Oppmykning av tingenes tilstand

For barn er det ikke noe strengt skille mellom tingenes på forhånd gitte funksjon og hva de kan brukes til i lek. En tannbørste kan brukes til å pusse tennene med, men den kan like gjerne være en hest på en liten gård satt sammen av andre husholdningsartikler, eller en bro i en tropisk skog diktet opp mellom foldene i dynetrekket. Denne evnen til å drømme seg bort i dagligdagse omgivelser er dessverre noe vi voksne mister taket på ganske tidlig. Dette drømmetapet er en del av det å bli voksen – ting får sin funksjon og brukes slik, punktum finale.

Tannbørster og kammer

Men i kunsten forlenges den lekende impulsen, som vi kan se på vårens to utstillinger i Billedhoggerforeningen. Kaare Ruuds skulpturer viser at to tannbørster satt sammen i busten på hverandre, eller to kammer huket sammen, kan være skulpturer. Det morsomme med disse verkene er jo også at de kobles ut av en menneskelig funksjonssammenheng ved å peke mot seg selv: De to børstene pusser hverandre slik kammene også kan sies å «gre» den andre kammen (og omvendt), slik en hånd tegner en annen hånd i M. C. Eschers Tegnende hender (1948).

Skulpturene er refleksive: Deres funksjon stilles ut innenfor en ramme hvor sammenhengen, altså hverdagen de anvendes i, er fraværende. Skulpturene skaper et opphold i eksistensens instrumentelle flyt, hvor vi kan betrakte en velkjent ting fra utsiden, og på den måten slippes en fantasi løs som – i likhet med barnets lek – gir tingenes mening en litt mer fleksibel form.

Surrealistisk impuls

På verandaen i annen etasje av Billedhuggerforeningen kan vi stifte bekjentskap med et par spurver i bronse, også de signert Ruud, hvor den ene gjemmer hodet i sementrekkverket. En spurv som kan trenge inn i de solide skilleveggene mennesker har skapt rundt seg er jo en absurd forestilling, tenker vi kanskje, men når fantasien settes i sving forstår vi raskt at det er våre tanker som lager de mest solide skillene mellom ting, ikke tingene selv. Forestillingsevnen kan bore seg gjennom selv det hardeste metall.

Det ligger en surrealistisk impuls på lur i verkenes oppmykning av tingenes orden, som slår ut i full blomst i Human chair (Homo Sella) II (2020), hvor en halvslitt lenestol har fått erstattet sine regulære bein med menneskearmer og menneskebein. Korrespondansen mellom menneskekropp og møbelkropp fanger opp en evne til å se likheter voksne har en tendens til å fortrenge, og som ytterligere aksentuerer verdien av en mindre rigid omgang med våre omgivelser.

Mytologisk søppelkunst

Det er en rekke korrespondanser av denne typen å spore i Ivan Galuzins forunderlige utstilling i første etasje også. Den er like lekende som Ruuds, men er langt fra like lett å få grep om.

I et av videoverkene farter Galuzin rundt i skogen på den russiske landsbygda og samler skrap som folk har etterlatt seg, og andre ting han finner i skogens dyp – som greiner, røtter, og enkelte metallrester. Alle har tydelige «vesensformer», som presseskrivet opplyser om, og samme sted kan jeg lese at Galuzin har latt seg inspirere av en rekke mytologier, deriblant beretninger om Skole (eller Fenrisulven) fra norrøn mytologi, russiske folkeeventyr og demonen Rahu fra hinduistisk folklore.

Eksakt hvor møtepunktet mellom myter og og oppsamlede rester av tre og metall utspiller seg er vanskelig å si, men det er nærliggende å tenke seg at også han vil hente frem evnen vi mennesker har – eller hadde (som barn) – til å lokalisere kjente former i alt fra mønstre i trebark til løvets konfigurasjoner på bakken.

Hvor ble det av økologien?

Utenfor Billedhuggerforeningen har Galuzin dessuten senket tre stolper av typen som brukes til gatebelysning i bakken. De er fra forskjellige tidsaldre og kanskje også forskjellige steder, kan det se ut til. Et annet sentralt element er det storslagne planetariet som er plassert i et eget rom, også det tilsynelatende snekret sammen av etterlatenskaper kunstneren har funnet (det er ihvertfall ingen dyre materialer her). Liggende på gulvet med en pute i ryggen kan man beskue projeksjoner av trekroners sus samt en astronautlignende figur som stikker hodet inn i idyllen.

Igjen må jeg tenke på lekens betydning og hvor sprelske disse skulptur-utkastene til Galuzin er. Det er ingen samlende ramme så langt jeg kan se, og hvor de økologiske og antropocene synsvinklene som teksten til utstillingen flagger med får jeg ikke helt øye på. Slik sett er Ruuds utstilling langt mer kontant og håndterlig.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Glimt av eventyr

Alle youtube-klippene som er lagt ut på nett er heller ikke oppklarende, selv om det til tider kan være ganske morsomt å se kunstnerens nysgjerrige og lekne omgang med verdens restprodukter. Det er i det hele tatt en ganske springende og assosiativ sammensetning av verk og ideer, dette her, men det er gjort med humor og visuelt overskudd.

Om ikke annet får alle disse glimtene av eventyr, science fiction, astronomi og rurale vandringer tankene til å spinne vekk fra den voksnes tilgrodde vanetenkning, slik at vi oppdager de mest forunderlige ting i fragmentene han legger frem for oss. Om det bidrar til å oppmyke ytterligere de rigide skillene vi voksne har mellom fantasi og virkelighet, har han oppnådd noe av varig betydning.