Opplevelseskultur på rød løper

Sparebankstiftelsen DNBs multikulturinstitusjon, Sentralen, pangåpnet nylig i nyrestaurerte historiske banklokaler i Kvadraturen med et overflødighetshorn av deltakende aktiviteter for barn og unge på festprogrammet. Med fire etasjer, fem scener og tre produksjonsrom kunne målgruppen blant annet synge live karaoke med fullt band på scenen, komponere lyd i samspill med noen av landets fremste musikere fra Oslo Sinfonietta og Cikada Ensemble, og prøve seg på nysirkus i den funklende Marmorsalen – Christiania Sparebanks tidligere kundefilial. Oppgraderingen av kulturlivet som lekeplass var iøynefallende i det ærverdige bankbygget, som har kostet nærmere 700 millioner kroner å pusse opp, og barna responderte tilsynelatende inspirert på den generøse tilgangen på teknisk utstyr og profesjonell kompetanse fra øverste hylle.

Den oppvoksende generasjonen er hovedmålgruppe for Oslos nye storstue, som også kaller seg «landets største verksted for kreative krefter innen kultur og innovasjon». Ambisjonen er å bidra til høy kvalitet og mest mulig aktivitet for barn og unge til tross for lav lønnsomhet, med spesiell fokus på de ressurskrevende interaktive formidlingsformene. Tilbudet skal også supplere og subsidiere det bestående med arenaer som mangler, som for eksempel prøvelokaler og scener for amatørteatrene i hovedstaden. Og mens dårlig kommuneøkonomi mange steder fører til økt egenandel og en utfordring for visjonen «Kulturskole for alle», er lav terskel regelen på Sentralen. Her koster det for eksempel 100 kroner å være med på figurteaterverksted med Øyteatret over to dager i april.

Institusjonen er unik i størrelsesorden i norsk sammenheng, og representerer en sterk synliggjøring av den filantropiske mesen-virksomheten til Sparebankstiftelsen, som siden 2002 har delt ut 2,5 milliarder kroner til allmennyttige formål nasjonalt og lokalt, og forvalter en kapital verdt over 20 milliarder kroner. Nylig kjøpte stiftelsen 100 prosent av aksjene i Amedia for å legge eierskapet til en egen avis-stiftelse, som i praksis betyr at avisene blir selveiende. Men stiftelsens oppjustering av verdien av barn og unges erfaringsverden gjennom Sentralen er ikke enestående.

Stadig flere private aktører bidrar i dag til en profesjonalisering av den yngre målgruppens opplevelser som aktive deltakere innenfor kunstfeltet. Til sommeren åpner barnekunstsenteret Sjøholmen utenfor Sandvika, hvor kunstneren Bjørg Thorhallsdottir sammen med Mette Dybwad Torstensen og Anette Blixt inviterer til et kulturhus for barns opplevelse av verden og seg selv gjennom kunst og kreativitet. I den historiske bygningen i sjøkanten, som tidligere huset den kommunale musikkskolen, får barna blant annet eget kunstgalleri, harpeakademi, filmskole og et sanseloft på over 400 kvadratmeter. Barnas autonomi og kunsten som kanal for sansning, læring og bearbeiding av følelser er motivet, med referanse til barns rett til å komme til uttrykk i FNs Barnekonvensjon. «Det meste av kunstformidlingen til barn appellerer til intellektet til barnet. Kunsten skal sees gjennom de voksnes briller, og det pedagogiske er i sentrum, samt en akademisk tilnærming. Men barn lærer best gjennom sansing, farger, former, taktile m.m. Slik senker vi terskelen for hva kunst er og at alt er lov», heter det i visjonen til Sjøholmen.

Det internasjonale Barnekunstmuseet er den institusjonen i Norge som har lengst fartstid i å ta barns kreative uttrykk på ramme alvor gjennom utstillinger og en virksomhet som i dag rommer en unik internasjonal kunstsamling laget av barn og unge fra mer enn 180 land. Lenge har behovet for større arealer enn villaen på Frøen vært akutt, og nå står museet foran en formidabel utvidelse, visualisert av Snøhetta med en sentral plassering blant landets ledende kunstinstitusjoner i Bjørvika. Slik kan museet komme til å synliggjøre barnekunstkulturen høyt på den kulturpolitiske agendaen den nærmeste tiden.

Deltakelse er i dag et kjernebegrep når det gjelder kunstformidling og reiser grunnleggende problemstillinger når det gjelder estetiske og pedagogiske motiver og arenaer. Mens opplæring av barn tidligere var å forstå som en overføring av tradisjoner, og kulturskolen snart er klar med sin egen rammeplan, beveger de private initiativene seg i en fritt definert forhandling mellom læring og kunstnerisk innhold. For det nye betrakter-subjektet som tilbys barna er i stor grad opplevelsesbasert i takt med en generell utvikling fra kunstobjektet til kunsterfaringen. På Sentralen invitereres målgruppen den nærmeste tiden blant annet til kuraterte event-prosjekter som for eksempel konsertserien Hvelvet Underground for talentfulle, unge Oslo-band, som også får profesjonell hjelp til alt fra søknadsskriving til rigging, og redesign-prosjektet Blanke Ark, hvor 40 ungdommer gjennom ett år skal utvikle og markedsføre et nytt klesmerke av brukte klær, veiledet av ledende krefter fra ulike kreative fagfelt.

Tendensen skriver seg inn i det kunstviteren Dorothea von Hantelmann har kalt «the experiential turn» innenfor kunstproduksjon i dag, som korresponderer med en generell oppgradering av opplevelsen som et fokus for sosial, økonomisk og kulturell aktivitet. Barna blir med på kjøpet i vestlige samfunn, der overskuddet av fritid og inntekt fører til at vi former våre livsomstendigheter ut fra kriterier som ikke lenger er basert på nødvendighet, men på smak og estetikk. Det er ikke religionen, men kunstlivet som besvarer behovet for dagens indre opplevelser. Dessuten tilfredsstiller opplevelses-kulturen både subjektiviteten og intersubjektiviteten, som blir agenda for de digitale innfødte, hvor læresetningen fra forrige generasjon om å ikke skape seg er byttet ut med imperativet «skap deg!».

Det gjenstår å se hvilken effekt profesjonaliseringen av barn og unge som amatører vil ha på dem som utøvere og individer. Det er også et spørsmål om hvilket ansvar virksomheten som ad hoc kulturskoler medfører for den aktiviteten som genereres. Hva kan målsetningen tenkes å bli på lang sikt når man er med på å øke rekrutteringen til kunstfeltet? Vil ressurssterke private aktører også kunne ha betydning og påvirkningskraft overfor kunstutdanningene og utviklingen av arbeidsplasser innenfor kunst- og kulturlivet?

Inntil videre er det ingen tvil om at autoriteten til barn som publikum og kulturell kapital er i ferd med å nå nye høyder. Da blir det viktig å lytte til det de reelt sett har å komme med. For det er fortsatt de voksne som definerer premissene for kunstopplevelsene og begivenhetskulturen.