Passe fabulous

Sitatet er hentet fra en «tenkesky» i utstillingen «Fabulus» på KODE, Kunstmuseene i Bergen – en «tekstsky» på gulvet hvis mål er å både henlede oppmerksomheten mot enkeltverk i utstillingen og mot en generell kunstinnstilling. En oppfordring til publikum om å stille seg åpen for en prosess hvor flere sanser settes i spill gjennom synssansen.

«Fabulus» presenterer seg som en utstilling som skal ses og ikke røres, men gjerne fortelles. Gjennom sin tittel forankres den til litteraturen og til fabelen, og publikum tilbys muligheten av å være fabulister innen utstillingens rammer; kunstverk, rom og korte inspirasjonstekster.

Kunstmuseum i miniatyr

Maleri, foto, skulptur og kunsthåndverk. Abstraksjon og figurasjon. Gamle og nye verk. Norske og internasjonale kunstnere. «Fabulus» er et kunstmuseum i miniatyr. Utstillingen tilbyr ingen vandring fra sal til sal som i museet forøvrig, i stedet entrer en ett enkelt rom hvor 18 verk representerer et utdrag av kunsthistorien – Pablo Picasso, Paul R. Gauguin, Dagfin Werenskiold, Bård Breivik, Kjartan Slettemark, Joan Miró, Per Maning m.fl. Verkene er tradisjonelt montert på vegg, i montre og på pidestaller, som oftest beskyttet bak glass, og med en litt lavere, barnetilpasset orientering i rommet. Tematisk knyttes verkene sammen som en oppfordring til publikum – en oppfordring til selv å fabulere, skape innhold og mening i det enkelte verk og verkene imellom.

En er altså overlatt til seg selv, eller snarere, til sin egen tilnærming. Formidlingsgrepet er å gjøre publikums tolkninger relevante, og å senke terskelen for å oppsøke kunstinstitusjonen. Budskapet synes å være at det ikke er nødvendig å inneha kunsthistorisk faktakunnskap på forhånd, eller å ha tilgang til denne på stedet for å ha utbytte av besøket. En kan bruke seg selv, og om en vil, i tillegg la seg inspirere av korte tekstsnutter presentert på vegger og i små «tenkeskyer» på gulvet. Tekster som ikke har til hensikt å forklare, men å åpne opp for undring, og som visuelt minner om en leken layout for nivålesning i billedbøker, eller magasiner for barn.

«Alt du kan forestille deg er virkelig»

Den oppmerksomme publikummer legger kanskje merke til denne inngangsteksten til utstillingen. Plassert nederst på veggen i døråpningen er den lett å overse, i hvert fall for den typiske barnefamilie som ivrer etter å oppdage det hele med en gang. Kanskje rettes oppmerksomheten umiddelbart mot utstillingens kjerne et stykke inn i rommet; Kjartan Slettemarks fargesterke skulpturer «Hjerte» (ca. 1965/67) og «Hjerne» (ca. 1965/67) med referanser til utstillingens undertittel «Hjernekrumspring» og «hjertepiruetter». Skulpturene er laget av allslags unyttige og nyttige, delvis ødelagte dippedutter, støpt i polyester, og for publikum også mulig å kikke innunder fordi de er plassert i en frittstående monter med glassbunn. Spennende og spektakulært for dem som tar seg tid, og hvor blikket ikke allerede er dratt mot døråpningen på den andre siden med forhåpninger om nye opplevelser i enden av tunnelen (forsterket av lyden av en snakkende stemme i naborommet).

Det er ikke lett å skape fokus og nysgjerrighet, særlig ikke for et opplevelseshungrig publikum som i utgangspunktet er mest innstilt på å gjøre, fremfor å se, sanse og tenke. Utstillingsrommet er i tillegg et gjennomgangsrom med tilhørende krav om fremkommelighet. Kurateringen i rommet lider litt under dette, av kompromisset mellom «trafikkering» – og nærhet til verkene, muligheten av et undersøkende blikk hvor kunsten kan oppleves, tenkes og fysisk ses fra ulike synsvinkler.

Utstillingen vises i et av rommene i Kunstlab, som i likhet med «Fabulus» er et komprimert museum inni det store museet. En egen fløy i KODE er tilrettelagt for barn og unge, og inspirert av vitensentrene har Kunstlab også et eget spesiallaget kunstlaboratorium. Konseptet er å lære gjennom å gjøre, og utforske gjennom å skape, for eksempel i museets verkstedstilbud. I «Fabulus» er også konseptet å ta i bruk ens egen kreativitet, spørsmålet er hvorvidt en lykkes i dette. Verkene som presenteres i utstillingen er ikke spesiallaget for barn, de er hentet fra museets samling og knyttes sammen under tittelen «Fabulus». Det som først og fremst tydeliggjør at dette er en utstilling beregnet for barn, er bruken av tekst og tekstdesign. Design og romutforming forøvrig skiller seg ikke fra museets øvrige «voksne» utstillingsprofil. I den grad utstillingen har en pedagogisk funksjon, er det kanskje å også formidle at det ikke er snakk om barnekunst, men om kunst tilrettelagt for barn, og at innfallsvinkelen en her tilbyr publikum – fortellingen – kan brukes i møte med all kunst.

En utstilling produsert for barn er også en utstilling produsert for deres voksne ledsagere. Den må fungere for begge, og i dette tilfellet må også den voksne være villig til å gå inn i rollen som formidler eller meddikter. Verktøyet er kunstverkene, tekstene og folderen «Tankespinn» med «gruble- og tegneoppgaver til utstillingen».

«Er du den som de andre ser?»

Noen av tekstene er som denne, filosofisk spørrrende, andre er kunstner- og forfattersitat. Inntrykket av dette tekst-møter-kunstverk-konseptet er at en står med tærne såvidt inne i en gigantisk billedbok eller utstillingsguide. Et utbrettet, todimensjonalt rom eller bokside hvor små, underfundige tekster retter oppmerksomheten mot billedillustrasjonene. Og som i lesningen av en billedbok, kreves leserens innlevelse for at tekst og bilde skal bli levende, slik at en ikke bare hurtig blar videre til neste oppslag. Også «Fabulus» trenger publikums innlevelse, men i motsetning til en bok presenteres utstillingen i et fysisk rom, med nettopp rom for dynamikk og kroppslig opplevelse, vesentlig for barns erfaringsverden. Utstillingen hadde tjent på å forsterke sitt littærere konsept ved å gi publikum muligheten, gjennom en mer dynamisk og leken romutforming, av å kunne tre inn i «billedboken». Å sprenge rammene og gå bakenfor det en umiddelbart ser, som en av tekstene oppfordrer til:  «dykk under overflaten». «Fabulus» er passe fabulous, den er absolutt verdt et besøk, men oppfordringen må være: Tre inn i rollen som oppdagende betrakter, og gi deg tid og rom til å gjøre «alt du kan forestille deg virkelig».

Les også: Periskop beklager KODE-anmeldelse