Poet Sarah Zahid: Jeg tror på skjønnlitteratur som middel til å forebygge rasisme og fordommer

Denne uka lanseres antologien Third Culture Kids. Der forteller 29 personer hvordan det har vært å vokse opp i Norge mellom to kulturer.

Jusstudent og poet Sarah Zahid (22) er en av de yngste bidragsyterne. Med på laget er også kjente navn som Chirag Patel fra Carpe Diem, skuespiller Iselin Shumba og forfatteren bak suksessromanen Tante Ulrikkes vei, Zeshan Shakar.

«Third Culture Kids» var opprinnelig et amerikansk begrep brukt om barn av misjonærer og ambassadører som vokste opp i utlandet. Nå lanseres det som en ny måte å forstå barn av innvandrere på.

– Vi er ikke fanger mellom en nedarva kultur og en dominerende norsk kultur, vi er flerkulturelle og ønsker å definere oss selv, sier Sarah. Hun er født og oppvokst på det multikulturelle Holmlia i Oslo. Foreldrene er fra Pakistan.

Først da hun begynte på videregående i Oslo sentrum, erfarte hun å bli betrakta som annerledes. Hva annerledesheten består i, er det vanskelig å sette ord på.

– Ikke mye skiller meg og bestevenninna mi Oda bortsett fra det åpenbare at hun er hvit og jeg er brun.

Les Sarah Zahids bidrag til antologien, gjengitt med tillatelse her.

Minoritetsstresset

Forskjellsbehandling kan være subtilt. Sarah snakker om blikk på bussen hjem fra IKEA da hun skulle innrede hybelen her i Bergen. Om tonefallet enkelte bruker i det evig tilbakevendende spørsmålet «Hvor kommer du fra?». Ingen stor sak før du legger sammen opplevelsene. Først på en dårlig dag merker hun belastningen. Minoritetsstresset.

– Det var foreldrene mine som virkelig tok støyten. Faren min er drosjesjåfør. Jeg tror han er blitt immun mot det folk kan finne på å si til ham i fylla klokka to om natta.

Selv har hun ikke opplevd konfrontasjoner ansikt til ansikt.

– Det hjelper å snakke norsk som en innfødt, kan hun konstatere.

– Men jeg ville nok hatt det vanskeligere dersom jeg var mørkere i huden og bar hijab som Sumaya Jirde Ali. Hun har måttet tåle mye hets.

Du slenger ikke dritt i ansiktet på noen du er redd for

De er begge samfunnsdebattanter og poeter. Sarah sitter i styret til Unge Venstre i Bergen. Nettroll som kommenterer kronikker hun har skrevet, går det til en viss grad an å forberede seg på.

– Det var for eksempel en som mente jeg ikke fortjener plassen her ved jusstudiet fordi innvandrere fortrenger etnisk norske studenter, forteller hun. Og hun lar seg irritere av folk som aldri vil synes hun er norsk nok.

–  Men jeg opplever utdanningssystemet i Norge som både trygt og inkluderende. Da kan jeg leve med en sånn kommentar. Det er verre med de rasistiske holdningene blant dem som har makt. Det er ingen som stopper meg på gata for å slenge dritt. Men Sylvi Listhaug og Carl I. Hagen er folkevalgte. Da går jeg ut fra at det de sier er slik folk på gata tenker. Det er ganske skremmende.

Hovedgrunnen til at hun bestemte seg for å begynne med politikk, er nettopp å bekjempe rasisme.

– Det handler ikke bare om fremmedfrykt, men om makt. Jeg vet at de som er kritiske til innvandring føler seg som en minoritet. Likevel har de mer makt enn innvandrerne. Du slenger ikke dritt i ansiktet på noen du er redd for, det er logisk. Så innvandrernes frykt vil alltid være størst.

Ydmykhet er mer typisk for foreldregenerasjonen enn for Third Culture Kids.

– Norsk språk og utdanning har gjort oss selvstendige og uavhengige. Vi er mer klar over rettighetene våre og sier tydeligere ifra.

Hva du gjør det til

Sarah er vel så mye poet som politiker. I fjor debuterte hun med diktsamlinga La oss aldri glemme hvor godt det kan være å leve, sterkt inspirert av oppveksten på Holmlia. Den gir nyanserte glimt fra livet på et sted nyhetsbildet gjerne framstiller som verstingen blant Oslos belastede områder – et sted mange har stereotype oppfatninger om.

– Det er slitsomt å hele tiden måtte forklare at Holmlia er et trygt sted å bo.

Men skjønnlitteratur er samlende. Tanker og følelser står i fokus og det har vi mennesker felles. Derfor tror jeg på skjønnlitteratur som middel til å forebygge rasisme og fordommer.

Mens de fleste bidragsyterne i Third Culture Kids skriver essayistisk om oppveksten, bidrar hun med fire dikt.

– «Lil Abdi» er det diktet flest synes er morsomt. Det er alltid en sånn rappergutt i klassen på Holmlia. Selv liker jeg «Elleve» best. Det er ren poesi fordi det kommer fra underbevisstheten et sted. Jeg vet ikke helt hva det betyr. Det får bli opp til leserne. Men jeg hater å svømme. Og gråten der til slutt skyldes mangel på tilhørighet, tror jeg. Det trenger ikke å ha noe med etnisitet å gjøre. «Kjellermennesker» beskriver derimot en følelse av å bli degradert nettopp på grunn av etnisitet. Jeg skulle ønske folk ble mer klar over hvor tungt dømmende blikk og små kommentarer oppleves. Det føles som ekstra bagasje i hverdagen, tyngende og vanskelig å bli kvitt. «Bruksanvisning» handler også om fordommer. Og følelsen av ikke å bli forstått. Men del to i diktet minner om at det også handler om din egen holdning. Hva du gjør det til.

Nyanser og aksept

Hva er det hun vil at folk skal forstå?

– Jeg ønsker at majoritetsbefolkningen skal se flere nyanser. Hvis de ser hvor forskjellige vi er, går det an å se muslimer som meg uten å bli sjokkert verken om jeg har et vinglass i hånda eller hijab på hodet. Jeg ønsker å bli møtt på samme måte som etnisk norske jenter.

Kanskje er dette behovet for å bli forstått noe av grunnen til at hun trives best i minoritetsmiljøer.

– Jeg opplever det som mer åpent. For eksempel er etniske nordmenn oftest ganske private når det gjelder religion og politikk. De snakker ikke like gjerne om det som folk i minoritetsmiljøer gjør. For meg betyr disse temaene mye. Men religion og politikk er også identitetsmarkører. Her blir likheter og forskjeller tydelige. Antakelig er det like godt for en kristen som for en muslim å være i et fellesskap der du kan snakke om religion uten å bli sett på som umoden og irrasjonell. Det handler om å finne et sted der du blir akseptert for den du er.

Krysskulturelt press

Third Culture Kids er et forsøk på holdningsskapende arbeid. Men det er like mye et identitetsbyggende prosjekt. En oppvisning i hva det er mulig å få til for folk som har vokst opp under krysskulturelt press. De 29 bidragsyterne kan betraktes som forbilder for flerkulturelle. Samtidig understreker Sarah at hun bare representerer seg selv.

– Forbilde er et stort ord. Selv har jeg mange inspirasjonskilder i livet mitt. Først og fremst mamma. Hun tok høyere utdanning ved siden av familielivet og har vist meg hvor viktig det er å være selvstendig. Hun har lært meg at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å tørre å gjøre det jeg mener er rett. Så beundrer jeg kraften til filmregissør Deeyah Kahn. I Oslo ble hun truet av ekstremister og flyktet til England. Der laget hun blant annet en prisbelønt dokumentarfilm hvor hun konfronterer sine egne fordommer og virkelig forsøker å forstå ekstreme miljøer i USA. Abid Raja (V) er en inspirasjon fordi han sier det han mener uten å frykte konsekvensene. Hadia Tadjik (Ap) har muslimsk og pakistansk bakgrunn, slik som meg. Jeg blir så glad når folk ser hvor dyktig hun er og tar henne for den hun er. Da tenker jeg at folk også kan ta meg for den jeg er. Og så Karl Ove Knausgård da, som sier ting folk ikke tør å snakke om. Vi har mange tanker felles. Tenk å være så rått ærlig.

For Third Culture Kids er ikke tilhørighet noen selvfølge.

– Jeg føler sterkest tilhørighet blant åpensinnede mennesker som aksepterer og verdsetter ulikheter. Et miljø hvor jeg kan være meg selv. Rett og slett.