Poetisk uttrykk som skurrer

Forestillingen Avatares starter knakende godt. Forteller Sarah Camille Osmundsen griper øyeblikkelig tak i publikum idet hun forteller om den dagen sola stoppet opp på himmelen og ikke ville gå ned igjen. Bak henne er det rigget til en stor Kon-Tiki-aktig flåte med et stort hvitt seil hvor det med god timing projiseres opp et bilde av en sol. På flåten sitter tre skuespillere som minner om oppdagelsesreisende, og som følger Osmundsen med nøye koreograferte blikk. Med sin trygge tilstedeværelse og presise håndbevegelser maner Osmundsen fram sterke bilder av en jordklode som sprekker opp mens den tørker inn, og ikke minst hvordan solen på magisk vis får hele menneskeheten til å krympe. Åpningen skaper en eventyrlig stemning.

Forestillingen spilles som en del av Fortellerfestivalen, og er en av to forestillinger som er direkte myntet på en yngre målgruppe. Den følger de to søstrene Gala og Lolo som er på flukt med faren sin, og som motvillig må flytte ut til bestemoren sin på landet. Men hovedpersonen Gala orker til slutt ikke mer av «Bestas» melankoli, og gjennom en kombinasjon av fortelling, dukkespill og skyggeteater får vi se den unge jenta reise ut i den postapokalyptiske verdenen for å finne faren sin.

Det er et godt samspill i det nyetablerte figurteaterkompaniet Teater Avatar. Overgangene mellom Osmundsens fortellersekvenser og de andre skuespillernes dukkespill flyter stort sett sømløst gjennom hele forestillingen. Kombinert med rolig musikk og subtile lysskift skapes et helhetlig, poetisk uttrykk. Kompaniet har valgt en litt vanskelig dukkeform. De små kompakte kroppene og tynne armene kan fort bli litt stive, men generelt er dukkeførerne gode til å puste liv i figurene og flere ganger klarer de å skape magiske øyeblikk. Som når Gala møter skategutten Chi og de to flyr på skateboardet foran publikum mens de viser frem triks.

Dramaturgiske problemer

Dessverre begynner forestillingen å skurre mer og mer etterhvert som den utspiller seg. Det slår meg plutselig hvor ulogisk det er at scenografien består av en stor forseggjort flåte, når det meste av handlingen foregår på en uttørket planet. Jeg får heller aldri helt tak på det halvveis metafiksjonelle laget skuespillerne bruker. Sarah Osmundsen er for eksempel i rolle som Dolores når hun forteller, men det er uklart om Dolores er en del av Lolo og Galas verden, eller om hun opererer i et eget fiksjonsunivers.

Dramaturgisk virker det heller ikke som om kompaniet har klart å bestemme seg for hvilken historie de vil fortelle. Etter at Gala har blitt gjenforent med faren sin, og hovedhistorien egentlig er avsluttet, fremføres en lengre sidehistorie om moren. Denne siste delen opplevde jeg som et unødvendig ettersleng, med en helt annen tematikk enn i historien om Gala.

Mange av dukkefigurene mangler også en klar funksjon i narrativet. Den funky disco/rocke-stjernen Jamie er i seg selv en kul karakter, men figuren blir verken en hjelper eller motstander i hovednarrativet, og ender opp med å bli en slags gag som ikke leder historien videre. Spesielt blir hovedpersonen Gala en anonym størrelse. Hun får aldri tid til å etablere seg som karakter, og det er uklart hvorfor hun til slutt bestemmer seg for å reise. Dukken er også til forveksling lik søsteren Lolo, og det er derfor vanskelig å skille dem fra hverandre, inntil Gala drar ut på egen hånd.

Naturlig 

Generelt mangler forestillingen noen elementære fortellergrep som kan dra publikum inn i handlingen: En klar protagonist, en spenningskurve og en tydelig tematikk. Teater Avatar kunne nok ha trengt innspill fra en dramaturg på hvordan de kunne ha funnet fokus i fortellingen og spisset det dramaturgiske konseptet. Avatares betyr forandring får vi høre, og tankene mine går til hvordan reisen som fenomen utfordrer oss til å utvikle oss og forandre oss. Dette skulle jeg gjerne sett Gala oppleve også.

Når det er sagt er det positivt å se en forestilling demonstrere hvor naturlig fortellerkunst og dukkespill hører sammen, og det er også fint å se at fortellerfestivalen er åpen for denne type tverrestetiske prosjekter. Dukkene i Avatares gir ikke den store Wow-effekten, men det unge kompaniet har allikevel funnet en visuell stil som virker lovende for fremtidige prosjekter.