Sarah Camille og KORK: Kammermusikk med lavintensitet

Hva er egentlig kammermusikk? Det kan være vanskelig nok å forklare for voksne. Musikk for små ensembler, spilt i små rom. Kan Beatles være kammermusikk? Tja, hvis de spiller unplugged i stua. Hva med KORK i garasjen? Ja, hvis de ikke er hele orkesteret, men en liten gruppe, en nonett, for eksempel.

Heldigvis prøvde ikke forteller og skuespiller Sarah Camille å forklare for mye for barna på Kringkastingsorkesterets sesongåpning fredag 1. september. Det var heller ikke nødvendig. Musikk er musikk, konsert er konsert – og barn er barn, de sier ifra om de liker det eller ikke, samme hva det heter.

Konserten bestod av et utvalg klassiske kammermusikksatser, løst bundet sammen av Sarah Camille gjennom noe sang, noe skuespill og noen små fortellinger. Fremmedelementene var beskjedne – noen boafjær og et par tøysete hatter – musikken stod i sentrum. Og selv om musikken var spretten, holdt KORK stemningen fredelig. Etter knappe 40 minutter fadet det hele ut i en slags musikalsk nattaklem.

Barnekonsert, ikke barneteater

Det beste først: KORK spiller musikk for barn uten å gjøre det om til barneteater. Det går an! Også barn kan ha gode opplevelser uten at de følges av sterke visuelle virkemidler. Det krever tillit, og ikke minst godt spill – KORK har begge.

Riktignok utgjør franskfødte Sarah Camille en slags forteller, en musikklos, og hun har godt grep om barna (hun fikk da også Spellemann for barneplaten Spor av dråper og røde nebb i 2020). Hun begynner med å synge «Raconte-moi une belle histoire», og åpner ørene for at «musikk kan fortelle en historie». Vi hilser på alle i ensemblet med navn og instrument, før en trio tar over og spiller et kort stykke, helt uten visuell eller dramatisk innblanding. Flere stykker spilles, med Sarah Camille som setter en tone innimellom: Hun pynter musikerne med kostymer, hun forteller en historie om en gutt som lurer på hvorfor ting er som de er, hun får oss til å nynne små melodifragmenter.

Det er enkelt, men ganske effektivt. NRK-garasjen er full av ting å se på, fra Fantorangens smokkebinge til en hel vegg med kabler. Det gis rom til å lytte og la sinnet vandre, og det fungerer fint. Barneflokken sitter på puter i midten, med tilhørende foresatte strødd rundt på klappstoler og langs veggene. De aller fleste holder konsentrasjonen, selv om noen ramler av. «Mamma, jeg kjeder meg sånn. Kan vi gå hjem?» hvisker en oppgitt jente passelig høyt. Det skulle bare mangle. Også jeg kan kjede meg til døde på konsert, selv om det er en god en, hvis det bare er en sånn dag. 

For øvrig var konserten anbefalt fra seks år, men med det korte formatet, nærheten til utøverne og Sarah Camilles inkluderende vennlighet, tror jeg den kunne fungert for musikkinteresserte barn ned mot tre.

Trene på konvensjoner

Konserten fungerte med andre ord på de premissene den selv la. Men kan vi ikke se litt på de premissene? 

En av den klassiske musikkens utfordringer er de strenge konvensjonene. I konserthuset sitter orkestermusikere fortsatt i mørke penklær, publikum forventes å sitte stille og klappe på rett sted. Det kan føles fremmed og kunstig hvis man ikke er fortrolig med formatet.

Sånn sett er det fint å lage situasjoner der barn kan trene, slik som her. Litt uformelt i god kammerkonsert-stil, tepper og puter på gulvet, dialog mellom utøvere og sal. Men jeg tar meg selv ofte i å ønske at klassisk musikk for barn var enda friere. Hvorfor er ikke barna helt fremme på teppene foran, med musikerne rundt seg? Hvorfor oppfordres de ikke til å gå rundt, lytte til de ulike instrumentene mens de spiller? Hvorfor ikke la dem utforske, hvordan låter egentlig en obo, hvordan kjennes det å stå rett foran, eller bak, en hornist?

Jeg forstår at det ville skapt utfordringer for musiseringen. Men KORK-musikere er dyktige, de hadde fått det til. Og jeg klarer ikke la være å tenke at det ville skapt enda større nærhet og potensielt eierskap til denne litt sære musikken. Må man egentlig fortsette å trene opp barn i å sitte stille på konsert? Er det ikke egentlig viktigere å trene dem opp i å følge den musikalske nysgjerrigheten?

Alle klassiske barnekonserter behøver selvfølgelig ikke være radikale formbrytere. Og kanskje er det dårlig gjort å kritisere denne konserten, som altså fungerer fint på de gjeldende premissene, for å være for konvensjonell. Likevel føles det som en tapt mulighet.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Nå skjer det noe

For øvrig satte Sarah Camille selv fingeren på den andre svakheten: Dette er sesongåpning! Vær litt muntre!

Selv om musikkutvalget absolutt var muntert (Beethoven, Martinu, Amy Beach med flere), lå det en ganske dempet stemning over det hele – man kunne kalt den slapp. Også her må det da ligge større potensial, en mulighet til å lage en konsert mer preget av begeistring. KORK gjør saker som fenger de små, de sitter blant annet på musikken til Snøfall 2, årets julekalender på NRK. Man kunne tatt mange grep, også om musikkvalget, som ville gjort konserten til noe det glitret litt mer av. I stedet føltes det som planleggingen har fulgt en svært enkel oppskrift: Kort konsert, litt spretten musikk, en koselig konferansier.

Men det viktigste satt som et skudd. Godt spill fenger også helt utrente ører. Noen av satsene var lange, mange minutter, og fokuset i rommet kunne ramle litt fra hverandre etter ett eller to – når man innså at det ikke kom til å «skje» noe mer, det er kun spilling. Men flere ganger evnet musikerne å hente inn konsentrasjonen igjen. Presis musisering og tydelige linjer i intensitet fylte rommet med en følelse av at «nå skjer det noe!» – selv om både Fantorangen og kablene stod aldeles urørlige. 

Det er musikalsk historiefortelling, slik Sarah Camille pekte på. Og til syvende og sist kjernen i det hele.