Ofte oppstår det en selvpålagt taushet knyttet til at man er i nær relasjon med overgriperen. «Ordene er fanger i hodet til Boj», skriver Gro Dahle i «Sinna Mann». Mens Katniss blir fysisk truet, trues Boj emosjonelt og mangler et utløp. Men det er ikke rare appellinstansene i Panem-diktaturet i «Hunger Games» heller.

– Der står familien i hvert fall sammen mot den samme ytre ondskapen.

– Selv om ondskapen er mer strukturell og mindre håndfast i «Hunger Games», har den jo representanter, som president Snow. For Bruno fremstår verden bare som trist, uten at han aner hvorfor. Boken insisterer på det barnlige perspektivet, det som ikke vet hva som foregår. Med sin uskyld virker Bruno som en slags vekkelsesfigur for de skyldige voksne. Det er kanskje hovedbudskapet: å holde frem barnas uskyld. Det er en annen måte å se barnas rolle i det onde på enn den vi ser med Katniss i «Hunger Games». Katniss tyr til handling, sier Lersbryggen Mørk.

Fra bok til film

– En del av den litterære utforskningen av temaet du tar for deg ser ut til å henge sammen med dagens medievirkelighet. Men hvordan henger de sammen?

– Vi kan se på hvordan medier påvirker hverandre, som i «Hunger Games», der reality-tv-sjangeren dukker opp i boken. Her brukes reality-tv for å tematisere og kritisere underholdningskulturen. Suzanne Collins har selv fortalt at hun surfet mellom tv-kanaler da hun fikk ideen, og merket seg hvordan grensene ble visket ut mellom krigsreportasjer og underholdningsprogrammer. Boken viser seg som et verktøy og et medium for å drøfte denne typen problemstillinger. «Hunger Games»’ overgang fra bok til film er interessant i den sammenhengen. Flere unge har pekt på at noe ikke stemmer i måten Katniss portretteres på i filmen sammenlignet med boken. Det handler om det mediespesifikke ved boken, der man kan reflektere, drøfte, og følge hovedpersonens moralske dilemmaer. En reflekterende voice-over ville nok ikke fungert i filmen. Dermed går noe vesentlig tapt.

– «Hunger Games» er vel også et forsøk på å speile en tendens i massemediene ved å etterligne den i bokform?

– Fortellingen har mange plott-drivende spenningselementer, og dramaturgien er klassisk. Collins bruker spenningen for å selge, men det diskvalifiserer henne ikke som kritiker. Noen hevder at når hun har vært med på å bearbeide bøkene til film, blir hun en del av det hun kritiserer.

– Jeg synes «Hunger Games» kledde å bli film, med tanke på at den både er en del av og kritisk til dagens underholdningskultur.

– Slik treffer den flere forskjellige grupper. Mange har sett filmene uten å lese bøkene.

– Hva tenker du om at noe som fremstiller så mye brutalt og redselsfullt for et ungt publikum oppnår en slik popularitet?

– Interessant nok er mange av kritikerne av «Hunger Games» voksne som ikke har lest bøkene. Plottet der barn settes til å drepe barn høres ikke ut som lystig eller passende lesning. Men dette er bøker som også stiller noen spørsmål, som fascinerer, og som får mange ungdommer til å tenke. Flere voksne leser dessuten bøkene for sin egen del, noe som er symptomatisk for en del av dystopi-trenden i ungdomslitteraturen. Den appellerer også til voksne lesere, avslutter Lersbryggen Mørk.

Les også:

Dystre dystopier – en skildring av virkeligheten? Periskop 16.5.2014

Spissede tendenser Periskop 1.11.2014

Intet håp for fremtiden? Periskop 10.2.2015